artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

Samspillstradisjoner i norsk folkemusikk
Artikkelen er ikke helt ferdig og vil bli oppdatert.

av Carl Petter Opsahl

Innledning
Norsk folkemusikk er i hovedsak en solistisk musikk. En felespiller utøver gjerne sin musikk alene, enten til dans eller på kappleik. Langeleiken klinger så svakt at den vanskelig kan høres sammen med andre instrumenter. Den ble gjerne brukt i grålysningstimen — den tiden det var for mørkt til å arbeide i huset, men for tidlig å tenne lys. Sangen har også gjerne vært knyttet til enkeltutøvere, enten det har vært ballader og stev sunget i høytidelige eller festlige lag, lavmælte

bånsuller sunget for å få barn i søvn eller kraftfull lokking på dyr. Også dette avspeiles i konsert og kappleikssituasjonen,der kvedere står frem enkeltvis og fremfører sitt repertoar.

Men folk har spilt og sunget sammen, i eldre tid som i dag. Og i dag ser vi at folkemusikkutøvere i større grad enn tidligere finner sammen og danner grupper, ofte med arrangementer inspirert av andre musikkformer som jazz og rock. I denne artikkelen skal vi særlig se på instrumentalmusikken. Vi skal først se på mer tradisjonelle samspillsformer før vi mot slutten tar et overblikk over noen av de mange spennende samspillsformer på dagens folkemusikkscene.

Samspill i eldre tid
Ettersom vi ikke har innspillinger fra tiden før 1900-tallet, er vårt kjennskap til samspill før denne tid bygget på nedskrevne opplysninger, avbildninger i bøker og på skap og til en viss grad notenedtegnelser. Antagelig er det snakk om nokså spredte tradisjoner, og man bør være forsiktige med å generalisere over det relativt sparsomme materialet som finnes.

Samspillet kunne arte seg på mange slags vis. To felespelemenn kunne for eksempel møtes i et bryllup eller på en martna', og i utvekslingen av slåttemateriale spille en og annen slått sammen. Til bryllup kunne det hende at felespilleren slo seg sammen med en musiker som trakterte et annet instrument, for eksempel klarinett, tromme eller obo. Den enkleste form for samspill, særlig hvis det er snakk om to feler, er selvsagt unisont samspill. Ulike former forflerstemmighet kan her oppnåes ved å streife innom noen borduntoner, eller ved at slåtten spilles i oktaver. Dette blir enkelte steder omtalt som å spillegrovt og grant. Det andre instyrumentet kan gi et rytmisk eller akkordpreget akkopagnement, som gjerne kalles sekundering. Dette var en vanlig praksis i barokkmusikken som folkemusikkutøvere tok over. Folkemusikken ble ikke uberørt av andre musikkformer som var populære i tiden, og fra barokkmusikken lærte man såkalt, det vil si et rytmisk og akkordisk akkompagnement fra det andre instrumentet. Dypere instrumenter som cello eller gambe for hånden, kunne for eksempel spille en basslinje som både antydet dansetakten og et harmonisk underlag. Tilslutt har vi stemmespillet, enten en parallellstemme i tersavstand eller en motstemme til melodien. Stemmespill er vanlig i svensk folkemusikk, men som også kan høres i norsk tradisjonsmusikk.

På storgardene rundt om i landet var man gjerne opptatt av hva som skjedde i byene. Dette gjaldt også tidens populære danseformer. Ofte var det snakk om danseformer som var populære ellers i Europa og de kunne bære navn som fransese, lancers og fandango. Spelemenn som skulle ha oppdrag å disse gårdene måtte beherske de nye slåtteformene såvel som de gamle bygdedansene og de mer folkelige dansene vals og masurka. På storgårder fantes det ofte piano, og utover 1800-tallet kunne man høre fele i samspill med piano. Noen av felespillere kunne noter, og etter enkelte av dem har vi notebøker med nedtegnelser av melodier og stemmer. En slik bok er bevart etter Valdresspelemannen Ulrik Olsen, på folkemunne kalt Ulrik i Jensestugun. Han var en meget brukt spelemann i andre halvdel av forrige århundre var han en hyppig brukt spelemann, som stod på god fot med de kondisjonerte. Ved siden av å sitte inne med et vel av eldre danseslåtter, lærte han seg fort de nye danseformene. Et inntrykk av hvordan hans musikk låt, kan man finne på Håkon Asheims innspilling Ulrik i Jesestugun (Heilo )som tar for seg musikken etter Ulriks notebok.

Fra midten av forrige århundre, kom den såkalte runddans-musikken, danseformer med røtter i kontinental musikk, slik som reinlender, vals, masurka og polka. Fant Karl, eller karl Fredriksen som han egentlig het, var blant de viktigste spredere av de nye dansetypene. På denne tiden kom også trekkspillet, som i mange distrikt danket ut fela. Først kom enraderen, som var veldig billig i anskaffelse, deretter toraderen og senere det kromatiske trekkspillet. Det var særlig i flatfeledistriktene dette instrumentet vant innpass. Et annet instrument som kom på denne tiden, var harpeleiken, som særlig vant innpass i miljøer der vekkelsen stod sterkt. Etterhvert tok enkelte spelemannslag instrumentet i bruk, og det kunne også ledsage en enkel fele. Felespilleren Sigurd Fjellstad fra Holt spilte inn en rekke slåtter for NRK i samspill med sin hustru Ella Fjellstad på harpeleik, blant annet mange friske riler.

Spelemannslag
Når vi sier samspillsformer i norsk folkemusikk, vil nok mange tenke på spelemannslag. Men opprinnelig ble ikke spelemannslag dannet for at spelemenn skulle spille sammen, men for å ivareta tradisjonsmusikken innen for et område. Dette skjedde ved innsamling av slåtter og opplæring av yngre spelemenn. De første spelemannslag ble dannet i n tid da man var redd for at den gamle slåttemusikken skulle dø ut, og da gjaldt det og ta vare på de gamle formene. Etterhvert begynte man likevel med samspillsgrupper, men kun med hardingfeler eller vanlige feler, ikke kompinstrumenter. Slåttene ble spilt slik det var vanlig når to spelemenn møttes, unisont, grovt og grant og etterhvert også med antydning til stemme.

Gammeldans
Runddans og gammeldans er egentlig det samme. Gammeldans er et begrep vi har overtatt etter svenskene. I dag er gammeldans nærmest utenkelig uten trekkspill, men før i tiden ble runddansmusikken også spilt uten trekkspill. Lomsspelemannen Hans Brimi har fortalt at den vanlige runddansbesetningen i tiden før annen verdenskrig gjerne bestod av fele, gitar og bass. Musikere som Brimi og Sigbjørn Bernhoft Osa samarbeidet ofte med kjente jazzmusikere som gitaristene Robert Normann og Finn Westbye og bassisten Håkon Nilsen.

Gammeldansorkestre slik vi kjenner dem idag, er et etterkrigsfenomen, som begynte å bli populære på 50- og utover 60-tallet. Et typisk gammeldansorkester består gjerne av to trekkspill, fele, bass og gitar. Melodien ligger gjerne i fela og et trekkspill, det andre trekkspillet spiller akkorder eller stemmer, og bass og gitar har hovedsakelig en rytmisk funksjon. Av kjente gammeldansorkestre kan nevnes Oddvar Nygaards kvartett, Nye Ringnesin, Sven Nyhus sekstett, Ulens Kvintett og Dalakopa.

Folkemusikkbølgen på 70-tallet
I mer moderne samspillsmusikk har svenskene vært toneangivende i Norden. Under den såkalte folkmusikvågen på 70-tallet så man ofte yngre folkemusikkutøvere kompet av f. eks. rockeband. En av frontfigurene i denne bølgen var organisten Merit Hemmingson. Men denne bølgen fikk også sitt å si for norsk musikkliv. Utøveresom Lillebjørn Nilsen og Steinar Ofsdal studerte norske lærte seg å spille hardingfele og fløyte, og den norske rockegruppa Saft samarbeidet med Sigbjørn Bernhoft Osa. en gruppe som Christiania Fusel og Blågress, med hardingfelespelemannen Einar Mjølsnes lå lenge på norsktoppen med sin versjon av Fanitullen.

Samspill i norsk folkemusikk i dag
Et trekk i dagens folkemusikkbilde er at vi ofte ser folkemusikere i samspill med musikere fra andre musikkformer. Ofte kan samspillet bli litt friskere, men fortsatt låte ganske tradisjonelt, som for eksempel Susanne Lundengs samarbeid med studiomusikere på Hav (Kirkelig Kulturverksted).

***

Her kommer avsnitt om Susanne Lundeng, Annbjørg Lien, Chateau Neuf Spelemannslag, Nils Økland.

kilder

Aksdal, Bjørn og Nyhus, Sven Fanitullen. Innføring i norsk og samisk folkemusikk. Universitetsforlaget, Oslo 1993

Kvifte, Tellef

Ling, Jan, Europas musikhistoria. Folkmusiken, Esselte Studium Göteborg 1989

Rønningen, Ola Spelmenn frå Ringebu, Gudbrandsdølens trykkeri, Lillehammer 1939

© 2002 carl petter opsahl