artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

Rock og bibelfortelling

Foredrag på etterutdanningskurs for lærere, 18. -19 november 1996. Trykket i rapporten Bilde, rom og fortelling, Det teologiske fakultet 1998

Av Carl Petter Opsahl

Innledning
Jeg er invitert hit for å snakke om rock og bibelfortelling, to størrelser som for mange kanskje ikke hører sammen i det hele tatt. Men i løpet av den timen jeg har til rådighet håper jeg å kunne overbevise noen av dere om at det er en sammenheng, og ikke minst hvordan dere kan utnytte den i kristendoms- og religionsundervisningen.

Bakgrunnen for dette kurset er den nøkkelrolle den estetiske dimensjon er tiltenkt i det nye kristendomsfaget. I høringsdokumentet "Identitet og dialog" går begrepsparet "kunst og fortelling" igjen som et ledemotiv, ikke minst når det er tale om pedagogiske utfordringer. Med kunst er det vel ikke først og fremst tenkt på rock, men i kap 9, om visjonene for faget, heter det i pkt 3:

Dette avsnittet gir oss også en begrunnelse for hvorfor musikk er en viktig del av kristendomsundervisningen: Musikk er en av de måter kirken gjennom tidene har uttrykt seg gjennom, ved studiet av kirkens "sang og spill" får vi tilgang til dens forestillinger og dogmer, til "det religiøse."

Jeg skal i det følgende gi en litt anderledes begrunnelse for hvordan rock kan være til nytte og gavn i kristendomsundervisningen. Deretter skal vi se litt på hvordan vi kan tolke musikk, før vi til slutt ser på hvordan bibelfortellingen har satt spor i rocken.

Noen begrepsavklaringer
Tiden er for knapp til inngående definisjoner og avgrensninger, men jeg tror det er viktig å knytte noen kommentarer til begrepene "rock" og "bibelfortelling". Rock er en kunstform, like komplisert eller enkel som andre musikalske uttrykksformer. Som kunst mener jeg den må kunne analyseres utfra de elementer som finnes i selve rockefremføringen, uten å måtte ty til teorier knyttet til popularitet og masseproduksjon. "Bibelfortelling" gir assosiasjoner til avsluttede fortellingsenheter hentet fra Bibelen slik som Fortellingen om Josef og de tolv brødrene (1. Mos 37:2-28) Jonas i hvalfiskens buk (Jona 2:1-11), Julefortellingen (Luk 2:1-20) og fortellingen om bryllupet i Kana (Jh 2:1-12). Jeg velger imidlertid å forstå "bibelfortelling" som den samlede bibelske tradisjon slik den er blitt fortalt og gjenfortalt, i brokker eller større enheter, muntlig eller i skrift, i billedkunst og musikk. Dette for bedre å fange opp hva man eventuelt kan finne av bibelsk matriale i rocken.

Rock i kristendomstimen
Kirken uttrykker seg blant annet musikalsk, derfor er musikken en kilde til kunskap om den. Samtidig er musikk et godt pedagogisk virkemiddel, som bryter med den rettlinjede tale, åpner sansene og stimulerer fantasien. Jon Roar Bjørkvold, forfatteren av boken "Det musiske menneske", sier igjen og igjen i sine forelesninger at "Musikk er ikke avkobling, men tilkobling". Religionspsykologen Owe Wickstrøm peker på hvordan man i middelalderens teologi forstod at "den estetiske harmoni er et uttrykk for den hellige harmoni. Kirkerom, musikk, liturgi...kan være forbindelseslinjer til en annen verden, en større og mer fullkommen". Videre skriver han at

Rock er ikke nødvendigvis vakker, og den er sjelden et kirkelig uttrykk slik gregoriansk munkesang, Palestrina, Bach, Petter Dass, Grundtvig, negro spirituals og moderne vekkelsessang kan være det.

Men den har en annen fordel.

Rock er musikk ungdom hører på, rock er musikk som uttrykker deres verdensanskuelse, gir lyd til deres håp, tvil og tro. Derfor kan rock i klasserommet være et middel til å finne ut av hvordan elevene selv oppfatter sin virkelighet, med andre ord midler til fordypet forståelse av begrepsparet "identitet og dialog".

Men vi må ta noen forbehold. Rock er ikke nødvendigvis uttrykk for en ungdomskultur. Mange utøvere, som for eksempel Lou Reed, Patti Smith og Nick Cave henvender seg like gjerne til et voksent publikum. Dessuten må man være klar over at generasjonene er korte i mediaalderen. Det som var populært og velkjent for 5 år siden kan være historie idag. Elevene deres kan med andre ord forbinde helt andre ting med rock enn det dere gjør. En av utfordringene for dere blir således å våge å gå inn i ukjent musikalsk terreng, og så åpent og fordomsfritt som mulig la elevene ta dere med i sin musikkverden.

Litt om fortolkning
Når vi bruker rock i undervisningen, er det viktig at vi ikke bare fordyper oss i rocktekstene, men også hører musikken. Tekst, musikk, lytteropplevelse, gester, eventuelle videoer, image og rykte slik det kommer til uttrykk i media og mellom fans er alle elementer som gir bidrag til fortolkningen av en rockefremføring. Vi trenger derfor noen analytiske grep som kan åpne opp tolkningsmulighetene i det uttrykkskonglomeratet en rockefremføring er. Jeg sier tolkningsmuligheter, for jeg er ikke spesielt opptatt av hva et stykke musikk "egentlig betyr" og jeg er heller ikke så opptatt av hva utøveren "egentlig mener" med sin musikk. I musikkvitenskap såvel som litteraturvitenskap har enkelte forskere en tro på en objektiv sannhet som ligger i verket, en sannhet som gir oss direkte tilgang til komponistens, forfatterens eller utøverens intensjon. En slik objektiv mening tror jeg ikke det er mulig å avdekke, og støtter meg på litteraturviteren Roland Barthes, som i artikkelen "Forfatterens død" skriver:

Roland Barthes er en forfatter som har gitt inspirasjon til mange rockeforskere med sine artikler om tekster, bilder, musikk, film, reklame og moderne mytologier. Ord, bilder, symboler, musikalske motiver og kroppsspråk leser han som tegn, tegn i en tekst som peker mot andre tekster. Han er også opptatt av musikkens fysiske side, det kroppslige i utøvelsen, musikken som kropp, stemmens "kornethet." Dette har stor overføringsverdi til rock, der kroppsspråk er en vesentlig del av utøverens uttrykk såvel som tilhørerens måte å lytte på. Rock er ofte dansemusikk, og i dansen er vi med på å gi musikken en tolkning. Noen av oss er dessuten svært flinke til å spille luftgitar, som igjen er en fysisk fortolkning.

Når vi lytter til musikk, velger vi forskjellige strategier for hvordan vi tolker det vi hører. Vi legger merke til formen: repetisjoner av motiver, forandringer av klangbilde og utvikling av musikalske temaer. Vi plasserer musikkfremførelsen i en genre: f. eks. rock, jazz eller folkemusikk. Musikken vekker visse assosiasjoner, den frembringer minner. Kanskje vurderer vi om vi liker det vi hører, kanskje prøver vi å forstå musikkstykket utfra en sosial eller politisk sammenheng. Musikkantropologen Steven Feld nevner fem slike tolkningsstrategier, som han kaller fortolkningsmåter (interpretational modus):

Lokaliserende måte. Musikkstykket plasseres i forhold til forskjellige begivenheter i lytterens liv. En kjærlighetssang minner kanskje om en sommer du var forelsket, en tekst om miljø kan minne om demonstrasjoner du har vært med på.

Kategoriserende måte. Musikkstykket plasseres i en genre, for eksempel gospel, rythm & blues eller heavy metal. Lytteren vil kanskje også gjøre seg opp en mening om stykkets form, om det er en blues, en ballade, finne ut om sangen har et refreng eller andre repeterende elementer.

Assosierende måte. Lytteren får bilder, blir minnet på historier. Kanskje ser du for deg åpne, utstrakte landskap når du hører akkorder som ligger lenge, kanskje forbinder du forskjellige klanger med forskjellige farver.

Reflekterende måte. En musikkfremførelse som inneholder f eks politiske eller religiøse tegn, kan føre til at du reflekterer over ditt engasjement i forhold til det tegnene viser til.

Evaluerende måte. Her er det ikke bare snakk om hvorvidt man liker det man hører eller ikke, men også om man finner fremførelsen morsom, smakløs, høytidelig, hip eller utdatert.

Når jeg hører Percy Sledge synge "When A Man Loves A Woman" tenker jeg på den tiden jeg bodde i New Orleans, da jeg lærte å like denne musikkformen (lokaliserende måte). Denne musikkformen kaller jeg for soul, og det høres ut som en ballade (kategoriserende måte). Den avdempede orgelintroduksjonen gir assosiasjoner til bryllupsscener i små baptistkirker som jeg har sett på film (assosierende måte). Soul er for meg uløselig knyttet til en afro-amerikansk kontekst, og den får meg til å reflektere over afro-amerikaneres situasjon i USA (reflekterende måte). Jeg liker denne melodien veldig godt, og jeg synes sangeren har en kraftfull og intens stemme (evaluerende måte).

De metodiske grep vi nå har sett litt på, er ment som nøkler, som hjelp til å åpne musikken. Men metodene har ingen verdi i seg selv. Det har ingen hensikt å finne ut fem måter å forstå enhver sang på, det er ikke alle sanger som inviterer til det. Og som det lille eksemplet med Percy Sledge viste, resultatene kan bli høyst individuelle. Heri ligger mye spennende materiale til å utforske "identitet og dialog".

Rock og bibelfortelling
Religiøse symboler og tegn, brokker av liturgisk eller bibelsk materiale og sakrale assosiasjoner er det mye av i rock. En utøver som Madonna Louise Vernon Ciccone, bedre kjent som Madonna, gir allerede i navnet assosiasjoner til katolsk Mariafromhet og "Fortellingen om Jomfru Maria", som jo er en grunnleggende bibelfortelling som har formet vestlig kultur. Når hun samtidig synger "Like a Virgin" forsterkes assosiasjonene ytterligere. Men Madonnas Maria og jomfru er sterkt erotisert og utfordrer det tradisjonelle kirkelige Mariabilde.

Spillet mellom det erotiske og religiøse i Madonnas musikk og visuelle fremtreden avfeies av mange som spekulasjon og dårlig skjult pornografi. Men det er også mulig å se hennes provokasjoner som en ambivalent dialog med en bestemt katolsk tradisjon og dennes uforløste forhold til kropp, kvinner og seksualitet. Feministisk orienterte musikkforskere har nettopp påpekt at hun utfordrer de tradisjonelle stereotypiene ved å skape en syntese av madonna- og skjøgerollen. Offentlig markerer hun sin tilknytning til den katolske kirke, og sier hun vil gi sitt barn en katolsk oppdragelse.

Et annet artistnavn som knytter an til bibelfortellingen, er Judas Priest, som er navnet på en Heavy Metal gruppe fra England. Judas Iskariot er outsideren i det nye testamente, en skikkelse som har fascinert kunstnere og folkelig fantasi i lang tid. I en tradisjonslinje ser vi hvordan Judas blir stadig mer ond og lider en stadig verre skjebne, en utvikling som kan spores allerede i de fire evangelier. Men navnet Judas Priest, presten Judas, knytter an til en annen overlevering, der Judas er helt, den som gjør opprør, den som anklager etablerte verdier og hykleri. Dette er en tradisjon som strekker seg helt tilbake til de første århundrer. Blant annet forteller biskop Ireneus om en gruppe som kalte seg kainittene. De hadde et skrift som ble kalt "Judas' evangelium", og de hevdet at Judas hadde oppnådd forræderiets mysterium og var den som fullførte Guds frelsesgjerning. Slik viser Judas Priest til kanonisk såvel som apokryf bibelfortelling.

Heavy metal er en slags paraplybetegnelse som dekker mange subgenre som black metal, death metal og trash metal. Disse musikkformene er svært populære, og dere har sikkert møtt eller vil ihvertfall møte elever som liker slik musikk. Innen for disse musikkformene finner vi et vell av tegn som knytter an til bibeloverleveringen, og da gjerne til bibelfortellingens mørkere sider. Her finner vi sanger som spiller på elementer fra fortellingen om Lucifer, den falne engel, Satan eller beskrivelser av helvete og den ondes kraft. Derfor har også disse musikkformene møtt mye kritikk, i USA særlig fra konservative kristne og politiske miljøer. Iron Maiden er et heavy metal band, også de fra England, som har blitt møtt med anklager om satanisme. Og ganske riktig finner vi både helvete, djevel og forbannelse i deres tekster. Men spørsmålet er hvordan disse symbolene skal tolkes. Vi skal høre "The Number Of The Beast" som ganske direkte øser av bibelfortellingen i det den innledes med et sitat fra Johannes Åpenbaring 13:18.

Sangteksten beskriver en mental tilstand, der tekstens "jeg" får visjoner så kraftige at han ikke vet om de er virkelige eller kun drømmer. Han ser et ondt ansikt, dernest mørke vesener som beveger seg i den svarte natten. Han ser brennende fakler og hender strukket i været, han hører hellige hymner bli sunget. Bålene brenner i natten, ritualet har begynt og Satans gjerning er iverksatt. Refrenget, "666 the number of the beast/Sacrifice is going on to night", viser til åpenbaringsteksten, samtidig som det forsterker intrykket av et satanistisk rituale. Så kommer to gitarsoloer, adskilt av et riff som minner om åpningen av Beethovens 5. symfoni, der skjebnen banker på døren. "Jeg'et" vender tilbake med en følelse av at han ser noe som er galt: "This can't go on/I must inform the law". Likevel trekkes han mot de onde messende hordene. Kraften er for sterk. I siste vers er det et nytt "jeg" som taler, noe som underbygges musikalsk ved at sangen blir forsterket med en lys overstemme. Kanskje er det Satan som taler til jeg-personen eller jeg-personen som er besatt. Stemmen sier den kommer tilbake og og tar bolig i kroppen, for den har ilden, kraften og makten til å la sin onde hensikt skje fyldest.

Her beskrives altså et satanistisk rituale, men jeg kan vanskelig finne noen oppfordring her. Tvertimot får vi følelsen av noe ufritt, noe forferdelig og marerittaktig som sangens "jeg" vet er galt, men som han ikke klarer å vri seg unna. Jeg forstår heller sangen som en advarsel.

Det bandet jeg har arbeidet mest med, er den irske rockegruppen U2. Gruppen startet i 1979, i kjølvannet av punken. Utover 80-tallet ble U2 et av de mest populære rockeband, som fylte svære utescener og idrettsarenaer. Sangene deres tar ofte for seg politiske og sosiale forhold, mot slutten av 80-tallet og fremover har de spesielt utfordret den moderne massemedievirkeligheten. Dette kom særlig til uttrykk med ZooTV, et turnékonsept dominert av tv-monitorer, lek med roller og kritiske holdninger til den informasjonsstrøm og "sannhet" vi blir presentert for i tv. U2 har i stor grad hentet materiale fra bibeloverleveringen og den kristne tradisjon. Sangen "40" er en parafrase over salme 40, i "Gloria" tar de utgangspunkt i messens lovsangsdel, og i deres kanskje mest kjente sang, "I Still Haven't Found What I'm Looking For", finner vi klare referanser til både trosbekjennelsen og korshendelsen. Vi skal høre en melodi fra bandets tidlige periode, "Sunday, Bloody Sunday":

Melodien åpner med en aggressiv trommefigur som gir et militant preg. En kraftig forvrengt gitar kommer inn med brutte akkorder, sammen med lange, elegiske toner fra en elektrisk fiolin. Sangeren kommer inn og forteller om foruroligende nyheter, barn som går på knuste flasker, døde kropper som ligger strødd utover en blindgate. Med klagende stemme spør han "How long to sing this song". Men han har også en visjon: "Tonight we can be as one" her forsterkes fremdriften i kompet ved at gitaren og bassen går over på korte, rytmiske figurer, eller "riff" som det gjerne kalles. Men så forandrer kompet karakter, de bryter opp rytmen og skaper et luftigere rom, et rom for ettertanke. Her kommer refrenget, "Sunday, bloody Sunday" og vi begynner å ane hva det synges om. Teksten så langt gir assosiasjoner til en krigsscene, og Bloody Sunday viser til to blodige hendelser i Nord-Irlands historie. 21. november 1920 skjøt britiske tropper mot ivrige fotballtilskuere og drepte 14 mennesker. 30. januar 1972 ble 13 borgerrettighetsdemonstranter drept av britiske fallskjermsoldater. Vi er altså i Nord-Irlandkonflikten, og "Tonight we can be as one" uttrykker dermed et håp om forsoning.

Kompet blir igjen aggressivt, og skildringen av krigen fortsetter. Mange er tapt, men hvem har vunnet? Splittelsen er dyp, skyttergravene er i våre hjerter og skiller mor, barn og søsken fra hverandre. Krigens egentlige årsak ligger i oss selv. Igjen kommer refrenget, denne gang uten at kompet forandres, og strofen "How long to sing this song/Tonight we can be as one". Etter gitarsoloen får vi et tekstlig brudd, der sangeren trøstende synger "Wipe the tears from your eyes/wipe your tears away". Så kommer refrenget, nå med samme brudd i det musikalske som første gang. Går trøsten over i klage eller bønn? Brått er vi tilbake til krigen og menneskers sløvhet, vi overøses av informasjon om krig, men vi blir immune. Vi klarer ikke skille mellom virkelighet og fiksjon, tv'n er blitt vår virkelighet. I dag gråter millioner av mennesker, i morgen dør de - mens vi spiser og drikker.

Sålangt er dette en sang om konflikten i Nord-Irland, om krig og splittelse mellom mennesker. Men her har også vært spor av håp og trøst "Tonight we can be as one" og "wipe your tears away". Men hvordan er håpet og trøsten mulig? Mens "Sunday, bloody Sunday" synges i bakgrunnen, får teksten en interessant vending. Vi får høre at den virkelige kampen har kun nettopp begynt: "To claim the victory Jesus won/On a Sunday, bloody Sunday." På et elegant vis griper sangen til den for oss kristne mest sentrale hendelse i bibelfortellingen, korsfestelsen og oppstandelsen. Det som til nå var en samtidig beskrivelse av krig, får med ett flere dimensjoner. Den krigen vi ser for våre øyne er ikke den virkelige krigen. For den virkelige krigen handler om å gripe den seier Jesus vant. Den siste setningen er tvetydig, vi kan tolke den dithen at Jesus døde på "Sunday bloody Sunday", eller at det gjelder å hevde Jesu seier på en "Sunday, bloody Sunday", i en situasjon preget av krig og splittelse. Slik griper tittelen fortiden med Jesu død, nåtiden preget av krig og en eskatologisk fremtid der vi endelig kan virkeliggjøre Jesu seier. Jesus er den som forener, som bygger bro over "The trenches in our heart, som kan virkeliggjøre natten der"we can be as one".

Utsendelse
Her ender denne svippturen inn i rockens verden, og jeg håper turen har vist at også rocken bærer på bruddstykker av den kristne overleveringen, brokker av bibelfortellingen som kan være til nytte og glede i kristendomstimene. Og dere må ikke være hverken musikere eller musikkforskere for å få det til, men møte musikken åpent, slippe til fantasien og ikke minst slippe til elevene, som jo er eksperter på sitt vis.

Litteraturliste
Bjørkvold, Jon-Roar Det musiske menneske. Barnet og sangen, lek og læring gjennom livets faser. Oslo 1989

Keil, Charles og Feld, Steven Music Grooves, Chicago 1994

Madonna http://www.vh1.com/madinfo.htlm#bio, 1996

McLeary, Susan Feminine Endings: Music, Gender and Sexuality. Minneappolis 1990

NOU 1995:5 "Identitet og dialog"

Opsahl, C. P. "I Still haven't Found What I'm Looking For."

Teologisk blikk på den irske rockegruppen U2. Fordypningsoppgave i systematisk teologi, Oslo 1994

Judas-overleveringer. Judas Iskariot i Det nye testamente og dets virkningshistorie. Fordypningsoppgave i Det nye testamente. Det Teologiske Fakultet, Universitetet i Oslo 1995

Walser, Robert Running with the Devil. Power, Gender, and Madness in Heavy Metal Music. Hanover & London, 1993

Wickström, Owe Mørket som blender. Oslo 1995

Musikk
Iron Maiden The Number Of The Beast. EMI Records 1982

Pearl Jam Vitalogy. Epic/Sony 1994

U2 War. Island Records 1983