artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

Det musiske menneske i kirkens rom

Foredrag for religionslærere, Det teologiske menighetsfakultet 2/1-1995

Carl Petter Opsahl

Innledning
Begrepet "Det musiske menneske" har noen tid gjort seg gjeldende i pedagogisk debatt og resultert i musiske skoleplaner, endog musiske kommuneplaner. Utgangspunktet for den musiske bølgen er en bok skrevet av Jon-Roar Bjørkvold, professor i musikkvitenskap. Boken heter nettopp "Det musiske menneske" og tar for seg forholdet mellom sang, lek og læring i menneskelivets faser. Ved studier i barnekulturer i Norge, USA og Russland viser han hvordan det musiske er en viktig del av barns liv og læring, samtidig som det musiske blir undertrykket i skolevesen og samfunnsliv. Barnet uttrykker seg spontant i sangen og leken, mens sang og lek blir sett på som tidsfordriv og avkobling i de voksnes verden. Dermed har den mindre betydning enn kunnskapslæring i tradisjonell pedagogisk tenkning. Vi får en verdiladet oppdeling av harde kunnskapsfag som naturfag og språk, som prioriteres fremfor myke fag som forming og musikk. Dette er en tenkning som avspeiler seg i samfunnets krav til skolen: barn skal først og fremst lære seg kunnskaper og ferdigheter som de siden får bruk for i arbeidslivet. Sang og lek er noe som hører fritiden til, det er et overskuddsfenomen. Feilen ved en slik oppfattelse er at den ikke griper lekens grunnleggende karakter: den er tilkobling, ikke avkobling. I leken griper vi verden i en helhetsforståelse som unndras oss i puggingen og drillingen. Sangen og leken virker overgripende, den hjelper oss til å koble de forskjellige virkelighetssfærene sammen.

I denne sammenhengen vil jeg belyse "Det musiske menneske" utfra mitt ståsted som teologisk interessert musiker. Fremstillingen er påstandspreget, den ligner kanskje mer på en preken enn et foredrag. Men dere vil stort sett finne påstandene underbygget i Bjørkvolds bok. Men før vi går videre skal vi synge en sang om musikkens veldige kraft. Den er så sterk at den kan rive ned byer (Joshua Fit The Battle of Jericho)

Den musiske verden
Begrepet "musisk" griper tilbake til gresk mytologi. Musene var Zeus døtre og kunstenes opprinnelse. Slik fremstiller Ove Kristian Sundberg musenes tilblivelse:

Musene var universets stemmer, det musiske en fundamental egenskap ved universet. Selv om jeg i det følgende begrenser meg til å tale utfra musikken, omfatter det "musiske menneske" alle menneskets skapende sider: lek, billedkunst, poesi og drama i aller videste forstand. Det er viktig å holde fast ved at talen om det musiske menneske også innebærer en helhetstenkning, et menneskesyn der sjelen er uløselig forbundet med kroppen, der fornuften er koblet med fantasien, der det musiske gjennomsyrer og bryter ned de sektorer vi er vant til å gripe virkeligheten og oss selv med. Sektortenkningen preger også vår forestilling om musikk: musikk er noe vi lytter til for musikkens egen skyld. Vi oppsøker lokaler som er spesielt knyttet til musikkutøvelse, slik som konsertsaler eller jazz-klubber – vi har til og med klart å tingliggjøre musikken ved å pakke den inn i små kompakte enheter som vi kjøper i butikken. Hvordan kan vi tenke at musikk er universets stemme, inngytt i våre kropper? Flere språk har ikke engang ord som kun omfatter musikk. På swahili bruker man for eksempel ngoma, som betyr både tromme, dans og fest. Et kinesisk tegn for musikk, yüeh, omfatter både musikk og glede. Selv den greske opprinnelsen til vårt ord, mousike techne, omfatter ferdigheter til dans, sang og spill. Gjennom mousike techne uttrykker musene verdensaltets harmoni og skjønnhet. I barnets lek er det ingen grenser mellom hva som er sang, hva som er drama, dans eller poesi. Vi skal derfor se på to sider ved musikken som gjenspeiler musikkens gjennomgripende vesen: musikk som språk og musikk som identitet. Tilslutt vil jeg foreslå noen muligheter for å trekke musikken inn i religionsundervisningen. Før vi går videre skal vi låne øre til Martin Luthers vakre tale om musikk, slik vi finner den i forordet til Georg Rhaus salmebok Symphoniae Iucundae – eller "vakre symfonier" oversatt til norsk:

Musikk som språk
Musikken er alle språks mor. Musikken er språkets organiserende prinsipp, idet talen er strukturert ved rytme, lyd og tonehøyde. Musikken er Naturens språk. Mange filosofer sier at språket skiller mennesket fra dyrene, men musikk er et språk vi deler med Skapningen i sin helhet. Lytt til fuglene, men også til sangen fra ulvene, hvalene og gresshoppene. Lytt til vinden som smyger seg gjennom trærne og rundt husveggene, til regnskogens polyfone stemmer som forandrer seg gjennom dagen og årstidene. Lytt til vannet, regnet og fossen. Lytt til tordenskrallet og ilden. Naturen har sin egen rytme. Se døgnets og årtidenes skiftende tider, kjenn pusten. Skal vi kommunisere med naturen, må vi lære oss naturens eget språk: musikken. Enskjønt, det er heller tale om å lære på nytt, ettersom dette språk er dypt rotfestet i våre egne sjeler og kropper, det har vært med oss fra tidens begynnelse. Musikk er vårt første språk.

Før ordene ble til, kommuniserte mennesket gjennom musikk. Før telefon, radio og TV brukte mennesket forskjellige trommer og horn for å formidle budskap over lange distanser. Vi lærer det musikalske språk før vi blir født, i morslivet. Slik heter det hos Lukas:

I morslivet, er vi forenet med vår mor gjennom lyder, tonehøyder og rytmer. Her hører vi våre foreldres stemmer og lærer språkets musikalske strukturer. Vår første kommunikasjon med den nye verdenen vi blir født inn i er ikke en tale, men et skrik, et skrik som alle våre senere skapende ytringer er beslektet med. Skriket er vårt første forsøk på å ordne tilværelsen. Som spebarn ytrer vi oss til omgivelsene på musikalsk vis, gjennom lyder og klanger, i det vi lærer oss de voksnes språk.

Mange mennesker sier: "Jeg er ikke musikalsk", eller "jeg kan ikke synge". Men ethvert menneske er musikalsk, hele Naturen er musikalsk. Det er ikke snakk om å synge storslåtte arier eller pene sanger. Vi er alle født med en stemme: Vår egen stemme. Musikk er vår mest grunnleggende måte å kommunisere på, selv om vi har en tendens til å glemme det når vi blir voksne. Men lytter vi forsiktig etter, kan vi alle gjennkjenne vår egen, musiske stemme.

Musikk som identitet
Musikk er en viktig del av vår identitet, på forskjellig vis. Først og fremst: musikk er en måte å uttrykke denne identiteten på, en måte å uttrykke oss selv på. Men vi må tenke oss musikk i vid forstand, både gråt og latter er musikalske ytringer. Gjennom musikk kan vi gi tone til de dypeste lag av oss selv. Musikken når inn der ordene kommer til kort. Derfor finnes det så mange sanger om kjærlighet, derfor finnes det så mange sanger om fortvilelse. Musikk er sterkt forbundet med minnet, derfor finnes det så mange samlinger med "Hits of the Fifties", "Hits of the Sixties" og så videre. Vi forbinder bestemte sanger med bestemte begivenheter. Hvis du var forelsket en sommer, og en spesiell melodi var populær på den tiden, vil søte minner melde seg når denne sangen blir spilt på radioen. Eller kanskje minnene er bitre, og du slår av radioen. Ettersom forskjellige typer musikk er populære til forskjellige tider, vil musikk i stor grad identifisere den generasjon vi tilhører. Heavy metal er en uttrykksfull musikkform for dagens unge, men deres foreldre hører bare en masse bråk og støy. På den annen side vil de unge mene at foreldrenes musikk er kjedelig og tam. Når vi er små, lærer vi barnesanger og regler. Selv om de fleste av oss stopper å synge disse når vi blir eldre, bærer vi dem i oss. Når vi hører dem igjen, bringer de med seg minner fra barndommen.

Musikk gir oss del i en kulturell identitet på mange nivåer. Musikk skaper samhold. Barnesanger gir oss tilhørighet til en barnekultur der vi kan identifisere oss med andre barn. I ungdommen er rock og populærmusikk uhyre viktig for å forme en sosial og kulturell identitet, spesielt i vestlig kultur. I femtiårene var Bill Haley, Elvis Presley og Chuck Berry blant dem som definerte en egen ungdomskultur. Rock & roll vokste gjennom sekstitallet til en mektig og innflydelsesrik kraft som ga stemme til ungdomsopprør og hippiebevegelsen. Forskjellige ungdomskulturer bruker forskjellige typer musikk for å forme egen identitet, men også for å avgrense seg i forhold til andre kulturer. Vi kan populært si at den musikken du hører på forteller hvilken sosial gruppe du tilhører eller vil tilhøre.

Nasjonalsanger og folkemusikk har blitt brukt til å gi mennesker en felles identitet på nasjonalt eller etnisk nivå. Gjennom det nittende og langt inn i det tyvende århundret ser vi nasjonalistiske strømninger i vestlig kunst, der malere, forfattere og komponister søkte å forme en nasjonal kunst. Dette førte til en oppblomstring i hva som ble kalt en nasjonal kultur, basert på folkekunsten slik den ble oppdaget og samlet inn i denne perioden. Særlig undertrykte og nyetablerte stater opplevde en rik oppblomstring av nasjonalkulturen. Musikk og andre kunstformer hjalp til å skape en nasjonal identitet. Land som Norge, Ungarn, Russland og Tsjekkoslovakia fikk komponister som Grieg, Liszt, Bartok, Glinka, Mussorgsky, Dvorak og Smetana.

Nært knyttet til nasjonal identitet er politisk identitet. Musikk er det skapende menneskes reaksjon på undertrykkelse og urettferdighet. Det er ikke tilfeldig at vi finner så mye sang og musikk i politiske bevegelser. I USA ser vi hvordan blues, jazz og senere soul var en viktig del av "the black consciousness". Svart musikk uttrykte et opprør mot hvit undertrykkelse. Opp til midten av 50-tallet var amerikansk populærmusikk dominert av en hvit musikkindustri, kun få svarte artister slo gjennom på hit-listene. Dette endret seg med Chuck Berry, Jimmie Hendrix og James Brown. Den svarte musikken var en viktig del av borgerrettighetsbevegelsens identitet. I Chile og det tidligere Sovjet ga Victor Jara og Vladimir Vysotski stemme til opposisjonen. Her hjemme blir det sagt at det bare er i arbeiderbevegelsen vi finner like mye sang som i de kristne forsamlinger.

Det jeg har sagt om musikk og identitet er selvsagt grovt forenklet. I en pluralistisk kultur kan det være vanskelig å tegne så klare forbindelseslinjer som jeg her har gjort. For eksempel behøver ikke hardingfele-musikk være del av en "norsk" identitet. Tvert om kan slik musikk virke eksotisk og fremmed for mange nordmenn. Når vi hører soulmusikk er vi antagelig ikke så opptatt av svart identitet heller, men lytter eller danser til den av mange andre grunner. Musikken overskrider sosiale, kulturelle og nasjonale grenser. Men det betyr bare at musikk forbinder på mangfoldige nye måter.

Avslutning
Martin Luther kaller musikk en gudommelig gave som han vanskelig kan få lovprist nok. Salmesangen ble også en viktig del av reformasjonsarbeidet. "Martin Luther har drept flere sjeler ved sine salmer enn ved sine skrifter og taler!" skal en spansk jesuitt ha sagt. Musikk er Den Hellige Ånds språk. Musikken er en brønn, en kilde til kunnskap, en tunnel inn i nye og uoppdagede verdener. Kjære venner, hvordan kan dere som religionslærere tale til det musiske menneske i klasserommet? Hvordan kan dere selv være musiske?

Først og fremst gjelder det å fastholde det som tidligere er sagt: talen om det musiske menneske innebærer en helhetstenkning. Å være musisk vil si å forholde seg skapende til omverdenen. En musisk pedagogikk ser de skapende evner som integrert i personligheten. Musene var universets stemme. Læreren, og hver og en av elevene er i seg selv universer med sin musiske stemme. Alle disse stemmer må få komme til orde. Ofte tenker vi oss at skolen skal formidle en gitt mengde kunnskap til elevene, som på sin side tar imot så meget denne er i stand til. En musisk pedagogikk vil også anerkjenne og forløse de kunnskaper og ferdigheter elevene allerede sitter inne med. La meg avslutte med å antyde to muligheter for å bruke musikk i religionsfaget, med utgangspunkt i kristendomskunnskap.

Den ene muligheten handler om å avdekke kirkens musiske tradisjoner. Kirken har fra sin begynnelse sunget. Klage, bønn og lovsang er båret frem med sang. En oppdagelsesreise i kirkens musikalske skattkammer kan åpne døren til kunnskap og fabuleringer om forskjellige tiders opplevelse av troen og verden. Hva forteller de salmene vi synger i dag om kirkens tro? Hva slags univers kan avdekkes i Hilegard av Bingens sanger om ekstase? Hvordan knytter kristenrocken seg til ungdoms livssituasjon? Og jeg snakker ikke bare om ordene, om sangtekstene – men om musikken, sangenes fysiske side. Hvordan griper musikken inn i våre følelser, hvordan taler den til kroppen vår? Mange av salmene i Den Norske Salmebok er opprinnelig folkemelodier, flere av dem dansemelodier. Kanskje vi kan gjenfinne rytmen i dem og leke frem danser?

Den andre muligheten er å bringe inn lærerens og elevenes musikalske erfaringer, ikke nødvendigvis knyttet til kirkerommet. Lærer såvel som elev lytter til musikk, musikk som uttrykker et eller annet. Det kan være klassisk musikk, jazz eller folkemusikk, veldig ofte er det rock og forskjellige former for populærmusikk. I min oppgave i systematisk teologi om den irske rockegruppen U2 forsøker jeg å vise at vi i rock og populærmusikk ofte kan finne uttrykk for tro eller spor av tro. Det er tydelig hos U2, med sanger som Gloria og "40" som er en parafrase over Salme 40. Men vi kan finne det hos artister som David Bowie, Madonna, Prince, Nirvana og mange andre. Her dreier det seg ikke om en "kristen" tolkning av rock, men å forsøke å finne ut hva denne musikken vil si om livet, døden og kjærlighten. Og nok engang er det ikke kun tekstfortolkning det gjelder, men rockens musiske totalopplevelse. Kanskje kjenner vi at det er det samme musiske "trøkket" som bærer en heavy gitarsolo såvel som en Toccata av Bach?

Litteratur
Bjørkvold, Jon-Roar: Det musiske menneske. Freidig Forlag, Oslo 1989

Holter, S. W. Kom tilbe med fryd. Solum Forlag, Oslo 1991

Martin Luther: "Forord til Georg Rhaus "Symphoniae iucundae" (1538). Sitert etter Inge Lønnings oversettelse i Luther, M. Verker i utvalg, bind V. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1982

Opsahl, Carl Petter: "I Still Haven't Found What I'm Looking For". Teologisk blikk på den irske rockegruppen U2. Fordypningsoppgave i systematisk teologi ved Teologisk Fakultet, Universitetet i Oslo, 1994

Sundberg, Ove Kristian: Pythagoras og de tonende tall. Tano Forlag, Oslo 1980

© carl petter opsahl 2002