artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

Lenge leve liturgisk mangfold!
Trykket i Nytt Norsk Kirkeblad

I hjertet av kirkens virke er gudstjenesten og liturgien. Hver søndag samles vi til høymesse, og gjerne til andre tider også. Gudstjenesten er en brønn, en rennende kilde der vi henter ny kraft og inspirasjon. Vi tar del i inkarnasjonens mysterium, i fellesskap med søstre og brødre. Vi synger, ber og hører Ordet. Spiser Ordet. Ordet tar bolig blant oss, i våre kropper. I liturgien.

Mennesker er opptatt av liturgi som aldri før. Mens man tradisjonelt har oppfattet prekenen som gudstjenestens høydepunkt, virker det som om flere og flere kirkegjengere i større grad interesserer seg for gudstjenesten i sin helhet. Videre ser vi at mange menigheter har et variert gudstjenestetilbud, der Thomasmesser, Taizémesser, temagudstjenester, gudstjenester med spesielle musikalske uttrykk og gudstjenester tilpasset forskjellige grupper utfyller søndagens høymesse. Ja selv høymessen kan få forskjellige utforminger.

Liturgisk mangfold er av det gode. Med et variert uttrykksregister er det større mulighet for å treffe flere mennesker. Noen søker stillhet og meditasjon — andre farver, lukt og klang. I sin tur fører liturgisk mangfold til debatter i aviser og andre fora. Man diskuterer bruk av uordinerte til å holde gudstjeneste, noen foreslår avisanmeldelser og terningkast for å få blest om prekenen, man drøfter hvorvidt muslimer og politikere bør delta i søndagens gudstjeneste, og liturgiske spesialister er opptatt av hvorvidt evangelieprosesjoner og oppløftelse av nadverdselementene egentlig hører hjemme i norsk gudstjenestetradisjon. Også debatter er av det gode. Det viser et engasjement for gudstjenesten og er en viktig ingrediens i utviklingen av liturgisk bevissthet. Men i debatten og ordvekslingen kommer det også frem holdninger som ikke virker fremmende på engasjement og mangfold, slik som liturgisk frykt, liturgisk konservatisme og liturgisk eksklusjon.

Liturgisk frykt viser seg i en holdning der man er redd for nye impulser og for ting man ikke har gjort før. Man er gjerne "redd" på vegne av noen andre enn seg selv: menigheten, de unge eller de gamle, de "kirkefremmede" osv. Man engster seg for at nevnte grupper ikke vil forstå, ikke vil føle seg hjemme eller vil bli støtt. Noen er også redde på liturgiens, tradisjonens eller Guds vegne. En hensynstagning som fører til at man klamrer seg til alterbok og forskrifter med svette og forskremte fingre, kan i verste fall føre til tamme og livløse gudstjenester, som hverken tar hensyn til menigheten, liturgiens vesen eller Gud. Ikke vær redd for å gjøre feil eller noe som er "liturgisk upassende". Liturgipolitiet blir nå likevel aldri helt fornøyd.

Liturgisk konservative søker bakover i historien for å finne belegg for egen praksis, og ser på enhver nyskapning som et forfall. Man lengter tilbake til en liturgisk gullalder da alle sang på latin eller gresk, lenge før djevelen oppfant ten-sing. Liturgisk konservatisme kan lett forveksles med tradisjonsbevissthet, for den tradisjonsbevisste kan også søke mot røttene. Men for henne er tradisjonen en kilde til inspirasjon, ikke en tvangstrøye. Tradisjonen er ikke statisk og uforanderlig — den lever, puster og er i dialog med tiden. Straks man lar en tradisjon forbli en konservert museumsgjenstand, blir den lagt død.

Liturgisk eksklusjon arter seg på forskjellig vis. I mange tilfelle dreier det seg om ureflekterte holdninger som skaper skille mellom menighet og liturger, hvilket kan gi seg uttrykk i ugjennomtrengelig språk, passive menigheter osv. I andre tilfelle dreier det seg om en mer bevisst utestengning, som når presten nekter menighetslemmer nadverd, når mannlige prester motarbeider kvinnelige kollegaer eller når lesbiske og homofile blir nektet liturgisk deltagelse. Enhver form for usynliggjøring eller utestengning er et liturgisk maktmisbruk som ødelegger felleskapet og står i veien for mysteriet.

La oss skape et godt miljø for liturgisk mangfold, der man kan hente næring i tradisjonene samtidig som man kan leke frem nye liturgiske uttrykk. La liturgien avspeile Skaperens og det skaptes mangfold, slik at den blir et livgivende møtested mellom Gud og mennesker.