artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

Rasistiske og nasjonalistiske bevegelser er i fremgang i Europa. I Østerrike har Jürg Haiders frihetsparti fått fremtredende posisjoner i regjeringen. Selv om EUs mange ministre fordømmer dette partiet og dets holdninger, har tilsvarende partier og bevegelser godt grep på lokalplan i land som Frankrike, Belgia og Tyskland. I Sverige blir politikere og kulturarbeidere truet på livet av ytterliggående rasistiske grupperinger. Felles for de rasistiske strømningene i Europa er agitasjonen for et enkulturelt samfunn, tuftet på det som fremstilles som nasjonale tradisjoner og verdier. Det enkulturelle samfunn må ifølge deres agitasjon beskyttes mot trusselen utenfra, mot immigrantbefolkninger som bryter ned den nasjonale kultur. Enkelte argumenterer også med at immigrantene tar arbeidsplasser og utnytter sosiale goder. Lignende tendenser gjør seg gjeldende også i Norge og kommer til uttrykk i alt fra spontane ytringer fra enkeltpersoner til rasistisk motivert vold. Og heller ikke i Norge mangler vi fremtredende politikere som gjør seg til talsmenn for rasistiske holdninger. Under fjorårets kommunevalg gjorde Fremskrittspartiet innvandring til en hovedsak, og selv om enkelte av de mest ytterliggående representantene fikk refs, påstod selveste patiformannen at "Færre innvandrere gir lavere boligpriser".

Mange underbygger sine standpunkter ved å vise til kristen tradisjon og fremstiller seg selv som kristendommens forsvarere mot impulser fra immigrantkulturene. Det er viktig at biskoper, prester og andre kirkelige talspersoner klart og tydelig imøtegår slike argumenter. Kirken må tar klart avstand fra rasistiske holdninger og være en viktig medspiller i antirasistisk arbeid. Kristendommen er i sitt vesen grenseoverskridende og grensebrytende. Derfor kan den ikke brukes til å fremheve en kultur fremfor en annen. "Europeisk kultur" er ikke spesielt "kristen" — selv om europeiske stormakter og kapitalinteresser har en lang og undertrykkende tradisjon for hevde nettopp dette. Det er heller ingen grunn til å tro at det er spesielt kristent å være "hvit". Jesus var ikke hvit — selv om europeisk billedtradisjon har forsøkt å overbevise oss om det i århundreder. Høyst sansynlig ville den kultur, de verdier og holdninger Jesus og hans disipler representerte oppleves som temmelig fjernkulturell sett fra et etnisk norsk perspektiv.

Jesus møtte mennesker åpent, fordomsfritt. Det virker som om han var spesielt opptatt av å overvinne grenser som stenger grupper av mennesker utenfor fellesskapet. Dette gjelder også etniske og kulturelle grenser. Et godt eksempel er møtet ved brønnen. Her innleder Jesus til samtale med en samaritansk kvinne, en kvinne han som jøde ikke skulle ha noe som helst med å gjøre. Når kvinnen spør om Gud skal tilbes på samaritanernes fjell Garisim eller i Jerusalem, opphever Jesus den etniske motsetningen mellom jøder og samaritanere ved å si at rett tilbedelse er i ånd og sannhet, uavhengig av sted.

I møte med en annen kvinne, hun fra Kanaan, overskrides også etniske grenser. Men denne gangen er det kvinne som er er grenseoverskridende. Hun spør om Jesus kan helbrede hennes datter. Nå møter vi Jesus som representant for storsamfunnet, i ferd med å avvise en representant for en etnisk minoritet. Jesus er sendt til Israels folk. "Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene", som han sier. Men kvinnen gir seg ikke, og hennes kraft og overbevisning åpner Jesu øyne. Han snur. Den undertrykkede frigjør undertrykkeren. Kanskje bærer møtet mellom flere forskjellige kulturer kimen i seg til frigjøring?

Hva så med rasistene? Hva med de menneskene som kommer med rasistiske yttringer, som arbeider for rasistisk politikk, ja, de som forsvarer voldsbruk utfra rasistisk overbevisning? Skal vi bare si fy og fysj og vende dem ryggen? Det er kanskje politisk korrekt, men heller ikke det er spesielt kristent.

— Jesus ville antagelig invitert seg selv på middag.