artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

Fele- og hardingfelemusikken i norsk folkemusikk
En innføring

av Carl Petter Opsahl. NB Artikkelen er under konstruksjon og kan inneholde unøyaktigheter. Vil bli utbedret så snart som mulig.

Denne artikkelen er ment som en enkel innføring i fele- og hardingfelemusikken slik den kan høres i forskjellige kanter av landet. Den tar for seg forskjellige melodiformer og danserytmer og ulike felestiller.

Hardingfele og flatfele
Fela er det instrumentet som kanskje mest typisk forbindes med norsk folkemusikk, og kanskje særlig hardingfela. Men den vanlige fela, er vel så utbredt. Den vanlige fela er i prinsippe det samme instrumentet som fiolinen, selv om ulike felemakere kan ha sine egne varianter. Hardingfela har i tillegg til de vanlige fire strengene som fela har, også understrenger som klinger med når det spilles på melodistrengene. Eldre hardingfeler hadde to eller tre understrenger, i nyere tid er det vanlig med fire eller fem. Kroppen er gjerne noe forskjellig i forhold til vanlig fele, selv om det er mange variasjoner. Ellers er det vanlig at hardingfeler er rikt utsmykket, både på gripebrettet og resten av instrumentkroppen.

Hardinfela og den vanlige fela har egne utbredelsesområder. Det geografiske området for hardingfela er relativt avgrenset. Opprinnelig ble hardingfela benyttet på store deler av vestlandet, Telemark, Numedal, Hallingdal og Valdres. Mot slutten av forrige århundre fikk den også innpass i Setesdal, og etterhvert har den blitt brukt sammen med vanlig fele i områder som Nordfjord og Møre-og Romsdal. I resten av landet er det som regel bare vanlig fele som benyttes. Typiske områder for vanlig fele er Gudbrandsdalen, Hedmark, Vestfold, Østfold, Akershus, Vest-Oppland, nedre Buskerud, Trøndelag og Nord-Norge.

fig 1

Slåttene som blir spilt på de to instrumentene kan være svært forskjellige. En typisk hardingfeleslått består av korte motiver, gjerne over to takter, som utvikles og utbroderes etter forskjellige mønstre. Den kan for eksempel starte med et slikt totaktsmotiv, som så gjentas, deretter kommer en liten variasjon, som også gjentas, så kommer kanskje et nytt motiv, som gjentas og varieres. Deretter kan motivene bli spilt en kvint opp — ofte med nye utbroderinger. Disse slåttene kan ofte være svært rikt utbygget.

fig 2

Flatfeleslåttene har gjerne lengre melodiske motiver, og er oftere bygget opp etter en AA'BB'-struktur. Mens man i enkelte hardingfeleområder kan finne lange, utbygde slåtter, er flatfeleslåttene som regel korte. Man lenker heller flere slåtter sammen hvis man skal holde på en stund.

fig 3

Salve Austenå: Reisaren NRK 2:6

Dessuten er forsiringene, triller og forslag og slikt, gjerne enklere i flatfelemusikken. Det finnes selvfølgelig en rekke unntak fra det jeg her har sagt. Det finnes mange korte hardingfeleslåtter og det finnes flatfelemusikere som i enkelte slåtter ornamenterer med kompliserte forsiringer.

Stemming
Både når det gjelder vanlig fele og hardingfelefinnes det en rekke ulike måter å stemme fele på, forskjellige felestille. En fiolin blir gjerne stemt i kvinter: g-d'-a'-e'', mens det vanligste stille blandt spelemenn er bassen stemt en hel tone opp: a-d'-a'-e''. Dette stille blir kalt "vanlig stille" eller oppstilt bass." Men ofte støter man på slåtter som krever andre stiller, som gir en særegen karakter til slåtten. For en spelemann gir det prestisje å kunne flest mulig slike stille. Gamle mestre behersket mellom 10 og 15 slike stille. Såvidt jeg vet finnes det ialt 21 forskjellige stille, men mange av dem blir sjeldent brukt. De kan ha navn som "trollstilt," "gorrlaus", "ljosblått", "huldrestille" og "grålysningsstille". Disse lyriske navnene sier kanskje noe om hvilke assosiasjoner eller stemninger musikken på de ulike felestillene skaper. Et navn som grålysningsstille forteller kanskje om den tiden av døgnet det bestemte stille ble brukt, kanskje på slutten av en lang danseøkt når det var på tide å gi seg.

Dialekter, lokalt og individuelt særpreg
Norsk folkemusikk er ikke én musikkform, men mange, lokalt særpregede spillestiler. I Telemark spiller man for eksempel gangar litt anderledes enn man gjør på Vestlandet, en springar fra Valdres har en annen rytmikk enn en springar fra Hardanger. Selv steder som ligger like ved hverandre kan ha ulikt repertoar og ulike måter å spille på. Vi snakker derfor gjerne om dialekter i musikken, akkurat som når det gjelder talespråk. Folkemusikkmiljøet har lagt stor vekt på å bevare de forskjellige dialektene, og det er viktig for en spelemann å ha en lokal forankring i repertoar og spillemåte. Men spelemenn er også reisende folk og har hentet inn impulser fra andre steder. I gamle dager møttes spelemennene på martna'er eller i brylluper og lærte slåtter av hverandre. Slik kunne slåtter reise med spelemennene til forskjellige distrikt, selv om de ikke sjeldent ble omformet litt på veien. Om stedets spelemann hadde vært av sted og lært seg nye slåtter, fant ikke de lokale danserne seg i å danse etter en annen takt enn den de var vant til. En valdresspelemann som hadde lært slåtter på vestlandet, omformet slåtten slik at den fikk valdrestakt.

Men det er ikke bare lokale dialektforskjeller som preger slåttene, også den enkelte utøver kan sette sitt høyst personlige preg på slåtten. En spelemann kan bygge ut noen av partiene i en slått, til og med legge til helt nye deler, melodien kan få noen ekstra forsiringer eller enkelte av tonene kan spilles litt over eller under det som har vært vanlig slik at slåtten får en ny og særpreget tonalitet. Mens noen spelemenn er opptatt av å bevare en slått mest mulig slik de har lært den, har andre en sterk utøverpersonlighet som også setter sitt preg på slåtten. Spelemenn fra før grammofonplatenes tid, har satt spor etter seg i tradisjonen. Ofte har slåtter fått navn etter utøvere som har satt sitt personlige preg på dem, feks Myllargutens bruremarsj", "Gibøen", "Springleik etter Ola Moløkken" eller "Fant Kal-vals". Slik kan en utøvers individuelle særpreg være sterkere enn den lokale spillestilen.

Når vi nå skal se litt på de forskjellige danseformene, er det et enkelte ting som kan være litt forvirrende. For eksempel kan en bestemt form ha forskjellige betegnelser på forskjellige kanter av landet. Samtidig kan en betegnelse bli brukt på ulike måter slik at den skjuler forskjellige danseformer. Vi skal derfor ikke gå så mye inn på de forskjellige betegnelsene og lokale variasjonene, men se på hovedgrupper av danseformer.

Bygdedans
Den første grovinndelingen vi skal gjøre, er mellom bygdedans og runddans. Først skal vi se på bygdedans, som er en samlebetegnelse for de eldste danseformene som ble brukt her til lands. Dette er danseformer som har røtter flere hundreår bakover i tid. Men selv om disse formene gjerne oppfattes som det mest erketypiske av norsk musikk, har nok også den eldste dansemusikken blitt påvirket av impulser utenfra. Det finnes en rekke eksempler på melodiske temaer i norsk folkemusikk som vi kan finne igjen mange andre steder i Europa. Bygdedansene kan deles i to hovedtyper, springartyper og gangartyper. Selv om denne oppdelingen hovedsakelig er begrunnet utfra dansen og ikke musikken, kan vi veldig forenklet si at springartypene gjerne oppleves som 3-takt, mens gangartypene oppleves som 2-takt: 2/4- eller 6/8-takt.

slåtter i 3/4

Udelt takt
Vi begynner med vestlandsspringaren, som dere helt sikkert kommer til å stifte nærmere bekjentskap med i dansen. Spesielt for denne springartypen er at alle slagene er like lange og har lik betoning. Hvis dere tenker dere en typisk valserytme, er det første slaget i takten tungt og de to andre lette. Men i Vestlandsspringaren er det helt jevn betoning, slik at det ofte kan være vanskelig å høre hvor i takten man er. Man kunne like gjerne snakke om 1/4-takt som 3/4-takt. det er ikke heller alltid at melodien går opp i et 3/4-skjema, slik at hvis man skal notere musikken, kan man bli nødt til å ty til ekstra taktslag. Vi sier at denne springartypen har udelt takt.

Sigbjørn Bernhoft Osa: Store-Vetle-Per NRK 7:2

Ulikedelt takt
Andre springartyper har en ulikedelt takt, med forskjellig betoning av taktslagene. Taktslagene i disse springartypene har gjerne ulik lengde — man kaller det gjerne for asymmetrisk takt. De asymmetriske springartypene kan grovt skilles i to undergrupper, ettersom hvordan korte og lange taktslag er plassert i takten. I den ene undergruppen, som vi kan kalle type 1, er det første taktslaget kort, det andre, langt og det tredje mellomlangt. Dette mønsteret finner vi i valdresspringaren, springleiker fra Gudbrandsdalen, Rørospols og i rundom'en som det heter i Engerdal. I Telemarksspringaren derimot, er 1'ern mellomlang, 2'ern lang og 3'ern kort. Dette kan vi kalle type 2. Skjematisk kan de forskjellige spingartypene settes opp slik:

vestlandsspringar M M M

type 1 K L M

type 2 M L K

Igjen må vi huske på at dette er forenklinger. Taktlengdene kan variere fra sted til sted, og en utøver kan godt "strekke" litt i takten slik at man kan få variasjoner i en og samme slått. Dessuten er det mange måter å betone slagene på, slik at det ikke alltid er like lett å høre hvilke slag som er lange og hvilke som er korte.

springleik

springar

Slåtter i 2-takt
Så er turen kommet til slåtter i 2-takt — gjerne kalt slåtter i likedelt takt. Disse kalles blant annet for halling, gangar, rudl eller bonde. Dette er nok en gang betegnelser på dansen, ikke musikken, og de kan variere fra sted til sted. Gangar er pardans, halling er solodans der mennene skal vise hva de er gode for. Derfor spilles de gjerne i et litt hurtigere tempo. Disse slåttene noteres gjerne i 6/8 eller 2/4. Det rytmiske drivet i disse slåttene, grooven om man vil, fremkommer dels ved fottrampen, dels ved fraseringen og dels ved buestrøkene. I disse slåttene er det nemlig enkelte mønstre for oppstrøk og nedstrøk som går igjen fra slått til slått. Strøkfiguren i 2/4-slåttene er anderledes enn de i 6/8-slåttene.

Enkelte steder, som på vestlandet når de spiller rudl, tramper man på forslaget og på 1'ern, andre steder tramper man på 1'ern og etterslag, som i Setesdal når de spiller gangar.

gangar

Runddansene
Nå har vi vært innom de viktigste typene av bygdedansene, og vi skal gå over til runddans, eller gammeldans som det helst blir kalt nå. Dette er en samlebetegnelse på nye dansetyper som kom til Norge rundt midten av forrige århundre. De kom først til storbyene, der man var opptatt av å følge med i det som var moderne på kontinentet, deretter til storgårder og embedsmannsgårder som ville følge med moten i byene. Men det var også mange spelemenn som spredte disse danseslåttene, som f.eks Karl Fredriksen Moe, som ble kalt Fant Kal fordi han reiste rundt med et fantefølge. Han dro om kring til mange kanter av landet og la igjen slåtter, og man finner slåtter som bærer hans navn fra sør til nord.

Runddansmusikk finner vi i begge fele-områdene, spilt på hardingfele og vanlig fele. Her er heller ikke forskjellene så store som når det gjelder bygdedansmusikken. Men i enkelte hardinfelemiljøer har det vært en viss motsetning mellom bygdedans og runddans. På noen tilstelninger danses bygdedans, andre steder er det kun runddans. I flatfelemiljøer, som for eksempel i Gudbrandsdalen, er det sjelden at det gjøres skille på den måten. Ofte danses reinlendere og valser mellom springleikene.

Runddansslåttene er som regel bygget opp over et AA'BB'-mønster, eventuelt med flere deler. Men også her finnes det variasjoner, og det er mange eksempler på "skeive" gammaldansslåtter, med rytmiske og tonale finurligheter!

Slåtter i 3-takt: vals og masurka
Valsen er den eldste av runddansene. I enkelte strøk av landet, som i Gudbrandsdalen, regnes valser med blant de eldste slåttene. I eldre notebøker opptrer den ofte under andre navn, som for eksempel firetur. Mange valsemelodier kom fra kontinentet, særlig Østerrike og Tyskland. Men enkelte steder ble valsen sterkt preget av den eldre slåttemusikken, for eksempel når det gjelder tonalitet. Her er igjen Gundbrandsdalen ett eksempel.

Masurka er en annen dans i 3-takt. den er ikke på langt nær så utbredt som valsen, men danses i mange kanter av landet. I Oppdal blir denne dansen kalt for Polka med støt.

Slåtter i 2-takt: polka, ril og reinlender
Polka har vært danset siden begynnelsen av forrige århundre og finnes over store deler av landet. Den kan også gå under navn som hamborgar, trippar, hoppar eller skotsk. Mindre utbredt er rilen, som stort sett kun finnes langs kysten. Her har kontakten med utlandet via skipsfarten vært stor, også med de britiske øyer. Innimellom trelast og andre handelsvarer fulgte det nok også med en og annen slått. På vestlandet danses ril, men kun til noen få melodier. På Sørlandet derimot, finnes et stort repertoar av rilmelodier.

Ved siden av valsen er vel reinlenderen den mest vanlige av gammeldansene. Så vidt man kan se av gamle noteopptegnelser, var dette en dans som slo igjennom rundt århundreskiftet. Også blant reinlendermelodiene finner vi mye vandrestoff som har kommet inn fra Tyskland og Østerrike, men det hente også at hallinger ble omgjort til reinlender. Svært ofte er reinlender-melodiene bygget opp av perioder på 4 og 4 takter, men en og annen gang kan man støte på ekstra takter såvel som ekstra taktslag.

Annen instrumentalmusikk

Seremonielle slåtter
Vi har til nå tatt for oss musikk til dans, og dansen var spelemennenes viktigste oppgave. Men avslutningsvis skal vi se på instrumentalmusikk og slåtteformer som hadde andre funksjoner. Slåtter kunne ha en seremoniell funksjon, helst i tilknytning til bryllup. Til og fra kirken ble det spilt brureslåtter. På vestlandet ble det gjerne spilt en gangar eller rudl i langsomt tempo, andre steder spilte man bruremarsjer. Mange spelemenn lærte marsjer i det militære, som siden kunne bli brukt i bryllup. Enkelte bruremarsjer har derfor melodisk stoff som man kan finne igjen i marsjer fra andre deler av Europa. Men det var ikke bare til og fra kirken det ble spilt, det finnes særskilte slåtter for de forskjellige seremonier under hele bryllupsfesten: høytidsstemte brureslåtter når bruden ble pyntet, slåtter når gjestene ankom, grautmarsjer når maten ble særvert, skålhallinger til skålen som ble sendt rundt for at gjestene skulle gi en slant oppi til brureparet, slåtter når man skulle spille bruden til sengs og så videre.

Lyarslåtter
Når man feiret bryllup i Valdres, var det ikke skjelden at man hadde to spelemenn. En spilte til dans, en spilte musikk som selskapets eldre gjester kunne lytte til i ro og mak. Kanskje har det vært slik andre steder i landet også, men det er kun i Valdres man har bevart tradisjon for såkalt lyarlæte. Lyarslåtter var slåtter som kun var ment til lytting, de hadde gjerne et lavere tempo og en friere rytmikk. Mange lyarslåtter bygger på visestubber eller annet vokalt stoff. Til noen av slåttene knytter det seg sagn, som Tomasklokkelåtten".

Fra midten av forrige århundre kom en betydelig tilvekst av lyarslåtter. Dette hadde sammenheng med den oppvåknende interesse for folkemusikk i de større byene. Navngjetne spelemenn ble invitert til å holde konserter. Når folk satt å hørte på, uten å danse, var det fint å kunne variere med lyrisk stoff. Enten kunne spelemannen omdanne en danseslått til en lyarslått ved å spille den sakte, eller han kunne komponere små tonestykker. De var gjerne inspirert av naturen, og spelemannen kunne imitere fuglesang eller lyden av sildrende vann. En kjent lyarslått er "Budeiene på Vikafjellet" laget av vossingen Sjur Helgeland.

© 2002 carl petter opsahl