artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

Av Carl Petter Opsahl

Det finnes knapt noen former for visuelle utrykk det brukes så enorme ressurser og ufattelige pengebeløp på å bekjempe og fjerne som tilfelle er med graffiti. En by som New York har de siste 25 år brukt milliarder på å holde vegger og metrovogner fri for disse skribleriene. Ordførere, byrådspolitikere og politisjefer i byer rundt omkring i verden, også i Oslo, bruker sterke ord og krigersk språk. De erklærer "krig mot graffiti" og "Null toleranse soner", de setter inn spesialtrenede graffitistyrker og iverksetter et propagandaapparat som er en gulfkrig verdig. Eksperter hevder at graffiti i tillegg til materiell ødeleggelse også påfører mennesker ubotelige mentale skader, i det den signaliserer kaos, manglende kontroll og destruksjon.

Her, i vestibylen på et av landets eldste og ærverdige fakultet, som også utdanner prester til den norske kirke, står altså en vegg som heter "The Graffiti Wall", og man kan jo lure på hva som er meningen med det. Selv om dette verket ikke er graffiti i tradisjonell forstand, er det utført på en slik måte at Det teologiske fakultet ville ha mistet støtte som tilsvarer 100 kvadratmeter "taggerfjerning" hadde det vært en kommunal institusjon.

Jeg skal ikke begi meg inn på en tolkning av Ole Lisleruds graffitivegg, bare bidra med noen høyst personlige betraktninger om hva meningen med en slik vegg ved inngangen til Det teologiske fakultet kan være. Som teologer er vi opptatt av skrift". Graffiti er skrift, men en helt annen type skrift. Forden skrift teologer tradisjonelt beskjeftiger seg med, er skrift som kommer ovenfra, enten det er hellig skrift eller skrift kanonisert og oppløftet av den akademisk teologiske høyborg. Graffiti er skrift nedenfra, fra maven, fra hoften, fra skrittet. Mot all skrift som kommer ovenfra, enten det er teologisk, juridisk eller kommersiell skrift, er graffiti en skrift der enkeltindividet kan uttrykke sin eksistens, sette sitt lille preg på et kaotisk bybilde. Graffiti er skrift som påføres under høy temperatur, enten det er i et adrenalinkick når man risikerer liv og helse ved å spraye inne i t-banetunneller eller høyt oppe på brooverganger, eller det kan være i et raseri mot systemet, som når folk skriver "Fuck the police". Det kan også dreie seg om et dyptfølt etisk engasjement, "stopp volden" "say no to drugs", "no child abuse". Eller det kan være en personlig respons på annen skrift, for eksempel hellig skrift. Da vinduene på metrovognene i New York ble satt inn med et stoff som skulle gjøre at tusj og spraymaling prellet av, fant man ut at man kunne risse inn i bellegget i steden. Blandt de første såkalte scratchittiene som spredte seg over metronettet, var innrisning av ordet pray. Detviste seg å være en gammel dame som på denne måten oppfordret sine medborgere til et frommere liv. Så en mulig mening med denne veggen er å minne oss teologer på at det finnes andre typer skrift — og ikke minst at det går an å skrive med temperatur.

En annen mulig mening er å minne oss på den komplekse kommunikasjonsverdenen som ikke bare ligger utenfor vår dør, men som Det teologiske fakultet er en del av. I denne verdenen oppstår stadig nye tegn, samtidig som andre tegn forvitrer. Tegn kobler seg på tegn i uvante kombinasjoner, mens tegn som tradisjonelt hører sammen, adskilles. Denne veggen, som ved første blikk kan virke flat, er uendelig tykk, med lag på lag av skrift, symboler og fortolkningsmuligheter. Noen tegn er kanskje forslitte lenge før de havnet på denne veggen. For eksempel det bleke portrettet av Marilyn Monroe. Kanskje er også bildet av den saktmodige og milde Jesus tynnslitt, når det lar seg finne på baksiden av et rullebrett?

Den stadige gjen- og nybruk av elementer er et typisk trekk ved afrikansk-amerikansk signifyin(g)-tradisjon, som blant annet manifisteres i hip hop-kulturen og graffitien der. Litteraturteoretikeren Henry Louis Gates, jr, definerer signifyin(g) som "repeating with a difference". Som når en rapper fremfører et politisk budskap over musikk av discobandet Chic, eller når en dj klipper inn opptak fra en tale av Malcolm X i et dansbart lydbilde. Men i dag er det mange unge som ikke vil kjenne igjen stemmen eller forbinde noe med navnet Malcolm X. Men stemmen ligger i miksen som et spor, en sti inn til et engasjement, en dør inn til en stolt fortid, et vindu inn mot mulighetenes fremtid.

Denne veggen bryter med en lang tradisjon når det gjelder estetiske uttrykk i kirkelig og teologisk sammenheng. Lenge har kirken og teologien henvendt seg til de skjønne kunster, kunst som appellerer til og som bestemmes av et borgerlig kunstsyn. Kunst skal være pen, være oppbyggelig og dannende, og den skal kunne kontrolleres innenfor lukkede rom. Denne veggen minner oss på det som er stygt, det som er urolig, det som ikke lar seg spærre inne p gallerier, museer og i stile katedraler.

Jeg er stolt og glad over å ha min arbeidsplass i et hus med en vegg som "The Graffiti Wall".

Se skisser og bilder av dette og andre verk på Ole Lisleruds hjemmeside

© 2000 carl petter opsahl