artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

Kirke og Kultur nr 5/6 1999. Tekst og foto: Carl Petter Opsahl. Historiske bilder fra Red Hot Jazz Archives

"Music for all occasions"
"Music for all occasions" er et motto man ofte finner på visittkortene til musikere fra New Orleans. Musikk for alle anledninger — festlige, høytidelige eller sørgelige anledninger. Det er lenge siden jazz fikk status som konsertmusikk, spilt i konsertsaler, på jazzklubber eller svære festivaler. Men i New Orleans ble jazzen også dyrket som folkemusikk, en musikk som kunne gi toner til livets viktigste begivenheter. Jazzen hadde en rituell funksjon og ble spilt ved feiring av bestemte dager som St. Josephs Day, Memorial Day, Labour Day, ved politiske kampanjer eller i bryllup og begravelser. Disse høytidsdagene ble markert med en parade, og i spissen for opptoget gikk et såkalt brass band eller marching band som kunne spille swingende jazzlåter såvel som hymner og marsjer. På riktig store høytidsdager, som f.eks Mardi Gras – "Feite-tirsdag" – var alt som kunne krype og gå av brassband i aktivitet. Mye har forandret seg siden disse tradisjonene utviklet seg rundt århundreskiftet i New Orleans, både når det gjelder skikker og musikalske idealer. Men fremdeles utgjør brassbandene en vital del av byens musikkliv.

1986 gjorde jeg et avbrekk i teologistudiene og dro til New Orleans for å lære så mye som mulig om musikken der. Jeg hadde alt vært der to ganger tidligere under New Orleans Jazz & Heritage Festival og hadde en følelse av at den tradisjonelle New Orleans-musikken var i ferd med å dø ut med de gamle musikerne. Samtidig som jeg fikk oppleve flere av de eldre New Orleansmusikerne, ble jeg kjent med yngre musikere og nyere musikkformer. Jeg kom etter hvert med i The All Star Brass Band og spilte også med andre band. Vi spilte i parader, i begravelser, i bryllup og til dans, foruten at vi i helgene tjente godt på å spille for turistene rundt omkring i French Quarter, den gamle bydelen i New Orleans. I det følgende vil jeg gi et innblikk i brassbandtradisjonene i New Orleans, med særlig vekt på jazzbegravelsene. Her bygger jeg i stor grad på egne erfaringer som medlem av The All Star Brass Band, samt studier ved jazzarkivet ved Tulane University i New Orleans. Her er det en stor samling av intervjer med de eldre New Orleans-musikere. Jeg vil først sette brassbandmusikken inn i en historisk og sosial sammenheng. Så vil jeg gi en beskrivelse av et relativt typisk forløp i en jazzbegravelse slik den kan arte seg i dag, ispedd bemerkninger om eldre tiders praksis. Tilslutt vil jeg forsøke å bidra med noen teologiske refleksjoner over jazzbegravelser som livsfortolkning: Jazzbegravelse som rituale – hva forteller den oss om livet, om døden og om forestillinger om"livet etter livet"?

All Star Brass Band I aksjon på Jackson Square 1986. Trompetist i lyseblå sjorte er Nicholas Payton. Artikkelforfatteren på Eb-klarinett

Historie
Den amerikanske borgerkrigen fra 1861-65 skapte et stort behov for militærorkestre, og i disse orkestrene fikk også svarte musikere være med. Etter borgerkrigens slutt var det mange billige instrumenter i omløp, noe som gjorde det mulig for fattige plantasjearbeidere å skaffe seg egne instrumenter og starte sine egne brassband. Også den spansk-amerikanske krigen i 1898 førte til spredning av billige instrumenter. Fra 1880-årene og like inn i begynnelsen av 1900-tallet hadde janitsjarmusikken sin virkelige gullalder i USA, det var datidens populærmusikk, og marsjer som John Phillip Sousas "Washington Post March", "Stars and Stripes" og "El Capitan" var blant datidens favoritter. De store profesjonelle janitsjarorkestre, som f.eks U.S. Marine under ledelse av Sousa, holdt promenadekonserter og paraderte i gater rundt om i hele USA. Den store besetningen og de svært dyktige musikerne gjorde at de også kunne spille symfonisk musikk, f. eks. bearbeidelser av populære opera- og operettemelodier, men tilgangen på billige instrumenter gjorde at mange mindre band ble dannet, ja nesten hver eneste lille landsby i USA hadde ett eller nere brassband. Rundt forrige århundreskifte ble besetningen på disse bandene stabilisert, og bestod av et par-tre trompeter, en til to tromboner, ett alt- og ett barytonhorn, en sousaphone, en skarptromme og en basstromme. Noen band hadde også med en Eb-klarinett, som med sitt høye register og kraftige tone kunne høres på lang avstand. Med tiden ble hornene byttet ut med alt- og tenorsaxofoner. Disse mindre og lokale brassbandene låt nok litt røffere og spilte enklere melodier enn de større janitsjarorkestrene. Det kunne være sfi som så med notekunnskaper og musikalsk skolering. Egne arrangement ble gjerne improvisert frem, eller så ble andres arrangementer spilt etter gehøret. Hymner ble ofte spilt slik de ble sunget i kirken, og i det hele tatt har vokalmusikk hatt stor betydning for de svarte brassbandenes repertoar og spillemåte.

Med sin utbredelse over hele USA, var ikke brassbandene noe typisk for New Orleans. At brassbandene spilte ragtime, blues, riler eller annen dansemusikk var også svært utbredt.Men etterhvert som jazzen begynte å klinge i New Orleans, ble også brassbandene preget av denne musikken. Men påvirkningen var gjensidig. De første jazzorkestrene var sterkt influert av brassbandene, både når det gjuldt instrumentering, spilleteknikk og repertoar. I neste omgang ble brassbandene påvirket av de swingende jazzorkestrene, ofte fordi tilhørerne gjerne ville høre noen av de populære jazzlåtene. Denne gjensidige påvirkningen har foregått helt frem til idag. På den ene siden har brassbandene tatt opp nye låter og blitt influert av moderne jazz såvel som rythm & blues og funk. Samtidig bærer disse musikkformene slik de blir spilt i New Orleans, på et eller annet vis preg av det karakteristiske "street beat'et" som er hjertet i brassbandmusikken.

Et viktig arnested for utdannelsen av første generasjons jazzog brassband-musikere var Magnolia Plantation som lå i den lille byen Reserve, et godt stykke utenfor New Orleans. På denne sukkerplantasjen hadde James Humphrey ansvar for den musikalske opplæringen av de svarte plantasjearbeiderne rundt århundreskiftet. Han ledet og instruerte medlemmene i the Eclipse Brass Band, og mange av de som skulle sette sitt musikalske preg på gatebildet i New Orleans på 1900-tallet fikk sin første skolering her. Humphrey lærte også elevene sine å lese noter. Harrison Barnes, som ble født på Magnolia Plantation, forteller:

   And they had ol' man Jim Humphrey to come teach 'em...So he give 'em first the scales, and put down what finger for them to get their    tonation, of the instrument...l had a big method, with a lot of songs in it. Played a lot of those. I took only concert lessons from Jim    Humphrey.(1)

Men det var mange gode musikere som ikke kunne noter og lærte seg arrangementene på øret:

   When you would go in a band and you got a new fella, say, he can play really good, see, the other fellas want to know: could he see? Say no,    he's blind as a bat. You know what that means, he plays by ear, you see. (2)

Jim Humphrey var bestefaren til Percy og Willie Humphrey som var aktive i Preservation Hall Jazzband fra 60-årene like til de døde for få år siden. I senere tid er det særlig den nylig avdøde banjoisten og sangeren Danny Barker som har tatt ansvar for opplæring av yngre musikere, med Fairview Baptist Church Christian Band. De svarte brassbandene hadde gjerne flotte navn, slik som Excelsior Brass Band, Onward Brass Band, Tuxedo Brass Band og Eureka Brass Band. Alle disse brassbandene var viktige både for skolering av musikere og spilleoppdrag. Noen musikere spilte kun i brassbandene, andre spilte også med jazzband, såkalte "sit down bands", slik som de før nevnte Humphrey-brødrene.

Ikke alle brassband-musikere var like begeistret for jazzpåvirkningen som ble mer og mer merkbar. Mange satte stor prestisje i at de spilte etter noter på den tradisjonelle måten. Joseph "Red" Clark spilte sousaphone og var manager for prestisjetunge Eureka Brass Band og sier om dem at "they didn't play ratty, except by request". De ville heller spille skrevne arrangementer av marsjer som "National Emblem" og "Stars and Stripes". Han klager over at "the young musicians of today play that bop stuff, and are not interested in brass band music" (3). Mange eldre musikere klager gjerne over at de yngre musikerne tar opp impulser fra nyere musikkstiler og at skikkene forandres. Da Young Tuxedo Brass Band begynte å spille rythm & bluesinspirerte melodier på slutten av 50-tallet, møtte de motbør blant de mer tradisjonsbevisste, men publikum var svært begeistret. Også idag er det mange eldre musikere som klager over at de unge bandene ikke kjenner de gamle låtene. De får medhold av yngre, tradisjonsbevisste musikere som klarinettisten Michael White og kornettisten Gregg Stafford. Band som Dirty Dozen og Rebirth Brassband spiller gjerne egne låter innspirert av nyere afrikansk-amerikansk musikk, og har ingen interesse for de gamle militærmarsjene. Men deres blanding av soul, funk og nyere jazz har gjort dem ettertraktet verden over. De spiller for det meste på konserter, men når de en sjelden gang spiller i parader, er det tydelig at folk kjenner musikken deres. En annen ting de eldre bemerker, er at de yngre brassbandene ikke lenger marsjerer på den gamle høytidelige måten og at de ikke tar det så nøye med hva slags klær de har på. Før var bekledningen standard for alle brassbandmusikere: Svart bukse, hvit skjorte, svart slips og en bestemt brassband-lue med bandets emblem. Idag bruker mange av de yugre bandene farverike t-skjorter og sportsjakker, og de danser eller slentrer avgårde når de spiller. Men de fleste bruker fortsatt den tradisjonelle bekledningen i begravelser.

Pleasureclubs og brorskapslosjer – brassbandenes oppdragsgivere
For å forstå noe av den sosiale sammenhengen denne musikken fungerer innenfor, må vi si litt om de såkalte pleasure clubs, brorskapslosjene og veledighetsorganisasionene som har vært blant de viktigste oppdragsgiverne for brassbandene. Dette er organisasjoner av forskjellig slag som har utgjort en avgjørende del av svartes sosiale nettverk. I en tid da svarte ikke kunne tegne forsikring, sørget disse organisasjonene for assistanse ved invaliditet og sykdom. De organiserte og finansierte begravelsen når et medlem døde, og de tok seg av etterkommerne. Dessuten arrangerte de utflukter og hadde sine spesielle dager som de markerte med parader. Til både begravelser og parader trengte de musikk, og mange av disse organisasjonene hadde stående avtaler med utvalgte brassband. Var det en rik organisasjon, kunne de gjerne leie inn flere orkestre til samme parade. Medlemmene av organisasjonen ikledte seg sine egne uniformer, og opptoget ble ledet av en grand marshall med flosshatt og kjole og hvitt med organisasjonens banner over brystet (4). En grand marshall var gjerne en eldre herre med en myndig utstråling, hvis funksjon var å lede opptoget langs en avtalt rute og irettesette eventuelle bråkmakere som stod langs veien.

Fortsatt arrangerer de forskjellige organisasjonene parader på sine spesielle festdager og leier inn brassband til å lede opptogene. Derimot har de ikke lenger ansvar for begravelser, og jazzbegravelser er ganske sjeldne. Men de forekommer, særlig når det dreier seg om en avdød musiker eller en som har betydd mye for jazzmiljøet i New Orleans. Når det er en kjent og avholdt musiker som skal begraves, er det gjerne flere brassband involvert, eller et stort sammensatt band der musikere som vil gi den avdøde en siste hilsen får være med. Ved mindre begravelser er det kun ett band med fast besetning.

All Star Brass Band
All Star Brass Band var et orkester med veldig unge musikere i alderen 8-17 år, ledet av trompetisten James Andrews. Jeg var 22 og orkesterets eldste og eneste hvite musiker. Vi holdt til i et litt rufsete lokale som vi kalte for The club House i Treme Quarter. Noen kvartaler bortenfor lå legendariske Caldonia Bar, som ofte var stoppested for parader og et møtested for musikere. Veggen i The Club House var malt med motiver fra brass band og gateparader.

James var opptatt av de gamle tradisjonene og la vekt på at vi skulle spille de tradisjonelle hymnene. Men vi spilte ikke de gamle militærmarsjene. Jeg har heller ikke hørt andre gjøre det, annet enn som restaureringsforsøk på konsert eller plateinnspilling. Vi brukte svarte bukser, hvite skjorter, slips og brassbandluer når vi spilte i begravelser. Til mer festlige anledninger brukte vi t-skjorter som moren til James hadde laget for oss.

Når jeg i det følgende gir en beskrivelse av en typsisk jazzbegravelse slik jeg opplevde med All Star Brass Band, er det viktig å understreke at slike begravelser kan være ganske forskellige. Noen følger en ganske lang rute, andre begravelser er korte. Ikke alt som jeg beskriver må være med. Noe kan også ha forandret seg side 1986.

En jazzbegravelse i New Orleans
En jazzbegravelse starter tidlig på morgenen og kan vare hele dagen frem til solnedgang. Ryktet om en slik begravelse sprer seg på folkemunne, og foruten de nærmeste pårørende, venner og musikere er det glerne mange interesserte som møter opp utenfor the funeral home hvor det er likvake. Brassbandet går inn, hvis de ikke har vært der kvelden i forveien, og spiller en hymne ved båren. Dette er et opprivende og hjerteskjærende øyeblikk, der den inntrengende musikken utløser fortvilte rop og strigråt. Noen kan komme i trance, andre besvimer. Når tiden er kommet for å bryte opp og begi seg til kirken, tar brassbandet oppstilling utenfor utgangen i to rekker og spiller en dirge, en hymne i svært sakte marsj-takt mens båren og følget passerer. Båren blir lagt i begravelsesbyråets limousin, the hearse, og de nærmeste pårørende tar plass i bilene. I gamle dager var det gjerne to svarte hester, dekket med et svart klede og pyntet med hvite blomster, som trakk båren (5).

Begravelsesfølge ut av Funeral Home

Grand marshall tar oppstilling helt foran, deretter følger brassbandet, limousinen med båren og bilene med de nærmeste pårørende. Bak bilene går venner og litt fjernere slektninger, og hvis avdøde var medlem av en pleasure club eller annen organisasjon, har medlemmer herfra møtt opp i svarte dresser. Helt bakerst går de andre fremmøtte, musikkinteresserte, turister og alle som værer at en begravelse er på gang. Ofte kan det være journalister kameramenn fra lokale aviser og tv-stasjoner tilstede for å dekke begivenheten. Når oppstillingen er klar, begynner marsjen mot kirken. Brassbandet spiller kjente hymner i et middels tempo, slik som "Over In The Gloryland", "Bye and Bye", "Just A Closer Walk With Thee" og "Down By The Riverside". Vel fremme ved kirken går gravfølget inn, mens musikerne venter utenfor. Nå er det tid for forfriskninger ved nærmeste bar. En sjelden gang blir brassbandet med inn og spiller et par hymner under selve begravelsesseremonien. Etter at seremonien i kirken er ferdig og følget er kommet ut, tar opptoget igjen oppstilling, på samme vis som ved the funeral home. Nå er det klart for ferden mot kirkegården. Brassbandet spiller i et svært sakte tempo, hymner som "Nearer My God To Thee", "Lead Me Saviour", "Eternity", "Garland Of Flowers" og "Flee As A Bird." I eldre tid spilte man også sakte militærmarsjer som "Fallen Heroes" og "Westlawn Dirge". Disse sakte melodiene spilles med stor innlevelse og med trykk på nærmest hver eneste tone, som om de er kjære eiendeler man ikke vil gi slipp på. De marsjerende, med grand marshall i spissen, har et alvorstungt uttrykk i ansiktet. Denne delen av paraden gjør et umåtelig sterkt inntrykk. Hvis brassbandet også marsjerer på den gamle måten, noe som er veldig sjelden, forsterker det opplevelsen ytterligere.

Tidligere (6) lå de fleste kirkegårdene innenfor bygrensen og var i gåavstand fra kirken. Da fulgte hele følget med til kirkegården. Vel fremme ved inngangen, tok brassbandet oppstilling i to rekker og resten av følget passerte gjennom, akkompagnert av trommehvirvler. Dette ble gjerne kalt "Turning the body loose" eller "cutting the body loose". Bandet ble som regel ikke med inn, uten om leadtrompeteren, som spilte tappenstrek ved graven mens båren ble lagt i. Når presten sa "ashes to ashes, dust to dust," var det tegn til trommeslageren, som nå slo opp til en rask marsj. Vanligvis spilte da orkesteret "Oh, Didn't He Ramble":

   Oh! Didn't he ramble, ramble, He rambled all around, in and out of town, Oh! Didn't he ramble, ramble, He rambled till the butchers cut him    down.

Nå var den sørgelige delen av begravelsen over, og festen i gang. Til toner av populære og swingende melodier danset følget seg tilbake fra kirkegården.

Idag blir de fleste gravlagt på kirkegårder som ligger i utkanten av byen, hvor det er alt for langt å gå for hele gravfølget. I stedet går prosesjonen et stykke på veien, og på et avtalt sted blåser grand marshall i fløyten sin og gir tegn til at opptoget skal stoppe. Her er tiden inne for "cutting the body loose", for å ta avskjed med avdøde. Brassbandet stiller seg opp på to rekker, trommeslageren slår en hvirvel og limousinen med kisten samt bilene med de nærmeste pårørende kjører sakte mellom musikerne. I et øyeblikk av forløsende humor kan enkelte rope ut "I'm glad you're dead, you rascal" eller "You owe me ten bucks" mot bilen som kisten ligger i. Bilene fortsetter videre til kirkegården, og når de er vel ute av syne, slår trommeslageren opp til livligere rytmer. Nå begynner festen, og paraden går rundt omkring i nabolaget til den avdøde. Det kommer flere og flere mennesker til etterhvert, helt til gaten er fylt av en bølgende masse med dansende mennesker. På grunn av den lave bebyggelsen i boligstrøkene i New Orleans, rekker Iyden fra brassbandet langt og tiltrekker seg oppmerksomhet fra alle i nabolaget. Folk stimler til fra alle kanter. En parade er en begivenhet som få vil gå glipp av, en hendelse som bringer folk i nabolaget sammen. Denne delen av begravelsesopptoget kan vare i alt fra et par timer til solen går ned.

De som følger med i opptoget og danser, blir gjerne kalt "second liners". Ofte har de med seg parasoller for å beskytte seg mot den stekende solen, men de blir også brukt aktivt i dansen. Parasollene er som oftest spesiallaget til paradebruk, og er dekorert på forskjellig slags vis, med noter, blomster eller fuglemotiver. Folk i alle aldre blir revet med i dansen, fra småbarn til de gamle. De yngre kan danse med nokså krevende, fysisk anstrengende bevegelser, de eldre gjerne mer behersket og stilfullt. Alle kjenner musikken og synger med. Det sakrale repertoaret er stort sett forlatt til fordel for mer populære melodier, f. eks melodier av kjente rythm & blues utøvere som Fats Domino og Professor Longhair: "I'm Walkin'", "Mardi Gras in New Orleans", "Ain't My Fault" og Michael Jacksons "Bad". Men en og annen gospellåt, for eksempel "Bye and Bye" eller "When The Saints" kan også bli spilt. Mange av de nyere bandene som Dirty Dozen og Rebirth Brass Band har også et stort repertoar av egne låter, med titler som "Take It To The Street", "Keep That Body Shaking" "Do It Fluid" og "Foodstamps". Sistnevnte reflekterer de relativt trange kår de fleste svarte i New Orleans fortsatt lever under, der mange er avhengige av offentlig utdelte matkuponger for å overleve. Disse nyere melodiene bygger gjerne på en enkel og iørefallende bassgroove og korte melodiske fraser som blir repetert. Intensitet og groove er i fokus, ikke intrikate harmoniske og melodiske vendinger. Som regel ender paraden ved Caldonia Bar, der det venter forfriskninger og musikerne får betaling. Trette og utslitte etter en lang dag i varmen tar de en tidlig kveld. Noen må kanskje videre til en ny spillejobb.

Mennesket, livet og døden i jazzbegravelsene
Hva kan så disse jazzbegravelsene fortelle om "livet etter livet" – om mennesket og døden? Av hymnene som blir spilt forstår vi at det kristne oppstandelseshåpet og troen på et liv etter dette er grunnleggende. Flere av hymnene kjenner vi fra vår egen salmebok, og mange av forestillingene om det hinsidige er velkjente. Mange hymner skildrer det jordiske livet som midlertidig, som en reise i mørket, full av prøvelser og snarer. Kristus er den eneste som kan hjelpe oss til å nå målet, den andre siden, og det gjelder å holde seg nær til ham. I siste vers av "Just A Closer Walk" heter det:

   When My feeble life is oter, Timefor me won't be no more
   Guide me gently, safely o'er, To Thy kingdom shore, to thy shore.

Om livet i denne verden er miserabelt, er livet på den andre siden desto mer fylt av glede og herlighet, her vil vi igjen samles sammen med bortgangne venner og synge sammen i englekoret, slik det skildres i "Over In the Gloryland":

   ref: ://: Over in the Gloryland,
   I'll join the happy angels band
   Over in the Gloryland :/:

   If you get there just before I Do,
   Over In the Gloryland,
   You gotta tell all my friends that I'm coming, too,
   Over In the Gloryland.

Denne troen på at vi skal møtes igjen, at døden kun er en midlertidig avskjed, reflekteres i selve jazzbegravelsens grunnstruktur. På vei mot kirkegården får sorgen og smerten over tapet av . et kjært menneske utløp. Men når avdøde er lagt i jorden overtar gleden. Den hemningsløse feiringen og dansingen kan virke fremmed, kanskje til og med støtende på oss, men er en integrert del av jazzbegravelsens forløp. Som trommeslageren Baby Dodds sier:

   As the family and people went to the graveyard to bury one of their loved ones, we'd play a funeral march. It was pretty sad, and it put a    feeling of weeping in their hearts and minds and when they left there we didn't want them to hear that going home. It became a tradition to play    jazzy numbers going back to make the relatives and friends cast of their sadness.(7)

At forventningen om et bedre liv etter døden og at ellers mange kristne forestillinger om det hinsidige er grunuleggende i jazzbegravelsene, er åpenbart. Men vel så mye tror jeg at begravelsesprosesjonene reflekterer livet i denne verden, noe som høres klarest i den klingende musikken. Musikere spiller annerledes i ~' disse begravelsene enn de gjør til vanlig. Kraftigere, mer intenst, inntrengende og høytidelig. Rett som det er hører man skjærende dissonanser og blågrønne toner som man aldri hører ellers. Og når musikken er på sitt mest dissonerende, da kommer ropene og gråten, da får fortvilelsen og smerten fritt utløp: Døden er en nær del av virkeligheten i de fattigste strøkene av New Orleans, og den kommer brått og ublidt. I mange av begravelsene jeg spilte i var avdøde på min alder eller yngre, skutt ned, stukket ihjel, drept i trafikken eller død av overdose. En musikerkollega sa til meg på sin 40-årsdag at han var stolt ogoverrasket over å bli så gammel.

Og når musikken snur om til dansende rytmer, etter "cutting the body loose", er det som vi blir ført tilbake til livet, til fellesskapet. Når sorgen har blitt kanalisert og fått utløp, tar brassbandet oss med til nabolaget og den fengende musikken gir trøst og oppmuntring til å fortsette. Livet i de falleferdige housingprojects, der de fattigste er stuet sammen og vold, narkotika og

apati er hverdagskost, er ikke så lett. Men for en stakket stund viser musikken oss at ikke alle bånd mellom menneskene er helt tynnslitte og den gir oss næring til å holde ut litt til, til vi endelig møtes, "Over In The Gloryland".

NOTER
(1) Intervju med trombonisten Harrison Barnes 29. januar 1959, William Ransom Hogan's Jazz Archive, Tulane University.
(2) Samme intervju
(3) Intervju med Joseph Clark 13. januar 1959, William Ransom Hogan's Jazz Archive, Tulane University
(4) Zander, Marjorie Thomas: The Brass Band Funeral and Related Negro Burial Customs. Unpublished thesis, University of North Carolina,1962, s.589-96
(5) Intervju med trommeslageren Paul Barbarin 27. mars 1957, William Ransom Hogan's Jazz Archive, Tulane University.
(6) Her bygger jeg på intervjuer med Paul Barbarin,27. mars 1959, Charles "Sonny" Henry 8. januar og Peter Bocage 29. januar 1959, William Ransom Hogan's Jazz Archive, Tulan University.
(7) Gara, Larry The Baby Dodds Story. Revised edition, Louisiana 1992, s 17

KILDER
Gara, Larry The Baby Dodds Story. Revised edition, Baton Rouge 1992

Rose, Al & Souchon, Edmond New Orleans Jazz. A Family Album. Revised edition,BatonRouge 1978

Schafer, William J. Brass Bands & New Orleans Jazz. Baton Rouge 1976

Zander, Mariorie Thomas The Brass Band Funeral and related negro burial customs. Unpublished thesis, University of North Carolina,1962

Intervjuer med Paul Barbarin 27. mars 1957, Charles "Sonny" Henry 8. januar 1959, Joseph Red Clark 13. januar 1959, Harrison Barnes 29. januar 1959, PeterBocage 29. januar 1959. Alle intervjuer er i William Ransom Hogan's Jazz Archives, Tulane University, New Orleans.

©carl petter opsahl 2000