artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

Se byens overflater.

Store, flate fasadevegger, brounderganger i ruglete granittstein, betonggrå t-banestasjoner, myriader av portrom, korridorer og ganger, flater i bevegelse som t-banevogner, vanskelig tilgjengelige flater høyt oppe eller bak piggtrågjerder. Frastøtende eller innbydende flater med ulik tekstur og spesielle utfordringer.

Mange av byens overflater er dekket med skrift og symboler. Det er noen som vil fange vår oppmerksomhet. Svære reklameboards, neonskilt, skilt som forteller hvem som eier eller holder til i en bygning.

Blant alle disse kommunikasjonene er det noen som skiller seg ut. De er tøffe, utført rett på veggen og utløser sterke reaksjoner: graffiti. Skrift og bilde påført med spraybokser. Slik kan ungdom gjøre seg synlige i det offentlige rom, skrive seg inn i byens vegger og fortelle at også de hører til der.

Litt graffitihistorie
Graffiti er gammel som sivilisasjonen selv, alt etter hvordan man definerer den. Hulemalerier, inskripsjoner i Pompei, senere i Roms katakomber, skriblerier på stavkirker regnes blant forløperne. Siden midten av dette århundret har graffiti vært en del av bybildet i New York, Paris og andre storbyer. Gjenger i Los Angeles brukte graffiti for å markere "sine" områder og advare inntrengere. I overgangen mellom 60-og 70-tallet begynner en ny epoke i graffitiens historie, særlig knyttet til afrikansk-amerikanske og latinoamerikanske områder i New York.Sommeren 1971 kunne man over store deler av New York se signaturen Taki 183, utført av tenåringen Demitrius. Han jobbet som bud den sommeren og skrev signaturen sin overalt han kom. Dette at man kunne se sin egen signatur ikke bare rundt der man bodde, men over hele byen, inspirerte mange andre ungdommer. Den nye generasjonen av "graffiti-writers" la vinn på å utvikle sin egen, lett gjenkjennelige stil, på at signaturen ble spredt så mye som mulig og at den ble plassert på vanskelig tilgjengelige steder. Noen utfylte signaturene med enkle symboler, man brukte flere farver og lekte seg med utformingen av bokstavene. Med bokstavbildet som utgangspunkt omfattet denne graffitien alt fra enkle signaturer (tag) via bokstavbilder med forskjellige visuelle effekter til rene veggmalerier. Etterhvert ble denne graffitien en del av hip hop-kulturen, som også omfatter rap musikk, breaking (eller breakdance) og bestemte måter å kle seg på. Metroen i New York ble tidlig en hovedarena for graffitikunstnere. Togvognene reiste fra bydel til bydel, og slik ble graffitien på en effektiv måte spredt over hele New York. Graffiti inspirerte mange i New Yorks kunstnermiljø på 80-tallet, slik som Keith Haring og Andy Warhol og flere graffitiartister fant veien til galleriene, deriblant Jean-Michel Basquiat, Futura 2000 og Lady Pink. Men politiske myndigheter i byen ble etterhvert svært kritiske til graffiti, og bevilget enorme summer til bekjempelse av den.

Men hip hop-kulturen spredte seg raskt og fenget ungdom i andre deler av verden. Til Norge kom den for alvor i 1984 da Harry Belafontes hip hop-film Beat Street ble vist på Colosseum kino. Det ble arrangert kurs og konkurranser i breakdance over hele landet og graffiti blomstret på mange vegger. Graffiti fikk mye positiv omtale i media, og Oslo Sporveier inviterte graffitikunstnere til å dekorere t-banestasjoner. Men stemningen snudde brått, fra begynnelsen av 90-tallet og frem til i dag har så godt som alle avisoppslag enstemmig omtalt graffiti som hærverk. Betegnelsen "graffiti" har veket plassen for det mer agressivt klingende "tagging". Etter mønster fra blant annet New York bruker politiet, Oslo Kommune og Oslo Sporveier mye ressurser på å bekjempe graffiti. Dette har nok også ført til at mye av graffitien har blitt dårligere, ettersom det er vanskeligere å utføre mer kompliserte arbeider.

Mellom kunst og hærverk
En ensidig fokusering på graffiti som hærverk har også bidratt til en unyansert forståelse av fenomenet. Mye av det som sprayes på veggene kan vanskelig karakteriseres som annet enn fantasiløs kludring. Men det finnes også en god del farverike graffitiarbeider som lyser opp i ellers grå omgivelser. Selv en tag kan ha forseggjorte visuelle kvaliteter. Det som gjør graffiti til et interessant visuelt medium er nettopp spenningen mellom kunst og hærverk. Går man fra Bymisjonsadministrasjonen i Maridalsveien til Bymisjonssenteret på Tøyen kan man finne mye god graffiti.

På et rustent bølgeblikktak, med den enorme, grønne kornsiloen på Kuba som bakgrunn, finner vi graffitien "Rhymers Bench".

Nederst i Fredensborgveien er det to arbeider: en med bokstavbildet "Harm" i sentrum og til høyre et bokstavbilde det ikke er så lett å tyde. Her gir særlig den gulbrune bakgrunnen en spennende organisk og tredimensjonal virkning. Huset er plassert nær en bratt fjellvegg, som sammen med et høyt piggtrådgjerde har gitt krevende arbeidsforhold.

Langs Hausmannsgate er en rekke bokstavbilder og tags, og i en gang på den svære orange bygningen vis a vis Blåkorsgården har "Ninja" og "Asa" gått sammen og laget "Ninjamas".

Nede ved Akerselven finner man noen virkelig gode arbeider. På et rosa hus har blant annet "Kaya" og "All" laget hvert sitt bokstavbilde. Kaya med skarpe kanter, All med runde bokstaver i sølv og et lite hjerte. Ved siden av bokstavbildene gir de repeterte signaturene en rytmisk effekt: AllKayaAllKayaAllKaya.

Helt nede ved vannkanten, så langt ned at kunstnerne må ha stått i vannet for å få til bildet, finner vi noe som må karakteriseres som et mesterverk, signert "Mack & Bits". Bokstavbildet er utført i blide farver og omkranset av trær. Andre setter tydeligvis også pris på det, ettersom det har fått stå i fred siden 1991.

Nærmere Tøyenkirken ligger Urtehagen fritidssenter, som har laget en graffiti i klassisk stil. Den har blitt litt slitt fordi det spilles ball på samme vegg. Ved siden av bokstavbildet "Urtehagen" er en flott fugl og meldinger som "stopp dop" og "stopp vold".

Den mest særpregete graffitien på denne strekningen er på det lille gule huset som huser Nadheim. Huset står desverre i fare for å rase sammen på grunn av byggearbeider ved siden av*. Bak støttebjelker kan man likevel en grønnblå graffiti, med en gul og lilla konturstrek. De merkelige figurene kryper i hverandre og har hoder med ubarberte ansikter. Hvem har laget det?

– Som de fleste av bildene langs gatas galleri er også dette signert med dekknavn.

Av Carl Petter Opsahl

* Etter at denne artikkelen stod på trykk, har det kommet opp et hus ved siden av, slik at bilde ikke lenger er synlig. Synd.