artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

Hvorfor jeg er feminist
trykket i Nytt Norsk Kirkeblad

Av Carl Petter Opsahl

Kan en mann være feminist?
Siden jeg først møtte feministisk tenkning i form av et "kvinnepensum" på teologistudiet, har jeg lurt på om det er mulig for en mann å være feminist. Statistisk sett er jeg en kvinne, siden jeg leser skjønnlitteratur, har dårlig balanseevne og ellers pleier å ligne mer på kvinner enn menn i statistikker. Men jeg har vegret meg for å kalle meg feminist. Det er noe patetiskt mykt og lite troverdig ved menn som kaller seg for feminister. Det er som om de påstår at de er spesielt mye flinkere til å ta ansvar for husarbeid mens det i bunn og grunn dreier seg om et sleipt sjekketriks. På den annen side er det heller ikke enkelt for jenter å kalle seg feminister i våre dager. Betegnelsen klinger av de gledesløse, grå, stå-på-krava 70-årene, samtidig som man får inntrykk av at kampen om likestilling forlengst er vunnet. Hvorfor skal det da være så enkelt for menn å kalle seg feminister? I tidsskriftet Utflukt, som sammen med Vagant og ARR ga ut temanummer om feminismer for en tid siden, stod en ironisk oppsummering av situasjonen: "En feministisk kvinne er en treig fiende av mannen. En feministisk mann derimot, er en intelligent venn av kvinnen."

Feminisme som posisjon
Likevel, jeg er mann og jeg er feminist. Ikke for å fremstå som noen spesielt intelligent venn av kvinnen, ikke for å være interessant eller politisk korrekt eller på annet vis hevde meg i dameselskap. Feminisme handler rett og slett om visse teoretiske posisjoner, analytiske grep og måter å forholde seg til virkeligheten på som også menn bør ta stilling til. Egentlig er det umulig å være mann uten å være feminist, siden det jo var feminismen som oppdaget kjønnet.

Kvinnepensumet på Teologisk Fakultet lærte meg flere viktige ting. For det første: det finnes alltid en annen historie. I innledningen til "In Memory of Her" beskriver Elisabeth Schüssler Fiorenza ironien i at kvinnen i Betania, som Jesus sier alltid skal minnes der evangeliet forkynnes (Mk 14:9), nettopp er forblitt navnløs og glemt til fordel for de mannlige aktørene i påskedramaet. Slik er det et uttall av andre kvinneskikkelser i Bibelen og kirkens liv som er blitt glemt og oversett. Når disse kvinners historier blir avdekket kan vi få et mer mangfoldig og helhetlig forhold til våre røtter. For det andre: det finnes alltid en annen måte å lese på. Vi kan bekrefte våre egne holdninger og innlærte strukturer når vi leser f.eks en bibeltekst. I Juleevangeliet kan vi lese inn nedarvede kjønnsforventninger der Maria blir arketypen på den oppofrende mor, en overfladisk lesning av Paulusbrevene gir næring til vrangforestillingen om at bare menn kan være prester. Feministisk teori har lært oss å være mistenksom overfor slike lesemåter, ikke minst til å være kritiske til tekster som inviterer til slike lesemåter.

For det tredje: det finnes alltid en annen måte å tale på. Et androsentrisk språk hindrer kvinners erfaringer å komme til uttrykk, gjenspeiler patriarkalske samfunnsstrukturer og bidrar til å sementere kjønnsforventninger. Feministisk teori avslører androsentrisk språk og vi oppfordres til en kreativ eksperimentering og utforskning av språkets muligheter.

Det problematiske med et "kvinnepensum" er at det uungåelig fremstår som et tillegg. Og det er fortsatt en utbredt holdning at feministisk forskning og tenkning er et tillegg til den "egentlige" forskning, noe som bedrives av en gruppe spesielt interesserte kvinner. Og mens vi menn fortsatt sliter med å fordøye inntrykkene av de harde 70-åra, har feministisk forskning kommet et langt stykke videre. Feminister har avslørt monolittiske og androsentriske fremstillinger, samtidig som kvinner fra Afrika, Asia og Latin-Amerika avslører den monolittiske eurosentriske hvite feminismen. Feminisme er et mangetydig begrep som dekker et vell av posisjoner. Det er kanskje bakgrunnen for at de nevnte tidsskrifter gir ut temanumre om feminismer.

Kirkefeminismer
Ikke minst i kirkelig sammenheng er det viktig å være seg dette mangfoldet bevisst, særlig fordi kirken har så mye å ta igjen. Det er ikke imponerende mange kvinner i lederskiktet i Den norske kirke, derfor trenger vi fortsatt stå-på-krava feminisme (forøvrig bør vi tegne et langt mer generøst og farverikt bilde av 70-tallsfeministene enn det som er trenden nå). Store deler av kirkehistorien er fortsatt ikke skrevet fordi den dreier seg om kvinners innsats. Språk og metaforer hindrer kvinners erfaringer å komme til uttrykk i liturgi og prekner. Derfor trenger vi fortsatt mistenksom feminisme. Vi trenger feminismer i kirkepolitikk, i liturgisk arbeid, på prekestolen, i teologisk forskning og historieskrivning. Men for at menneskelivet skal komme mest mulig til uttrykk trenger vi organiske og dynamiske feminismer. Her er det plass for mannlige feminister. Når menn kan gripe fatt i de historier som har vært skjult også for dem, blir det kanskje lettere å være mann.

Vi trenger feminismer. Derfor er jeg feminist.