Coltranes Karriére
På midten av 1950-tallet fremstod Coltrane som en av tidens lovende tenorister sammen med særlig Sonny Rollins. Før det hadde han spilt i en rekke ulike sammenhenger, fra rythm and bluesband til orkestere ledet av Dizzy Gillespie, Johnny Hodges, Eddie Vinson og Earl Bostic. Han spilte først altsaksofon, inspirert av Johnny Hodges og særlig Charlie Parker. Da han byttet til tenor åpnet nye musikalske muligheter seg. Et første gjennombrudd kom da han ble med i kvintetten til Miles Davis i 1955. Coltrane uttalte ved en rekke anledninger at Miles inspirerte ham til å finne et eget uttrykk. En annen musiker som fikk stor betydning for Coltrane var Thelonious Monk, som han spilte med høsten 1957. Coltrane karakteriserte Monk som en ”musikalsk arkitekt av høyeste orden” og forteller hvordan Monk viste ham hvordan han kunne spille flere toner på en gang: ”Monk bare så på hornet mitt og ”følte” hva som måtte gjøres for å få til denne effekten”. Coltrane vendte tilbake til Miles Davis. Blant annet medvirket han på klassikeren Kind Of Blue fra 1959, som markerte den modale jazzens inntog. Samme år spilte Coltrane inn albumet Giant Steps, der særlig tittelmelodien har blitt en slags etyde for generasjoner av senere saksofonister.

I 1960 innledet han et samarbeid pianisten McCoy Tyner og trommeslageren Elvin Jones, som i stor grad var med på å forme Coltranes musikk i årene fremover. På denne tiden tok Coltrane opp sopransaksofon, som inntil da var lite brukt i moderne jazz. Den kan blant annet høres på My Favourite Things. Ikke minst takket være det lyriske og åpne uttrykket på tittelsporet ble denne platen en kommersiell suksess. Med jevne mellomrom ble samarbeidet John Coltrane med altsaxofonisten, fløytisten og bassklarinettisten Eric Dolphy, som bidro til en radikalisering av uttrykket. Dette samarbeidet resulterte blant annet i liveopptaket Live at Village Vanguard.

Jimmy Garrisons overtakelse av basskrakken mot slutten av 1961 ble starten på det som i ettertid har blitt kalt den ”klassiske” Coltrane-kvartetten. Blant denne kvartettens kunstneriske høydepunkter var innspillingen av A Love Supreme. På stadig søken etter nye uttrykk forøket Coltrane besetningen med ulike blåsere og perkusjonister. I 1965 kom Ascension, med to trompetister, to altsaksofonister, to tenorsaksofonister og en ekstra bass i tillegg til kvartetten. Denne innspillingen, som har visse likhetstrekk med Ornette Colemans Free Jazz, er strukturert rundt ulike skalaer. På denne tiden forlot både McCoy Tyner og Elvin Jones Coltranes gruppe, og ble erstattet av Alice Coltrane og Rashied Ali. Coltrane samarbeidet også med yngre utøvere som saksofonistene Pharao Sanders og Archie Shepp. Coltranes siste konsert var på Olatunji Center of African Culture som han lenge hadde støttet økonomisk. Denne konserten ble nylig gitt ut på cd.

Coltrane og kritikerne
Helt siden tiden med Miles Davis hadde kritikerne vanskeligheter med å forstå Coltranes musikk. Etter en konsert på Newport jazzfestival i 1958 ble han karakterisert som en av tidens "unge sinte tenorister", noe han selv stilte seg uforstående til. I en samtale med Ira Gitler for bladet Down Beat samme år sier han at ”hvis jeg blir oppfattet som sint, er det feil. Den eneste jeg er sint på er meg selv når jeg ikke får til det jeg prøver å spille... Musikken er en måte å uttrykke et sterk emosjonelt innhold. Jazz pleide å være glad og livlig. jeg liker å spille glad og livlig.” Det var forøvrig Ira Gitler som karakteriserte Coltranes spillestil som ”sheets of sound”. Kritikken ble sterkere. Down Beat-kritiker John Tynan anmeldte en konsert med Coltrane og Miles Davis i Los Angeles, der han skrev om ”de mørke korridorene i Coltranes personlige psyke” og at at konserten hadde nevrotiske overtoner og vitnet om publikumsforakt. Etter en konsert med Coltranekvartetten og Eric Dolphy skrev Tynan at han ”nettopp hadde hørt et skrekkingytende eksempel på det som ser ut til å være en økende anti-jazz trend som disse utøverne (Coltrane og Dolphy) er et eksempel på, i det som blir kalt avant garde”. Tynan hørte en god rytmeseksjon, ”fullstendig bortkastet bak blåsernes nihilistiske øvelser. Det virket som om de gikk inn for å ødelegge swingen”. Selv om Tynans anmeldelse hørte med blant de mest ekstreme, var det lignende holdninger å spore også hos andre kritikere. Ved flere anledninger brukte Down Beat to anmeldere når Coltrane ga ut nye plater, der en gjerne omtalte musikken i positive vendinger, mens den andre sto for slakten. Coltrane og Dolphy fikk slippe til i en artikkel i Down Beat der de forsøker å imøtegå noe av kritikken. Blandt annet inviterte de kritikerne til å sette seg ned sammen med dem så de kunne lære og forsøke å forstå hva deres musikk dreide seg om. ”Det beste en kritiker kan gjøre, er å skaffe seg grundig innsikt i hva det er han skriver om, og så hoppe inn i det”, sier Coltrane, og understreker at også positive kritikker uten skikkelig analyse er av liten interesse. I et senere intervju med Frank Kofsky sa Coltrane at det var ingen av kritikerne som tok i mot invitasjonen.

Men Coltrane ga også ut plater som fikk gjennomgående god mottagelse. Produsenten Bob Thiele overtalte ham til å gi ut en plate med ballader og til samarbeidsprosjekter med Duke Ellington og sangeren Johnny Hartman. Alle ble godt mottatt av såvel publikum som kritikere. A Love Supreme ble en virkelig storselger, som innen 1970 hadde solgt i en million eksemplarer.

Coltranes Kirke
1960-årene var en turbulent tid, noe som også satte sitt preg på jazzlivet. Yngre afrikansk-amerikanske musikere engasjerte seg politisk og deltok i borgerrettighetskampen, anført av Martin Luther King og Malcolm X. Det var også en tid der vestlige åndsretninger ble utfordret av impulser fra øst og sør. Kristendommen, som tradisjonelt hadde hatt en sterk posisjon i afrikansk-amerikansk kulturliv, ble av mange sett på som ”de hvites”, makthavernes og undertrykkernes religion. Mange fant åndelig inspirasjon andre steder, i østlig filosofi og mystikk, i ulike afrikanske tradisjoner og i islam. Noe av tiltrekningskraften ved Coltrane skyldes nok i stor grad den åndelige dimensjonen ved musikken, som med sitt intense uttrykk kan gi en følelse av hele tiden å søke mot noe, overskride grenser, å være i kontakt med noe som er større enn en selv. Dette kommer også til uttrykk i mange av titlene på Coltranes komposisjoner: ”Spiritual”, ”Ascension” (oppstigning), ”Dear Lord”, ”Om”, ”Amen”, ”The Father and the Son And The Holy Ghost”, ”Meditation”.

I omslagsteksten til A Love Supreme beskriver Coltrane en åndelig vekkelse han fikk i 1957, som ledet ham til et rikere liv. Musikken er, som han skriver, ”et ydmykt takkeoffer til Gud, et forsøk på å si ”takk, Gud!”, gjennom musikken”. Til grunn for den firedelte suiten er Coltranes dikt ”A Love Supreme”, en slags lovprisningssalme til Gud. I følge Coltrane-biografen Lewis Porter, kan den avsluttende saksofonsoloen (”Psalm”), forstås som en musikask fortolkning av diktet, idet Coltranes toner følger tekstrytmen, ord for ord.

Den religiøsiteten som kommer til uttrykk gjennom Coltranes musikk og dikt er åpen, med impulser fra mange hold, og det er neppe riktig å ta den til inntekt for en bestemt trosretning. Man får heller inntrykk av at han søkte mot en Gud som lever i hele universet og alt det som er til, en Gud som favner alle trosretninger. I 1957, da han opplevde sin religiøse vekkelse, var han gift med Naima, en troende muslim, og det er grunn til å tro at Coltrane fikk grunnleggende impulser fra islam. Men at han også ble inspirert av østlig religion er klart. ”Om”, som Coltrane kalte en av sine komposisjoner, er for eksempel et begrep i hinduistisk tradisjon som blant annet kan benevne Gud. På innspillingen av dette verket kan man høre en resitasjon, som etter sigende skal være hentet fra Bhagavad-Gita. En tittel som ”The Father and The Son and The Holy Ghost” viser til kristen tradisjon.

I San Fransisco er det en kirke, inspirert av Coltranes åndelige budskap, St. John Coltrane African Orthodox Church. Den ble grunnlagt av presten Wayne King, som også spiller saksofon. I forsamlingslokalet henger bilder av Coltrane, blant annet et ikon som fremstiller John Coltrane som en helgen (finnes også på kirkens nettsted). Coltranes musikk, særlig "A Love Supreme", er en viktig del av deres gudstjenester, der alle deltagerne spiller med. Dette er en kristen kirke, selv om den også er preget av afrikanske religiøse tradisjoner.

Arven etter Coltrane
Coltrane har satt dype spor etter seg i jazzhistorien. Mange musikere i ettertiden, ikke bare saksofonister, har blitt sterkt influert av hans musikk, av hans harmoniske og rytmiske tilnærming. Det er få saksofonister, ihvertfall av mer moderne orienterte utøvere, som ikke har Coltrane blant sine forbilder og som på et eller annet stadium i sin utvikling har ”planket” en Coltrane-solo. Coltranes inflytelse er også hørbar i norsk jazz. Jan Garbarek ble tidlig opptatt av Coltranes musikk. I et intervju med Einar Økland sier han ”Hans tone har hatt veldig mye å si. helt fra første øyeblikk da jeg hørte den der ”Count Down” var det noe spesielt med den tonen, det var noe jeg aldri hadde hørt før, jeg vet ikke hva som gjorde det, det hørtes bare fint ut, rett og slett” (fra Jazz i Norge). Og når unge saksofonister gir ut plater, som nå nylig Jørgen Munkeby og Shining, er Coltrane blant referansene i presseskriv og anmeldelser. Også i andre kunstarter enn musikken gjør arven etter Coltrane seg gjeldende. Denne høsten ble Christine Ruschs teaterstykke "Hinsides Blues", om John Coltranes liv og musikk, presentert av Cliff Moustache og Nordic Black Theater på teaterbåten "Innvik".

Coltranes innspillinger gis ut om igjen og om igjen, i tillegg kommer feite bokser med samlete verker fra ulike plateselskap, ulike antologier som skal være døråpnere inn i Coltranes verden. En og annen gang kommer materiale som ikke tidligere har vært utgitt. Som all annen profetisk kunst, er Coltranes musikk tidløs, hele tiden ny og frisk om den så høres i femti, hundre, tusen år etter at den først ble spilt.