artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

Black preacher - white Jesus
Jesusbilder i hip hop-kulturen.
Foredrag holdt på Humanioradagene 2000. Basert på artikkelen "Med Jusus i Miksen", i Moxnes, Halvor Jesus år 2000 etter Kristus, Universitetsforlaget, Oslo 2000

av Carl Petter Opsahl

black athletes – white agents
black preacher – white Jesus
black monday – white christmas
black success story – white wife
black police – white judges
white mans heaven is a black mans hell

Rappegruppa Public Enemy tegner et skarpt bilde av et rasedelt USA i låten "White Heaven – Black Hell". Selv om afrikansk-amerikanere på papiret har samme rettigheter som hvite, viser raseskillene seg fortsatt i sosiale og økonomiske forskjeller. Riktignok har afrikansk-amerikanske sports- og underholdningsartister sine egne fjernsynsprogram, og man finner afrikansk-amerikanere i i ledende stillinger i politikk og samfunnsliv. Men den reelle makten er fortsatt hvit. Afrikansk-amerikanske stjerner kan ha enorm suksess og tjene mye penger, men bak dem står den hvite agenten som tjener enda mer. Public Enemy avslører hvordan skillet mellom svart og hvit har et solid grep om populære forestillinger og hvordan det manifisterer seg i språket. "Black" finner man ofte i ordsammensetninger med negativ betydning, mens hvit gjerne har en positiv klang. Et tegn på suksess for en svart mann er å oppnå de samme godene som en hvit mann har, for eksempel en hvit kone. I dette perspektivet plasseres Jesus på maktens side. Hvite har tegnet Jesus i sitt bilde, slik at han er blitt representant for en kultur og et system som har undertrykket og usynliggjort svarte gjennom århundrer.

Kristendom og islam
Tradisjonelt har kristendom og kirke utgjort en viktig del av afrikansk-amerikansk kulturliv. Ikke minst hører vi dette i musikken, der gospeltradisjonen har preget også mer verdslige musikkformer som rythm'n'blues og soul, noe Ray Charles og James Brown er gode eksempler på. Kirken har også spilt en viktig rolle i kampen for sosiale og politiske rettigheter slik som borgerrettighetsbevegelsen på 50- og 60-tallet. Men fra slutten av 60-tallet og fremover blir kirken og kristendommen utfordret fra mer militante politiske strømninger. Ikkevoldsidealet som var fremtredende i borgerrettsbevegelsen, fikk en alvorlig knekk med drapene på Malcolm X og Martin Luther King, jr. Samtidig ble levevilkårene for afrikansk amerikanere og latinoamerikanere i storbyenes indre bykjerner stadig verre, og militante bevegelser som Black Panthers fikk stadig mer innflytelse.

Kristendommen ble av mange sett på som de hvite makthavernes religion og kirken, med sin himmelvendte forkynnelse ble sett på som et instrument for å passivisere den afrikansk-amerikanske befolkningen. Istedet vokste Islam frem som et alternativ for politiske aktivister. Men da islam i en noe annen utgave enn de tradisjonelle retningene, som kun indirekte var inspirert av Koranen. Vel så viktig var inspirasjonen fra en rekke okkulte og esoteriske kilder. W. D. Fard grunnla Nation of Islam i 1930. Sentralt i deres doktrine var hemmelige åpenbaringer som Fard mottok og utga som Lost and Found Moslem Lessons. Her deles menneskeheten i tre, der 85 prosent av menneskene er usiviliserte, kjøttetere og slaver på grunn av sin mentale død. 10 prosent av menneskeheten er rike, de gjør slaver av de fattige og holder dem nede ved å lære bort løgner som or eksempel at Gud er et spøkelse som bor oppe i himmelen. De resterende 5 prosentene er de rettferdige, fattige læremestrene som lærer bort frihet, som kjenner den levende Gud. Nation of Islam gjennomgikk en omfattende modernisering og politisering under Elijah Mohammads ledelse, og en viss tilnærming mot tradisjonelle islamske har nok også funnet sted. I dag er dette en betydelig religiøs og sosial faktor i USA under ledelse av minister Louis Farrakhan. Organisasjonen har Louis Farrakhan som leder organisasjonen, som er en betydelig religiøs og politisk størrelse i USA. Den mer esoteriske og okkulte retningen ivaretas av utbrytergruppen The Five Percenters.

Mange rappere uttrykker en eller anne nform for tilknytning til disse muslimske retningene. Noen takker Allah på plateomslaget og hilser til muslimske ledere som Louis Farrakhan, og i mange rappetekster finner vi henvisninger til deres doktriner. Blant annet gjelder det forestillingen om at himmel og jord er mentale tilstander som er her og nå og at hver enkelt menneske er gud eller har gud i seg.

Men kristendommen har fortsatt et solid fotfeste i afrikansk amerikansk kultur, og det er også rapartister som takker Jesus som en kraft og inspirasjonskilde på plateomslagene. Og i store kommersielle hip hop-magasiner som The Source, kan man finne rene vitnesbyrd. MC Lyte forteller for eksempel i et intervju om at hun satt på en nattklubb og kjente at hun ble fyllt og så at hennes tidligere liv var tomhet. Dette skjedde mens hun var i gang med en plateinnspilling, og fikk navnet Seven & Seven, fordi syv av låtene var skrevet før, og syv etter at Jesus kom inn i hennes liv. For meg er det vanskelig å høre hvilke av låtene som ble skrevet når, med et par unntak er det relativt dampende erotiske tekster det dreier seg om. Jeg har i det hele tatt et inntrykk av at de artistene som bekjenner seg som kristne i mindre grad lar sin tro komme til uttrykk en det som er tilfelle med de muslimske rapperne.

Hip hop-bevegelser
Hip hopkulturen er en smeltedigelkultur, der impulser fra mange hold smeltes sammen og danner nye uttrykk. Det kan man se og høre i i alle av kulturens 4 elementer, rapping, dj'ing, graffiti og breaking. Dj'en setter sammen et lydbilde av kutt som er hentet fra alle mulige kilder, en trommefigur herfra, et blåserriff derfra, kanskje en liten snutt fra et tv-program og noen lyder fra gatelivet. Graffitimaleren henter inspirasjon fra tegneserier, reklame og den mer etablerte innendørskunsten, I breaken ser man elementer fra tradisjonelle afrikanske danser sammen med robotlignende bevegelser og impulser fra nyere daanseformer. Tilsvarende henter rapperen fra de kilder som er for hånden i sin streben etter rytmiske og metaforiske overlegenhet.

Viktige verdier i hip hop-kulturen, ihvertfall slik de kommer til uttrykk hos de mer dedikerte hip hoperne, er et sosialt engasjement, kombinert med vektlegging av enkeltindividets selvstendighet. Dette kommer også til uttrykk i en rekke av de Jesusbilder som finnes i hip hop-kulturen. Man tar ikke automatisk over de Jesusbildene som de religiøse institusjonene formidler, Jesus vurderes med et kritisk blikk, eventuelt formes nye Jesusbilder. Dette ser vi blant annet i bevegelsen Zulu Nation som ble grunnlagt av dj og rapper Afrika Bambaataa på midten av 70-tallet. Bevegelsen startet som et ikkevoldelig alternativ til gjenger for breakere, dj'er, graffitiartister og rappere, og er i dag en internasjonal bevegelse med lokallag i flere land. Ved siden av å fremme kunnskap om hip hop-kulturen, er de opptatt av å bedre forståelsen og samkvemmet mellom mennesker. For å oppnå dette må samfunnet gjennomgå en grunnleggende forandring. Dette gjelder for eksempel skole og utdanningsinstitusjoner, der mye av det som har blitt lært bort har vært preget av hvite og eurosentriske holdninger. Det samme gjelder de religiøse institusjonene. Zulu Nation er en tverr-religiøs bevegelse, positiv til alle former for gudsdyrkelse bare den ikke er undertrykkende. I Zulu Nations doktrine står det at de tror på en Gud, kalt ved mange navn, slik som Allah, Skaperen, Jahve og Jah. De tror på Bibelen, Koranen og alle skriftene til Guds profeter. Men mange av disse skriftene har blitt klusset med av de religiøse institusjoner og må fortolkes på nytt. For eksempel har hvite forkynnere og andre som fremmer "White Supremacy"lært at Gud, Jesus Kristus, profetene og englene er hvite. Videre hevder de at alle religioner bør ha til hensikt å løfte mennesker, og ikke gjøre dem til mentale slaver, og religionene bør være frontkjempere i kampen mot rasisme og sosial urett.

Lignende holdninger finner vi i rapperen KRS-Ones prosjekt H.E.A.L. som står for Human Education Against Lies. Han er opptatt av at manglende innsikt og kunnskap er roten til de fleste problemer i samfunnet. Bevegelsens motto er "Before you are a race, a religion or an occupation you are a Human. Heal yourself!" Den mest dødelige sykdom samfunnet står overfor er ikke AIDS, men CSDS – Common Sence Deficiency Syndrome – og smittebærerne er de med Ph. D., Psychological Human Disorders. Alle mennesker lider av dette, men gjennom opplysning og omlegging av utdannelsessystemet kan situasjonen forandres. Som Zulu Nation er H.E.A.L. kritisk til institusjonalisert religion, men tror på at det finnes en Gud og at Gud er nær det enkelte menneske. Men man har ingen tro på hellige skrifter: Gud skaperen er levende og bevisst og manifisterer seg i alt levende. Alle religiøse bøker er døde, Gud lever hverken i Bibelen, Koranen, Bhagavadgita, Toraen eller andre religiøse skrifter, men i hjertet og forstanden til alle levende skapninger. Gud er liv og Gud er kjærlighet. Den som vil søke Gud og respektere Gud, bør respektere og elske livet. Bibelen kan være en god fortelling og en god kilde til kunnskap, men den som vil finne Gud bør legge bort Bibelen og meditere i et stille rom. Kjedelige gudstjenester tvinger mennesker lenger og lenger bort fra Gud. KRS-One fremstiller Jesus som en revolusjonær som ga to lover: elsk din bror og elsk deg selv. Dette er de mest grunnleggende bud og de det er vanskeligst å overholde. Han viser det ironiske i at kristne ledere ofte er involvert i politikk, ettersom Jesus ble drept av politikere. De fleste kristne glemmer ifølge KRS-One at Jesus var en revolusjonær som omgikk kriminelle og syke og som prøvde å undervise dem til et bedre liv. Fordi han snakket ut mot det politiske systemet ble han drept. På grunn av at vi ikke lærer å stille spørsmål, er det heller ingen som protesterer på at Jesus er hvit: "it doesn't matter what color Jesus was unntil you change the color".

Fishin for religion
Rapperen Speech forteller her om en kirke som er passiviserende, som tilber en kraftløs Gud. Det er en gud som lider og lider med dem som lider, men som ikke vil gjøre noe med lidelsen. Når de vil forandre noe, sier presten "shout it". Men å rope gir ingen forandring, det får deg bare til å miste stemmen. Det eneste kirken hans gjør er å få ham til å sove.Likevel, han gir religionen en ny sjanse, han kaster ut snøret en gang til, i et hav full av vold – men der ser det ut til at det ikke finnes noe religion i det hele tatt. Enda en gang går han i kirken. Her møter han en prest som forteller en kvinne at alt vil bli bra til slutt. Presten maler den skinnende perleporten for hennes øyne. Kvinnen ber og ber og ber – ordet "prays" blir gjentatt en rekke ganger for å understreke det absurde i kvinnens bønn. Det er i og for seg ikke noe galt i å be, det er hva du ber om:

She's askin' the Lord to cope, so one day she can
see the golden ropes
What you pray for God will give, to be able to cope
in this world we live

Men som Speech fortsetter, "the word cope and the word change/is directly opposite not the same". Hun skulle bedt Gud om forandring av sin livssituasjon, isteden oppmuntrer presten henne til å be om krefter til å holde ut denne situasjonen, uten å gjøre noe med den. Derfor, fortsetter Speech, er myndighetene så fornøyd med de fleste baptistkirkene, de gjør ingenting for å oppmuntre brødre å søstre til revolusjonen, de lærer at den eneste løsningen ligger i døden. Dette fører til passivitet, og "passiveness causes others to pass us by".

To Zion
En hip hopartist som har gjort det veldig stort i de siste par årene, er Lauryn Hill. Hennes soloskive The Miseducation of Lauryn Hill var den platen som solgte mest i USA det året den kom ut, og som fikk flest grammy priser. Før det gjorde hun seg bemerket i gruppen The Fugees. Hun er tilbakeholdende med å sette seg i noen form for religiøs bås.

I The Temple (fra The Fugees Blunted On Reality) forteller hun at hun vokste opp som baptist og lærte at Gud sendte sin eneste sønn "to make shure I got to heaven". Men da hun ble eldre fant hun ut at baptistene ikke var de eneste som trodde på Gud: hun møtte jøder, katolikker og protestanter, etter hvert mennesker fra andre religioner. "Jehova or Buddha or shall I call You Allah or ... the Heavenly Brother/I just want to be a scholar/on the subject theology." Et problem med de kristne er at de ofte har undertrykt de svarte, "those who called them self christians/used to call me nigga".

Soloplaten The Miseducation of Lauryn Hill har en religiøs grunntone, selv om hun heller ikke her røper tilknytning til et bestemt trossamfunn. Melodien "Forgive Them Father" åpner med et sitat fra Fadervår: "Forgive us our tresspasses as we forgive those that trespass against us", og refrenget siterer Jesu ord på korset: "Forgive them Father for they know not what they do." Men den kanskje mest religiøse sangen er "To Zion", som hun tilegner sin egen sønn. Hun synger om det å være gravid og karriérekvinne samtidig. Hun er full av usikkerhet og undring over barnet hun bærer på. Alle rundt henne sier hun må bruke hodet sitt og tenke på karriéren, Men hun velger å følge hjertet og føder sønnen. Og i refrenget hører vi et gospelkor som synger "Now the joy of my world is in Zion" og "Marching, marching, marching to Zion, beautiful, beautiful Zion" Dette er en parafrase over Isaac Watts gamle hymne "We're Marching to Zion", der de synger ". Lauryn Hill beskriver graviditeten og fødselsen som en religiøs opplevelse, og bruker Maria bebudelse som metafor: "An angel came one day/told me to kneel down and pray/For unto me a man child would be born." Det er sønnen som har valgt henne, og sønnen reflekterer Guds storhet:

Hennes egen Sønn er også Guds sønn. Mange av elementene i denne sangen er hentet fra kristen overlevering, men det er også grunn til å anta en inspirasjon fra rastafarianismen, som jo gjennom reggaemusikken har jhatt en viss inflytelse også utenfor Jamaica. Den grammatisk iøyenfallende gudsbenevnelsen "Is only one God" peker i den retning, likeså vektleggingen av Zion. For ifølge rastafarianismen holder Messias til på fjellet Zion, som ligger i Etiopia. Ellers er plateomslaget nærmest en parafrase over omslaget til reggaelegenden Bob Marleys lp Burnin'.

Kristen rap
Rapperen Knowdaverbs ("Å kjenne verbet er å gjøre det") tilbyr med utgivelsen The Syllabus (1999) et grunnkurs i livsvisdom. I cd-boken er han avbildet som lærer omgitt av bøker og som vitenskapsmann foran et mikroskop. Men det kurset han inviterer til, er ikke som andre kurs, man er allerede registrert ved fødselen, og kurset varer livet ut. Over et friskt og rockete komp med fuzzgitar langt fremme i lydbildet, oppfordrer han oss til ikke å sove i timene. Uten å nevne navn, gir han oss forståelsen av at professoren som har lagt opp kurset er Jesus: "Follow the syllabus drawn up by the professor … I’m trying to march with the rest of the class in gown and cap and when the teacher returns welcome back, welcome back!" ("The Syllabus"). Jesus er også hip hop’ens femte element, som han rapper om i "Fifth Element": "with cans, tiles tables and mic’s weare serving Christ". Han viser her til det som i klassisk hip hop-retorikk omtales som de fire elementer, graffiti (cans, det vil si spraybokser), breaking (tiles, gulvfliser), dj’ing (tables, det vil si turntables) og rapping. Knowdaverbs forteller om hvordan han som liten gutt strevde med de forskjellige teknikkene, men "once Christ was implemented with the Fifth Element in it the skills were fermented". Jesus er dessuten den største mc, den største b-boy (breaker) som har eksistert:

Guds ord vil gjøre deg til en bedre disippel og en bedre rapper: "what is a deejay if he can’t scratch? What is a emcee if he can’t rap? What’s a disciple if his walks wack? El Shaddai renews it all baby just like that!" Vi ser her at Knowdaverbs bruker flere hebraiske navn som Emmanuel og El Shaddai, noe også flere andre kristenrappere gjør. Dette gir rapperen større muligheter i forhold til rim og rytme, og bidrar kanskje også til at Jesus-skikkelsen blir mer mystisk og spennende.

© 2000 carl petter opsahl