Lys og mørke holdt sammen i én tone, en gylden tone som bryter seg frem, tilsynelatende ubesværet, og svever fritt og lekent i høyden, samtidig som den smelter seg gjennom det som måtte være av hindringer og fyller ethvert sjelelig rom.

Louis Armstrong.
Det er neppe noen annen jazzmusiker, og ikke så veldig mange andre musikere heller, som gjennkjennes av så mange mennesker rundt jordkloden etter bare noen få takter. 4. august i år ville han ha fyllt 100 år, et jubileum som blir behørig feiret over hele verden på festivaler, med oppslag i media, gjenutgivelser, platetributter og en flyplass i New Orleans som nå heter Louis Armstrong International Airport. Men hvem er det egentlig vi feirer? En jazzmusiker? en underholdningsartist? En halvgud eller et menneske som også hadde sine svake sider?

Selv om hans popularitet er udiskutabel, har jazzkritikere ofte hatt problemer med hva de skal mene om ham. Få vil bestride at tidlige innspillinger med King Olivers Creole Jazz Band og ikke minst med studiobandene Hot Five og Hot Seven hører med blant jazzhistoriens klassikere, mange vil også fremheve enkelte av storbandinnspillingene fra slutten av 1920- og 30 tallet, ikke minst fordi de bidro til å popularisere jazzen. Værre er det med Armstrongs arbeid på 50-tallet og frem hans død i 1971. I manges øyne var han nå en showmann uten mye nytt på hjertet. Av enkelte utøvere ble han også beskyldt for å være en godmodig og servil onkel Tom, en som behaget de hvite uten å gjøre for "sitt folk".

Armstrongs fødselsår
Hovedtrekkene i Armstrongs livsløp har vært beskrevet i mange bøker, selv om det inntil nylig var usikkerhet om når han ble født. ”Det finnes ingen dokumenter som kan bevise at Armstrong i det hele tatt eksisterte før han var 18 år” skriver James Lincoln Collier i ”Louis Armstrong – A Biography” først utgitt i 1983. Siden han ikke ble født på sykehus, men under høyst primitive forhold i nabolaget, ble det ikke skrevet noen fødselsattest. Armstrong selv hevdet hele livet at han ble født 4. juli 1900, på USAs nasjonaldag, en dato mange brukte når det var uklarhet om fødselsdatoen. Collier mente Armstrong var et par år eldre, født i 1898. Det var først i arbeidet med Gary Giddins bok og dokumentarfilm ”Satchmo” i 1988 at man på grunnlag av dåpsregisteret i Sacred Heart of Jesus Church kunne slå fast at han ble født 4. august 1901. Fødselsåret bekreftes av en folketelling som ble holdt i april 1910, som omtaler en Thomas Lee i 1303 Perdido Street, som bor sammen med Mary Albert og Louis Armstrong, ”hennes åtte år gammel sønn”. Louis ble ni i august. Hverken dåpsregisteret eller folketellingen gir forøvrig støtte for at Armstrong noen gang het Daniel – et navn Armstrong heller ikke brukte selv – men som forekommer i flere biografier og artikler.

Musikeren Armstrong
Et inntrykk av Louis armstrongs kunstneriske utvikling og betydning for jazzen i 1920-årene kan man få ved å sammenligne noen sentrale innspillinger fra 1923 til 1928. Armstrong spilte andrekornett med King Oliver, og de to ble kjente for sine intuitive spontanbreaks. Armstrong har noen glitrende soloer på innspillingene med King Olivers Creole Jazz Band fra 1923 – likevel innenfor New Orleans-jazzens kollektive idealer. Armsyrongs første innspillinger under eget navn ble gjort i 1925 under navnet Hot Five. Med seg hadde han flere kjenninger fra Oliverbandet, som brødrene Johnny og Baby Dodds på henholdsvis klarinett og trommer, og pianisten Lil Hardin, som Armstrong giftet seg med i 1925. Her har Armstrong en langt mer fremtredende rolle, selv om også de andre blåserne får rikelig med solistisk plass. Armstrongs kanskje mest analyserte og beskrevne solo er introduksjonen til ”West End Blues”, innspilt i 1928 med en ny sammensetning av Hot Five. Blant annet erpianisten Earl Hines med. I boka ”Early Jazz” skriver Gunther Schuller at Armstrong med denne soloen viste retningen jazzen skulle ta i de nærmeste tiår, og at jazzen etter dette ikke lenger kunne være ”bare underholdning eller folkemusikk”. At denne soloen også ble spilt live til ekstatiske publikumsreaksjoner, vitner trommeslageren George Wettling om – han hørte Armstrong på Savoy Ballroom i Harlem: ”Når Louis begynte på introduksjonen til ”West End Blues”, begynte alle i salen å rope og plystre”. Trompeteren Wingy Manone fortalte at Armstrong ble båret ned fra scenen i triumf.

Gjennom 30-tallet stod Armstrong i spissen for ulike storbandbesetninger. I denne tiden ble sangen en mer fremtredende del av hans virke. Gjennom disse årene ble Armstrong jazzens første superstjerne, med filmroller og deltagelse i ulike radioshow Han populariserte en rekke låter som nå hører med til jazzens standardrepertoar, slik som Fats Wallers ”Black and Blue og ”Ain’t Misbehavin’” og hymnen ”When The Saints Go Marching In”. I 1949, når storbandbølgen var på hell, dannet han sekstetten Louis Armstrong and His All Stars, med en besetning tilsvarende de gamle New Olreans-orkestrene. Med ulike besetninger turnerte han med dette bandet verden rundt frem til sin død. Det er særlig denne perioden som har brakt jazzkritikerne mest bry. Collier, i sin oppsummering av Armstrongs karriere i før omtalte biografi, blir slått av to ting, Armstrongs enorme innflytelse i det 20. århundres musikk, og hvordan hans "enorme talent ble bortkastet i løpet av de siste to tredjedeler av hans liv". Han hevder at Louis Armstrong like gjerne kunne ha sluttet å spille i 1933, selv om han innimellom gjorde bra ting også etter dette. Slike og lignende holdninger grunner på et uheldig skille mellom ”høy” og ”lav” kunst, mellom ”kunst” og ”underholdning”som mange jazzkritikere arvet fra de som holdt på med klassisk musikk. Millioner av fans fra Ghana til  Tokyo var av en helt annen oppfatning, og et platekjøpende publikum bragte Louis Armstrong til hitlistene med blant annet ”Blueberry Hill”, "Mack The Knife" og”Hello, Dolly”. I 1987, over femten år etter sin død, kom han på ny til topps med ”What A Wonderful World”, kjenningsmelodien til filmen ”Good Morning, Vietnam”. På enkelte innspillinger kunne akkompagnementet være ujevnt, og stemmen hans bar tydeligere og tydeligere preg av slitasje mot slutten, men Armstrong klarte like vel å sette sitt gyldne stempel på det meste han spilte inn.

Armstrong og rasisme
I 1950-årene ble Louis Armstrong gjentatte ganger beskyldt for å opptre som ”onkel Tom”. Dette skyldtes nok dels hans jøglete og alltid smilende opptredener på konsert og i filmer, dels at han ikke tok aktivt del i borgerrettighetsmarsjer. I ettertid kan man se hans opptredener i et nytt lys – som overlevelsesstrategi, men også som ironisk kommentar til populære forestillinger om ”de svarte”. Tidlig ble Armstrong en døråpner for afrikansk-amerikansk kultur, som aldri glemte hvor han kom fra. Da han for første gang på ti år besøkte hjembyen New Orleans i 1931, ble en konsert som skulle holdes for et afrikansk –amerikansk publikum avlyst uten grunn. Han lovte å komme tilbake i all hemmelighet for å holde en ny konsert, et løfte han overholdt i 1935. På samme New Orleans-tur var det en hvit radiomann som sa han ”ikke hadde hjerte til å annonsere denne niggeren på radio”. Louis ba bandet om en akkord og gjorde sine egne introduksjoner. Slik ble han den første afrikansk-amerikanske emcee. Raseskillelovene ble ikke opphevet i New Orleans før i 1965, og lenge etterpå kunne man høre at den største trompetisten som kom fra New Orleans var den hvite Al Hirt, ikke Louis Armstrong. Forsøk på å redde Armstrongs barndomshjem i utkanten av det legendariske Storyville førte ikke frem, Storyville ble jevnet med jorden til fordel for et varehus og en parkeringsplass. Et forsøk på å reise en statue av ham vakte også mange reaksjoner. Statuen kom først på plass i 1980, i Armstrong Park – det som tidligere var Congo Square.

Armstrong var ikke til å misforstå i 1957, da guvernør Faubus i Arkansas brukte politistyrker for å hindre afrikansk-amerikanske barn å gå på en skole som tidligere var forbeholdt hvite. Armstrong fortalte en reporter at han ville avlyse et offisielt statlig oppdrag i Russland, fordi, som han sa, ”slik de behandler mitt folk på i Sydstatene, kan regjeringen dra til helvete”. Armstrong karakteriserte president Eisenhower som en mann som talte med to tunger, uten mot. En av Armstrongs medarbeidere forsøkte å dementere Armstrongs uttalelser – Armstrong ga ham umiddelbart sparken. Det ble Benny Goodman som dro til Russland.

Forfatteren Armstrong
Trompetist, sanger, komponist og skuespiller. I tillegg var Armstrong en særpreget forfatter. Han hadde alltid med seg skrivemaskinen på turnéer, og skrev utallige brev, artikler for ulike magasiner, et par selvbiografier og flere mindre upubliserte selvbiografiske notater. Den første boka hans, ”Swing That Music”, kom i 1936. Den ble dessverre kraftig omskrevet av en overivrig ”ghostwriter”, men er den første boka som ble utgitt om en jazzmusiker. Hans karakteristiske, rytmiske stil kommer tydeligere frem i boka ”Satchmo – My Life in New Orleans” fra 1954. Her gir han en levende skildring av oppveksten i New Orleans og tiden frem til han ble med i King Olivers band. Boka ble forøvrig utgitt av Aschehoug Forlag 1955 i trompetisten Thorleif Østerengs oversettelse. Jazzhistorikeren Dan Morgenstern, beskriver Armstrongs forfatterstemme som en ”naturlig forlengelse av hans talegaver” med en flytende og klar skrivestil som ”gjenspeiler strukturelle og emosjonelle aspekter ved hans musikalske uttrykk”. Mange av hans brev, notater og tidligere artikler er kommet i ulike bøker de siste tiårene, for eksempel i samlingen ”Louis Armstrong – In his Own Words”.

Armstrong og ettertiden
Armstrong spilte ikke i et vakuum, han ble inspirert av og lærte av andre musikere. I all opphausingen omkring ham kan man glemme at det også var andre musikere som satte sitt personlige preg på jazzen i 1920- og 30-årene. Flere år før Hot Five-innspillingene hadde Sidney Bechet gjort seg bemerket som en eksepsjonell solist, beskrevet allerede i 1919 av den sveitsiske dirigenten Ernest Ansermet. Det var andre særpregete kornettister og trompetister, som Red Allen, Punch Miller, Jabbo Smith, Bix Beiderbecke. Likevel står Armstrong i en særstilling, kanskje fordi hans kunstneriske virke var så allsidig. Trompetister fra Roy Eldridge via Dizzy Gillespie til Miles Davis og Lester Bowie anerkjente sin gjeld til ham, det samme gjelder ulike sangere som Billie Holiday, Bing Crosby og Tony Bennett. Jazzrepertoaret hadde sett annerledes ut uten Armstrong, og mange filmer ville ha mistet mye av sin sjarm uten hans medvirkning. Han inspirerte andre enn jazzmusikere, for eksempel norske lyrikere som Hans Børli og Harald Sverdrup.

Man er ikke nødt til å like Louis Armstrong for å forstå hva jazz dreier seg om. Blir man ikke truffet, så blir man ikke truffet. Men det er ufattelig mange mennesker som er blitt truffet av Armstrongs stemme, tone, ansikt, nærvær.

Anbefalte plater The Complete Hot Five and Hot Seven Recordings, Columbia Legacy (4 CD) 2000. Se omtale her The Big Band Recordings 1930-32, JSP Records (2 CD) 2000 The Great Chicago Concert 1956, Columbia Legacy (2 CD) 1997 What A Wonderful World, MCA Masterdisc, 1994 Litteratur Armstrong, Louis: Satchmo. My Life in New Orleans, 1954, gjenutgitt 1986 Giddins, Gary: Satchmo 1989, gjenutgitt 1999 Lenker Louis Armstrong Net Satchmo.net

© carl petter opsahl 2002