artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

av Carl Petter Opsahl. Trykket i Kirke og Kultur nr 1 1996

Rock og økumenikk
Rock, som all annen kunst, er en kreativ reaksjon fra mennesker som forholder seg til verden rundt seg. Rock uttrykker med andre ord menneskelig erfaring. Det skulle defor være mulig å finne uttrykk for erfaringer av Gud, eventuelt Guds fravær, i rocken. Et raskt blikk på noen sangtitler bekrefter dette. Her finnes religiøse symboler og religiøst språk brukt på en oppsiktsvekkende variert måte. Billie Hollidays "God Bless The Child" og Jim Morrisons (fra The Doors) "An American Prayer" knytter an til liturgiske handlinger. "The Cross" av Prince, "There Must Be An Angel" med The Eurythmics og Bob Dylans "Knockin' On Heavens Door" inneholder religiøse symboler som kors, engel og himmel. Dette er religiøse spor som burde interessere teologien. Hvordan skal vi lese disse symbolene, hva slags erfaringer ligger bak? Til syvende og sist blir dette et økumenisk prosjekt, en økumenisk jakt på Gud utenfor kirkemurene. Gud ikke slik hun/han forstås av autoriserte skrifter og teologer, men Gud slik hun/han oppleves i verden. Vi er ikke på jakt etter sentral luthersk teologi, men fru Knudsens, direktør Johnsens og rørleggerlærling Laila Dahls teologi. Noen av disse menneskene føler seg sterkt knyttet til "kirken", andre plasserer seg i dens periferi. Men alle har de sin egen teologi som i større eller mindre grad avviker fra den offisielle. Og alle liker de verdslig musikk. En liker slagere fra tredve-, førti- og femtiårene, en annen liker tungrock, en tredje country. Musikere og andre kunstnere uttrykker sin teologi ofte i ytterkanten av "kirkens" synsfelt: konsertsaler, klubber, svære idrettsarenaer, platemarkeder og musikkpresse. Men det er av største viktighet at kirken kommer i dialog med disse utallige teologier, samtidig som den evner å sette sentrum i periferien.

Vi kan også snakke om økumenisk interesse for rock på et personlig plan, i forsøket på å integrere musikalsk identitet med teologisk identitet. Teologer liker ikke nødvendigvis bare kirkemusikk, men kan ha tilnærmet like musikkpreferanser som for eksempel fru Knudsen. Skal teologi og eget liv fremstå som et integrert hele er det ingen grunn til å holde sin musikksmak utenfor. Gjennom musikk uttrykker man sin identitet, både som utøver og tilhører, ved musikk man liker og ikke liker. Hvis teologen er sterkt opptatt av rock, hvorfor skal hun ikke da også beskjeftige seg teologisk med denne musikken?

Litt om U2
U2 startet som rockeband flest: som et kjellerband bestående av entusiastiske unge med en vag drøm om en gang å gjøre det helt store. De fire musikerne — vokalisten Bono (Paul Hewson), gitaristen The Edge (Dave Evans), bassisten Adam Clayton og trommeslageren Larry Mullen — traff hverandre på Irlands første ikke-konfesjonelle skole, Mount Temple School i Dublin. Etter å ha spilt på forskjellige lokale tilstelninger med varierende besetninger, under navn som "Feedback" og "The Hype", fremstod endelig U2 på en konsert i 1978. Navnet tok de fra det hemmelige amerikanske bombeflyet som figurerte i avisoverskrifter det året Bono ble født. Den underforståtte betydningen "You too" —"du også" — skulle vise seg å passe svært godt på deres inkluderende konsertfremtredender og utallige oppfordringer om politisk og sosialt engasjement. Med debutalbumet Boy (1980) og de neste to utgivelsene October (1981) og War (1983) fremstår U2 som et optimistisk og samfunnsengasjert rockeband preget av impulser fra punk og new wave. På deres fjerde album, The Unforgettable Fire (1984), innledet de et samarbeid med produsentene Brian Eno og Daniel Lanois som dreide bandet mot et åpnere lydlandskap. Musikken får her et strengere, noe mer tilbakeholdent preg enn tidligere. U2 blir i denne perioden opptatt av nord-amerikanske myter og musikk: Martin Luther King, Elvis Presley, gospel, rythm & blues og country. Det virkelige gjennombrudd fikk de etter Live Aid-konserten på Wimbley i 1985, en konsert til inntekt for tørkerammede i Etiopia krinkastet til millioner av tv-seere over hele verden. Så kom platen The Joshua Tree (1987) der melodier som "I Still Haven't Found What I'm Looking For" og "With or Without You" for alvor plasserte U2 i bevisstheten til et bredt lag av lyttere. Etter konsertfilmen og soundtrackalbumet Rattle & Hum (1988), nærmest en hyldest til musikalske forbilder som Elvis, Bob Dylan og B. B. King (som også medvirker), var det igjen tid for musikalsk fornyelse. Med Achtung Baby (1991) og deres foreløpig siste studioinnspilling Zooropa (1993) hører vi en tyngre og mer funky utgave av U2, med utstrakt bruk av elektronisk fordreining av vokalen og "stygge" lyder som gir industrielle assosiasjoner. Tematisk orienterer de seg mot et Europa på samme tid preget av forening og oppløsning. Disse innspillingene og påfølgende turnéer markerer U2s inntreden i media- og videoalderen, med svære monitorer på scenen som overøser publikum med kaotiske glimt fra alskens tv-kanaler og musikkvideoer holdt i en flimrende fjernsynsestetikk.

Selv om U2 har gjennomgått flere drastiske fornyelsesprosesser, er det likevel flere elementer som gjennomgående har karakterisert deres produksjon. Først og fremst Bonos intense, gjennomgripende sang og The Edges raffinerte, økonomiske gitarspill. Dernest er de et meget samspilt band, der de fire musikerpersonlighetene utgjør en musikalsk enhet "større enn summen av enkeltdelene". Det er ingen selvfølge hverken i rock eller annen musikk. Etterhvert har også tekstene, i all hovedsak skrevet av Bono, nådd en kvalitet som plasserer dem i klasse med rockens største poeter: Bob Dylan, Lou Reed og Patti Smith for å nevne noen.

Tro, kamp og kjærlighet
Flere av U2s medlemmer har offentlig markert sin kristne tro, men det er ikke et poeng i denne artikkelen å bestemme det eventuelt "kristne" innhold i deres musikk. Snarere er siktemålet å avdekke mulige teologiske lesninger av et musikalsk univers som på iøyenfallende vis er gjennomsyret av religiøse tegn og religiøst språk. Alle lesninger står for artikkelforfatterens egen regning, vel vitende om at U2-fans og U2 selv muligens leser musikken anderledes. Tematisk kan U2s produksjon grovt deles i tre hovedbolker: religion, politikk og erotikk. Disse temaer kan ikke holdes adskilt, snarere er det snakk om tre tett sammenvevde tråder mer eller mindre synlige gjennom hele U2s karriére. Hverken religiøst eller politisk engasjement er særegent for U2, selv om få band knytter så klart an til kristen tro som dem. Koblingen religion/erotikk er heller ikke uvanlig i rocksammenheng (jfr. Prince og Madonna), ei heller i enkelte kristne tradisjoner. Høysangen, Johannes av Korsets "Levende Kjærlighets flammer" og Brorsons "Mit Hierte alltid Vancker" er noen eksempler. Overflatisk kan man få inntrykk av at religiøs diktning anvender erotikk som metafor på den religiøse opplevelse, mens rocken bruker religiøse symboler for å beskrive erotisk ekstase. Dette er en forenkling som ihvertfall ikke holder stikk for U2s musikk. Tvertimot er det spillet mellom de forskjellige lesemulighetene som gir de friskeste teologiske frukter. Utvalget av U2-materialet i denne artikkelen er noe tilfeldig, men de illustrerer på et eller annet sett mangfoldet i U2s bruk av religiøs symbolikk. Det er snakk om "Gloria" (fra October), "I Still Haven't Found What I'm Looking For" (fra The Joshua Tree), "One" (fra Achtung Baby) og fjernsynsprogrammet ZooTV.

Omvendelse og rastløs pilegrimsvandring
Gloria er lovsangsdelen i messen, og U2s "Gloria" er tilsynelatende en lovsang. Tilknytningen til messen understrekes ved at refrenget siterer den latinske messeteksten. Sitatene er ikke nøyaktige, og synges dessuten av og til utydelig. Det spiller imidlertid liten rolle, ettersom de likevel skaper klare assosiasjoner til latin og messe. The Edge innleder sangen med et enkelt og drivende gitarriff. Riffmotivet biter seg selv i halen, og minner ikke så rent lite om Charles-Marie Widors "Toccata for orgel". Bono synger verset intenst, før refrenget bringer en følelse av ro og opphøyethet. Musikken er her neddempet, gitaren borte, trommene svake og Bono synger i et høyt leie som gir sfæriske assosiasjoner. Så kommer gitar-riffet og drivet tilbake. Etter en gitarsolo og en instrumentaldel der rytmen brytes opp av korte bassfigurer og Bono kommer inn med sin sfæriske sang, avsluttes melodien med refrenget. Denne gang i en triumferende tone, der alle i bandet synger. Vi har ikke vanskeligheter med å tolke dette som en kraftfull lovsang, selv om intensiteten er forskjellig fra en vanlig messe. Men etter noen gangers gjennomhøring og forsøk på å gripe teksten, blir vi var en undertone. "I try to sing this song now/I try to stand up/but I can't find my feet" heter det i første vers. Likeledes i neste vers: "I try to get in/But I can't find the door". Jeg-personen har vanskelig for å gi uttrykk for det han vil si, og klarer ikke å stå opp på egne ben. Han står på utsiden av noe, og klarer ikke selv å trenge inn i det. Her er en følelse av maktesløshet og ufullkommenhet. Men i et "du" finner han helhet, "du"-et åpner døren. "Du"-et er en frelserskikkelse: Kristus, kanskje en kvinne. Gloria er jo også et kvinnenavn. Verset, som uttrykker maktesløsheten, fremføres med fullt trøkk — refrenget, som skulle være den forløsende lovsang, er holdt i en neddempet tone. Trommenes raske puls gir en følelse av rastløshet. Gitarsoloen springer ut av refrenget, men den påfølgende instrumentaldelen markerer et brudd og en spenning. Noe skjer. Og gloria kommer tilbake i en ny, triumferende tone med full mannskorsang. Det er fristende å se dette i et omvendelsesperspektiv. Før instrumentaldelen er "jeg"-et lengtende, så skjer det en forandring, en omvendelse av et eller annet slag, før lovsangen endelig kan lyde fulltonet. Fremdeles kan "Gloria" leses som en lovsang, men vi har avdekket noen undertoner i budskapet.

"I Still Haven't Found What I'm Looking For" hører med blant U2s mest kjente sanger, den har også blitt populær i norske tensing-miljøer. Teksten består av tre versestrofer, alle avsluttet med "I Still Haven't Found What I'm Looking For". De tre strofene har litt forskjellig karakter. Den første er "geografisk", tekstens "jeg" har søkt ved å bestige de høyeste fjell, løpt gjennom markene, søkt i byene "Only to be with you". Her får vi ikke vite hvem han har lett etter, kun at letingen ikke har ført frem. Strofen forteller om lengsel, men ikke hvem det lengtes etter. I annen strofe antydes både en erotisk og en religiøs søken. Jeg-personen har kysset "honey lips" og følt det brennende begjæret, men har også talt med englers språk og holdt en djevels hånd. Fortsatt uten å finne det han har lett etter. Etter en enkel gitarsolo kommer i tredje vers en slags trosbekjennelse, "I believe in the kingdom come/ where all the colours bleed into one". Farvesymbolikken må forstås i lys av et annet sentralt U2-symbol: Det hvite flagget som Bono vaier med når han synger "Sunday, Bloody Sunday" (fra War). Det hvite flagget er ifølge Bono et flagg renset for alle farver (Connelly 1985/94:29). Den ene farven er med andre ord et symbol på det kommende riket. Tekstens du blir så tydeligere "you broke the chains/you carried the cross/and my shame". Så langt kan vi lese teksten slik: jeg-personen har lett, først etter en han ikke visste hvem var, så har han søkt svaret i erotikken og i forskjellige "religioner". Til slutt har han funnet en tro, en tro på Det Kommende Riket, en tro på Han som bar korset og satte fri. En oppbyggelig historie om en som er blitt frelst. Men, han har fortsatt ikke funnet det han har lett etter! Hva er det så han leter etter? Det får vi ikke vite, ettersom han fortsatt ikke har funnet det. Musikken er enkel, melodien i hovedsak bygget opp om to akkorder. Dette gir et "åpent" inntrykk, som understrekes ved gitarklangene. Først ved "I still haven't found" blir akkordene oppløst. Musikalsk danner denne setningen et høydepunkt, understreket ved at melodilinjen her spenner over et større intervall en ellers. Siden den blir gjentatt flere ganger ville jeg tro den utgjør et hovedmotiv. Sangen uttrykker et slags pilegrimsmotiv, selve letingen er et ideal. Som Bono sier på et konsertopptak fra Sidney: "I still haven't found what I'm looking for — and I hope I'll never find it!"

Kjærlighet i aidsens tid
U2s mange skildringer av møtet mellom mann og kvinne viker ikke tilbake for andre rockemusikere i erotisk intensitet. I denne sammenheng vil jeg likevel se på en melodi som i større grad handler om kjærlighet enn erotikk. "One" er angivelig skrevet som en dialog mellom en mann døende av aids og hans far (Bowler og Dray 1993:278). Melodien kom ut på singel, og inntektene av salget gikk til aids-organisasjoner. Intet i teksten knytter sangen spesielt til aids, og tekstens personer lar seg heller ikke identifisere som annet enn "du" og "jeg". Men en video regissert av Anton Corbijn (det ble laget i alt tre videoer til denne melodien) gir god støtte for denne fortolkningen. Den er holdt i svart/hvitt, og er episk i formen. Først ser vi bandet i studio, de er "fortelleren". Vi ser så en flott stue der Bono sitter alene i en sofa. En gammel mann med strengt blikk ser mot oss. Tilbake i sofaen ser vi Bono med en transvestitt. Den gamle mannen står så tung og selvrettferdig på en vektstang. Til slutt går mannen av vektstangen og setter seg i sofaen som nå er tom. "One" åpner som en klassisk 60-talls ballade, en lavmelt intro med orgel, gitar og svake trommer — de spiller en slentrende vamp som fortsetter under hele sangen. Vokalen er helt fremme i lydbildet. Dynamikken bygges opp ved hjelp av en stryker-synthesizer, enkle gitar-riff, mer trommer og mer intens sang til den når sitt høydepunkt mot slutten. Teksten er bitter og anklagende, men antyder muligheten for forsoning. La oss holde fast på at den utspiller seg mellom far og sønn, om ikke annet for å knytte noen identiteter til "jeg" og "du". Da kan vi lese en sønns sviende oppgjør med sin far. Faren har vært fordømmende og moraliserende, sønnen spør om det er bedre nå, "vil det bli lettere for deg nå når du har en å legge skylden på?" "Kjærligheten er et tempel, en høyere lov", har faren forkynt, men har ikke selv kunnet elske. "Du ba meg tre inn, men fikk meg til å krype" — faren satte betingelser som gjorde det vanskelig å leve et helt liv. Det eneste han kunne gi sønnen var smerte. Den bibelske billedbruken er oppsiktsvekkende: "Have you come here for forgiveness/Have you come here to play Jesus/To the lepers in your head". Disse egentlig positive bildene er her blitt uttrykk for bitter kritikk av kraftløs selvrettferdighet. Faren fordømmer for å lette sin egen samvittighet. Sønnen oppfordrer likevel til forsoning. Det nytter ikke å leve i fortiden. De må lære at de er to selvstendige mennesker selv om de hører sammen, er ett. De må bære hverandre. Den stadig repeterte setningen "One love/One life", et erbødig lån fra Bob Marleys klassiske reggaehymne "One Love", er kanskje uttrykk for et håp om at de kan overvinne det som har adskilt dem. Uansett hva slags "personer" man leser inn i denne teksten, er det en sterk sang om kjærlighet, respekt for andre og seg selv.

ZooTV — overflate og rock & roll
ZooTV er et turnékonsept utviklet i forbindelse med Achtung Baby og som ble fulgt opp med Zooropa. Fra taket henger to Trabanter som fungerer som lyskastere, selve scenen domineres av hundreder av tv-monitorer som spyr ut tekst og bilder. Bak og under scenen er en sattelittmottager som tar inn fra tv-stasjoner over hele verden, inkludert U2s eget reportasjeteam i Sarajevo. Med en gigantisk fjernkontroll zapper Bono friskt mellom stasjonene, her er reklame, fjernsynspredikanter og nyhetssendinger, hurtigskiftende tekst, pornografi, valgkampanjer og debattprogrammer. Med et lite kamera tar Bono inn bilder av seg selv, bandet eller noen fra publikum. Av dette turnékonseptet lagde U2 også det drøyt timeslange tv-programmet ZooTV direktesendt over hele Europa. Billedspråket her er holdt i en kjapp tv-stil, raske billedskift, delvis flimrende bilder og innlagt fjernsynssne. Programmet er bygd opp rundt fem hovedelementer: konsertopptak med U2, en direktesendt pressekonferanse der journalister fra hele verden spendt venter å møte medlemmene i U2, en anmasende tv-reporter som flyr bak og på scenen i det han forsyner oss med unødvendige detaljer om showet, en intervjusituasjon der intervjueren kommuniserer med U2-medlemmene via fjernsynsmonitorer og en tilsynelatende realistisk nyhetssending, ZooTV News, der nyhetsoppleseren mot en bakgrunn av et urolig blinkende verdenskart spyr ut nøkkelord som "percent", "Protesters", "unemployment", "goverment" og "weatherforecast". Men en nærmere analyse av ordflommen avslører totalt meningsløse ordsammenhenger bundet sammen i endeløse setningskonstruksjoner.

En fullstendig analyse av dette fjernsynsprogrammet blir for omfattende i denne sammenheng, vi skal bare nøye oss med å trekke ut et par tråder. La oss først se på åpningsscenen, fra en konsertåpning. Et forventningsfullt publikum venter på at superstjernene skal entre scenen. Stemningen intensifiseres av en enkel trommegroove og en borduntone som kan minne om et signalhorn. Så, en stemme annonserer USAs president. Og sannelig kommer ikke George Bush frem på skjermen. Mekanisk, men i takt med trommene messer han "We will, we will rock you" — et sitat fra en sang skrevet av det engelske rockebandet The Queen. Deretter forteller han hvordan han ga sine militære ledere ordre om å rocke Bagdad, og ber om at Gud må "continue to rock our nation, the United States of America". Her er det avgjort noe som ikke stemmer. Dette kan umulig Bush ha sagt. En undertekst forteller at tv-bildet er elektronisk manipulert. Fra begynnelsen av får vi altså beskjed om ikke tro det vi ser og hører. Lagt i munnen på president Bush er det som blir sagt fullstendig meningsløst. Klipp fra hans valgkampanje, der han blant annet ironiserer over Bill Clintons kontakt med U2, viser hvor urocka han er. Her ligger kanskje kimen til en kunst/rock-kritikk som følges opp senere i programmet: Hva vil det si å "rocke"?

I forkant av melodien "The Fly" (fra Achtung Baby) møter vi et eldre ektepar som får problemer med tv'n, og kona roper "Harry, fix that tv!" Brått er vi tilbake til konsertsalen, der ordene "Everything you know is wrong" lyser mot oss fra monitorene. Når "The Fly" tar til braker det løs med ord og setninger som spys over skjermene, noen så raskt at de blir umulig å lese. Selv det vi ser tydelig, forsvinner i mengden. Hva er så vitsen med alle disse ordene? For det første gir det et visuelt inntrykk av alle de ordene vi daglig blir utsatt for, ordflommen illustrerer at tilgang på informasjon ikke hjelper hvis vi ikke klarer å ordne den. Kanskje er det meningen at ordene skal virke på et subliminalt plan. Reklameindustrien har funnet ut at enkeltbilder i en reklamefilm kan påvirke tilskuerne selv om de ikke bevisst ser dem. I alle tilfelle vekker ordene nysgjerrighet — vi ser jo at de er der og lurer på hva de sier. En bilde til bilde-analyse avslører en mengde enkeltord med en viss "signaleffekt": "death", "sex", "nervous", "suicide", "666". Noen av disse ordene danner setninger som: "Media is the Anti-Christ", "Enjoy the surface" og "Superficiality is God". Om rock/kunst heter det blant annet: "Taste is the enemy of art", "Art is manipulation", "Conscience can be a pest" (sitat fra sang-teksten) og "Rock and roll is entertainment". Et ord blir stående lenge på skjermen: "believe". Etterhvert blir de midterste bokstavene røde, slik at ordet "lie" skiller seg ut. Ordene blir stående som påstander, opplegget unndrar seg en entydig fortolkning. Man kan være enig i at massemedia er Anti-Krist, men denne "sannheten" formidles jo nettopp via massemedia. Ord som antyder vold og sex kan være plukket ut fordi de er gjengangere i media, men de kan også være et ironisk spark til den kristne høyrebevegelsen i USA som sensurerer rock fordi musikken angivelig oppfordrer til sex, vold og selvmord.

I en av intervjuseksjonene får vi vite at inspirasjonen til ZooTV delvis kom under gulfkrigen, hvis mediadekning markerer et vannskille i krigsjournalismens historie. Krigen kom rett inn i stuen vår, formidlet via fjernsynsskjermen. Reporterne var der det skjedde, med hylende raketter i bakgrunnen. Men hva fikk vi egentlig vite? Vi så det makthaverne ville vi skulle se. Media var i hendene på USAs og Iraks militære informasjonsmedarbeidere. Journalistene var sikkerhetsklarerte av de militære myndighetene, som silte all informasjon. I virkeligheten forholdt politikere og tv-stasjoner seg til hva én eneste kanal, CNN, formidlet. Bono forteller hvordan han som alle andre kjørte slalom mellom fjernsynskanalene under Golf-krigen: i det ene øyeblikk bildet av hundretusener av lidende mennesker, i det andre øyeblikk reklame for joggesko. Krigsscenene blir del av underholdningstilbudet. Hvordan skal vi forholde oss til alt dette? "Watch more TV" svarer The Edge. Humor, ironi, alvor og overflate som i resten av ZooTV. Når skal vi ta U2 alvorlig?

Overdrivelser langt forbi det parodiske, voldsomme kontraster, krig som underholdning — vi sitter igjen med et ubehag. Det er fristende og høyst legitimt å tolke U2s medieshow i lys av postmoderne tenkning slik den kommer til uttrykk gjennom forfattere som Baudrillard og Derrida. Men like viktig er det å se hvordan U2 kobler seg til tankestoff vi finner hos noen av dette århundredes kristne forfattere. I George Bernanos' Monsieur Ouine heter det at det onde er fravær av mening. Lignende tanker finnes også uttrykt i C. S. Lewis' Djevelen dypper pennen. U2 trer ingen "sannheter" over hodene på oss, men planter et frø av ubehag i våre maver. Vi står fritt til å døyve det med mer underholdning. Eller ubehaget kan vokse til vi ikke lenger kan overse det: Vi må ta stilling. Forstått slik kan ZooTV være en parallell til Jesu lignelser. Lignelsen ZooTV har ingen annen "sannhet" eller "mening" enn den vi selv leser inn i den. Vi kan følge noen av sporene, for eksempel "Media is Anti-Christ" eller "Everything you know is wrong" og lese det dit hen at media er en form for ondskap der det onde ligger i fraværet av mening, ingenting av det du ser er det det gir seg utfor. Vi kan cruise på overflaten i den Store Fleipen, der ingenting er alvorlig eller hellig. Eller vi kan finne et mellomstandpunkt, der vi selv er nødt til å sile informasjonen og skjelne mellom fleip og alvor.

Og ett sted taler U2 konsekvent fra dypet, et sted vi ironisk nok lett overser i dette programmet: musikken. De aggressive funk-rytmene, de industrielle klangene, de intense gitar-riffene, den tidvis desperate stemmen. Rocken tar simpelthen tak i lytteren. Musikken blir stedet for autentisk opplevelse. Det andre er kun staffasje, en ironi over den hysteriske mediaverden som griper tak i alt annet enn det vesentlige: rock & roll. Det blir en slags "tilbake til røttene"-retorikk: tilbake til naturen, tilbake til de spontane livsytringer, tilbake til rock & roll! Slik blir U2 rockens pilegrimmer på vandring i en flimrende og overfladisk mediavirkelighet. 

U2 og den kristne overlevering
Som vi har sett øser U2 friskt fra den kristne overlevering og knytter frimodig an til sentrale kristne motiver. Vi har funnet innslag fra messens gloria og credo, vi har funnet omvendelse og pilegrimsmotiv. Hva er det som skjer med dette stoffet i U2s musikk? Først og fremst at det blir løftet ut fra kirkerommet og plassert inn i en verdslig sammenheng. De religiøse symbolene blir virkningsfulle tolkningsnøkler på livet i verden. Samtidig trer livet i verden inn i kirkerommet. Slik antyder U2 en løsning på det som til alle tider har vært kirkens største utfordring: Å være kirke i verden. De tar utfordringen fra Bonhoeffer og "snakker verdslig om Gud". U2s budskap er flertydig og stiller lytteren overfor mange muligheter, det er frelse både i Kristus og rock & roll.

Ordforklaringer
groove: En rytmisk figur spilt av en eller flere, kan også benyttes om følelsen/stemningen i en sang. new wave: musikkform som oppstod i kjølvannet av punken, med røtter også i eksperimentell rock fra slutten av 60-tallet. Elvis Costello, Talking Heads og tidlig Ultravox er noen sentrale navn. punk: stilretning innen rocken som oppstod i England på midten av 70-tallet. Uttrykket er gjerne rått og provoserende. Sex Pistols, The Clash og The Ramones er noen kjente punk-grupper. riff: melodisk figur som gjentas, gjerne som et spenningsskapende element. vamp: en rytmisk, akkompagnerende figur. zapping: kjapp skifting mellom tv-kanalene med fjernkontrollen.

litteratur
Bernanos, G. Monsieur Ouine. Oslo 1981

Bowler, D & Dray, B U2. A Conspiracy Of Hope. London 1993

[Conelly, C.] "Keeping the faith", Rolling Stone, 24. mars 1985. Fra antologien U2 — The Rolling Stone Files. London 1994

Lewis, C. S. Djevelen dypper pennen. Oslo 1946

Luther, M "Forord til Georg Rhaus "Symphoniae iucundae" (1538). Oversatt av Inge Lønning i Luther, M. Verker i utvalg, bind V. Oslo 1982

Opsahl, C. P. "I Still haven't Found What I'm Looking For." Teologisk blikk på den irske rockegruppen U2. Fordypningsoppgave i systematisk teologi, Oslo 1994

plater og videoopptak
October. Island Records 1981

War. Island Records 1983

The Joshua Tree. Island Records 1987

Achtung Baby. Island Records 1991

Achtung Baby. The videoes, the cameos and a whole lot of interference from ZooTV. Island Records/Not Us Ltd 1991/92

ZooTV. Direktesendt tv-program. Straypass Ltd 1993

ZooTV. Live from Sydney. Polygram Video 1994

©carl petter opsahl 2002