artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

Judas Iskariot – påskebudskapets mørke skygge
Trykket i Hasvik Menighetsblad

Judas Iskariot
Påskedramaets ubestridte hovedperson er utvilsomt Jesus Kristus, som holder sitt siste måltid med sine disipler, blir pågrepet i Getsemanehaven og korsfestet og oppstår tredje dag. Men bakom lurer en annen skikkelse, en som setter det hele igang: Judas Iskariot, forræderen. Vi hører gjenklangen av ham hver gang vi feirer nadverd: "I den natt, da han ble forrådt, tok han et brød..." Men hos Paulus, hvis brev er de eldste kristne skrifter som er bevart, forblir forræderen navnløs. Forræderen, ja. Det greske ordet som blir brukt betyr ikke å forråde, men å overlevere, og er ikke så negativt ladet som senere tradisjon vil ha det til.

Den første som gir overlevereren navn, er Markus, som skrev sitt evangelium rundt år 70, 15-20 år senere enn Paulus. "Judas Iskariot, han som overleverte ham," er den siste av de tolv apostlene. Mange har lurt betydningen av navnet Iskariot. Noen har ment at det har med farven rød å gjøre. Kanskje hadde Judas rødt hår, slik det var vanlig å skildre jøder i middelalderen? Eller var det fordi Judas levde av å farve klær? Andre har ment at navnet forteller hvor Judas kom fra, for eksempel Keriot i Judea. Alle de andre disiplene var fra Samaria. Forslagene er mange, men antagelig visste ikke engang Markus hva navnet betød. Judas spiller en liten rolle i Markusevangeliet. Vi får vite at han er en av de tolv disiplene, at han går til overprestene for å utlevere Jesus, at han er tilstede ved nadverden og at han viser hvem Jesus er ved å kysse ham.

Hvordan døde Judas?
Mer får vi vite av Matteus, som blant annet bygget på Markus i sin versjon av evangeliet. Han kan blant annet fortelle at Judas angret når han så Jesus ble ført bort for å henges. Han slengte de pengene han fikk inn i tempelet og gikk så bort å hengte seg. Lukas, som også bygger på Markus, har en litt annen versjon. I apostelgjerningene skriver han at Judas kjøpte et jordstykke for de pengene han fikk, og at han en dag falt hodestups der og revnet, slik at innvollene hans tøt ut. Slik var det vanlig å fremstille onde menneskers død i oldtiden. Lukas forteller også at Satan for inn i hjertet til Judas, et motiv Johannes bygger videre på. Evangeliet etter Johannes er det seneste av evangeliene, nedskrevet rundt år 100. Johannes viser oss hvordan Judas var en gjerrigknark og en tyv. Hyklersk sier han at salven Jesus blir salvet med, kunne vært solgt og pengene gitt til de fattige. Men det var sin egen lommebok han tenkte på, skyter Johannes inn. Som vi ser, tegner de fire evangelier noe forskjellige bilder av Judas, blant annet er de uenige om hvordan han dør. Det har gitt grobunn for en rekke tradisjoner og fortellinger om Judas frem til i dag.

Korsfestelsen. Anonymt elfenbensrelieff fra ca 420- 450 e. Kr. Judas og og Jesus henger i hvert sitt tre

Judas Iskariot - kjeltring eller helt?
De mange variasjoner i Judasfortellingene kan også ha sin rot i forskjellige måter å forstå ham på. For de fleste har Judas vært tidenes ondeste, falskeste og mest pengegriske person. De har grepet fatt i Johannesevangeliets fremstilling og lagt til stadig nye detaljer. I et skrift som blir kalt Det arabiske barndomsevangelium, får vi vite at Judas allerede som liten gutt var besatt av satan. En gang Judas og Jesus lekte sammen, hoppet Judas plutselig opp og bet Jesus i armen. Da for satan ut av ham i en hunds skikkelse. I middelalderen finnes det en rekke skildringer av Judas i helvede, gjerne i det innerste rom sammen med djevelen selv, dømt til evig fortapelse. Men det er også endel som synes synd på ham. Tross alt, hadde ikke Judas overlevert Jesus, hadde ikke Jesus dødd på korset og vi hadde ikke blitt frelst fra vår synd. Judas er jo den som setter det hele igang. Noen forsøker å forstå hvorfor Judas gjorde som han gjorde utfra menneskelige perspektiver. I mange Judastradisjoner er det kona hans som får skylden, det er hun som er gjerrig, og det er hun som overtaler ham til å forråde Jesus. I enkelte beretninger fremstår Judas til og med som en slags helt. Man har tenkt seg at Judas var en revolusjonær opprører som ville tvinge Jesus til å røpe hvem han egentlig var: Messias, jødenes konge, han som skulle frelse Israel fra den romerske okkupasjon. Varianter av dette finner vi i Jesus Christ Superstar og filmen Jesu siste fristelse, som bygger på Nikos Kazantzakis roman med samme navn. I den aller tidligste kristne tid var det også en gruppe som mente at det var Judas som var den egentlige frelseren. Kirkefaderen Ireneus beretter om en gruppe som kalte seg kainittene, som tilba Judas og som hadde et skrift de kalte Judas' evangelium.

Judasfortellingene og fortelleren
Tradisjonene om Judas Iskariot er mangeartede og motstridende, og er blitt til av en riktig frodig fantasi. Hvem den virkelige Judas Iskariot var og hva som skjedde med ham, kan vi ikke lenger si noe sikkert om. Vel så viktig er det at disse Judasfortellingene sier noe om den som forteller dem og tiden de blir fortalt i. I middelalderen kan man møte mye medlidenhet med Judas, og medlidenhet var en viktig dyd på den tiden. Andre fortellere ser ned på kvinner, og "forstår" hvorfor Judas forrådte Jesus når de tenker seg hvilken furie han var gift med. Judasfortellingene sier også noe om hvordan folk har forstått nåden og tilgivelsen. De som mener at selv Judas kan bli tilgitt er kanskje villige til å gi andre store kjeltringer et visst håp også?