artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

Møte mellom to tider

Luk 13, 6-9, Nyttårsaften. Trykket i Nytt Norsk Kirkeblad

av Carl Petter Opsahl

Tid
Liturgisk tid og kirkeårets tid er en annen tid en den"sekulære" tid. Sekulær tid – av saeculum, tidsalder, generasjon – den tid som lar seg måle i epoker århundreder og årtusener, lineær tid med begivenheter ordnet etter hverandre i rekker. Liturgisk tid og kirkeårets tid er sirkulær, de vender stadig tilbake til de samme hendelsene, Jesu fødsel, død og oppstandelse, pinsen.I liturgisk tid kan evigheten bryte gjennom, tidens opphør. Liturgisk tid og sekulær tid møtes i gudstjenesten. Vi bærer med oss tiden som går inn i tiden som kommer tilbake. Når vi møtes til gudstjeneste, har det gått en uke siden sist søndag, når vi feirer jul, har det gått ett år siden sist vi feiret jul. Vi bærer med oss noen nye erfaringer og er et litt annet sted enn sist.

Dette møtet mellom de to tider blir sjeldent mer tydelig enn på nyttårsaften, som ved siden av bursdager og årsmøter er den eneste sekulære markering av tiden, av året som har gått og året som er i ferd med å komme. Men kirkeåret er allerede er en måned gammelt. Vi har rukket å legge bak oss fire søndager i adventstiden med juleforberedelsene og ikke minst selve julehøytiden, julaften, juledag og Stefanusdagen. Og en søndag etter jul. Den sekulære nyttårsaften markerer avslutningen på en festuke (riktignok med noen arbeidsdager imellom) med den mer familieorienterte julaften og 1. juledag i begynnelsen og den mer venneorienterte nyttårsfeiringen i slutten. Julen er stemning, høytid, lukt, nyttårsaften er løssluppen festlighet, fyrverkeri, sterke farver. Eller så er det en uke som i større grad enn andre uker preget av savn, ensomhet, tomhet. Mens kirkeåret altså er godt i gang, er den verdslige nyttårsaften en overgangsrite der vi tar avskjed med det gamle året og ser inn i det nye. Vi tenker på hva vi har fått gjort, hva som har skjedd i livene våre, og ser med usikkerhet eller forventning mot det nye året. Som en del av overgangsriten hører også en god porson selvransakelse med, som resulterer i halvt forpliktende nyttårsforsetter.

Kirkens tid og rom nyttårsaften kan være et pusterom både for høystemte og nedtrykte. En fest med inngangsprosesjon, orgelbrus og røkelse eller en lavmælt høytid – men uansett en fest alle er invitert til, der alle skal få komme med seg selv og sine liv.

I et forsøk på å være der menigheten er kan det være fristende helt og holdent oppholde seg i den verdslige tid, i nyttårsmarkeringen, se bakover og fremover, snakke om usikkerhet og håp. Men jeg ville prøve å utnytte spenningen mellom de to tidene, la den sekulære tid fylles av den hellige, ta med meg adventstiden og inkarnasjonen og det vi alt har opplevd i kirkeåret inn i det nye sekulære året.

Tekst
"Omvendelse og frukt" kan kanskje passe godt som overskrift på en nyttårsaften. Vi ser oss tilbake og vender fremover, vi vender bort fra gamle uvaner og håper at nyttårsforsettene vil bære god frukt og gjøre oss til litt bedre mennesker. Det er i hvertfall overskriften i den norske bibeloversettelsen på det avsnitt som teksten vår står i. Avsnittet er todelt. Først forteller disiplene om galileere som Pilatus har drept, slik at blodet deres blandet seg med blodet fra dyrene de hadde ofret. Jesus spør om de tror at disse galileerne var mer syndige enn andre galileere siden de fikk en slik skjebne,eller om de atten som ble drept av Siloa-tårnet var mer skyldige enn andre i Jerusalem. Nei, svarer han, men dersom disiplene ikke omvender seg skal de lide samme skjebne som dem. Dette er "omvendelsesdelen". Vår tekst er "fruktdelen", som med en lignelse utdyper det Jesus sier om omvendelse.

Overskriften minner oss om at noen har lest og brukt denne teksten før oss. "Omvendelse og frukt" klinger av gammel og alvorstung pietisme. Vi skal se på hvordan du oppfører deg at du er en kristen, du skal legge av deg ditt gamle liv og leve i pakt med det som forventes av kristen livsførsel. Slik lest blir teksten svært brutal. Øksen ligger alt ved stammen, klar til å hugge oss ned. Gud er den strenge vingårdsmannen som vil ha oss udugelige fikentrær bort. Vi er heldige, fordi en snill gartner lar oss få en sjanse til. En slik forståelse får god støtte tidligere i Lukasevangeliet i avsnittet om treet og fruktene (6:43-45), og ikke minst i de to andre synoptikernes beretninger om fikentreet uten frukt (Mt 21:18-22, Mk 11, 12-14.20-24). Et tre kjennes på frukten, ingen gode trær bærer dårlig frukt og ingen dårlige trær bærer god frukt. Fikentreet som ikke bærer frukt forbannes av Jesus.

Men er det sikkert at det er Gud som er vingårdseieren?

Kanskje er vingårdseieren snarere oss selv. Vår tro kan være så skjør at vi lar øksen ligge klar ved stammen, klar til hogg. Vi duger ikke til noe, vi har ingen plass i det gode selskap. Eller vi dømmer andre for slett adferd, de kan da umulig høre hjemme her. Men Jesus er ikke ute etter god oppførsel og et perfekt liv. Som det står i salmeteksten "Han anklager ikke for alltid, og er ikke evig harm. Han gjør ikke med oss etter våre synder, og lønner oss ikke etter våre misgjerninger" (Sal 103:9-10). Vi skal bære frukt.

Til syvende og sist er denne frukten ikke noe annet enn Jesus selv. Det er Jesus som bevirker frukten i oss. Derfor ber han oss om ikke å være så snar med øksen. Ikke vær så rask til å dømme. Bi litt, og du skal se at det kommer god frukt av selv det sletteste jordsmonn.