artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

St. Hans

Johannes 10:40-42, St. Hans. Trykket i Nytt Norsk Kirkeblad

av Carl Petter Opsahl

St. Hans-feiring
St. Hans, Jonsmesse eller Jonsok som denne dagen også kalles, er som kirkelig festdag knyttet til døperen Johannes fødselsdag — Jon, Johan og Hans er nordiske navnevarianter av Johannes. Lukas forteller at Johannes ble unfanget 6 måneder før Jesus. Men akkurat som tilfellet er med julen, er det snakk om en "kristning" av en langt eldre og hedensk høytid, nemlig sommersolverv. St. Hans var slik den viktigste årsmarkering ved siden av julen (vintersolverv) i eldre tid. Særlig forestillinger omkring fruktbarhet og grøde ble forbundet med denne dagen. Natt til St. Hans skulle man plukke legende urter, for denne natten var de spesielt virkningsfulle, denne natten kunne man likeledes få vite hvem man skulle gifte seg med, og været på St. Hansdagen fortalte hvordan været skulle bli resten av sommeren. Men dette var også tiden da heksene red i natten på sine sopelimer for å ha messe med den onde. Slike og andre forestillinger nedfelte seg i skikker, hvorav flere har holdt seg like til idag. Særlig var det St. Hans aften (den 23.) og natt til St. Hans — i katolsk tradisjon var dette en våkenatt — som ble markert. Mest kjent er vel skikken med å tenne bål, hvilket gjorde St. Hans til en av sommerens viktigste sosiale begivenheter, med dans og lek. Ellers var det vanlig med storrengjøring, og hus og kirker ble pyntet med løv. Hellige kilder var spesielt virksomme denne dagen, og enkelte kirker var mål for valfart. I Røldal kirke var det f.eks et krusifiks som skulle ha spesielt legende virkning, hvilket A. O. Vinje skriver om: "I kyrkja låg hundrade hestelass med krykkjor som burt vart slengde" (fra "Storegut"). I flere slike kirker holdt man frem til midten av forrige århundre midnattsmesser uten prest, da slike messer var i strid med kirkelig lovgivning.

En kirkelig markering av Johannes døperens fødselsdag har røtter langt tilbake, kanskje helt fra 300-tallet, da man mente å ha funnet relikvier etter Døperen. Men også kirkelige forfattere satte feiringen i forbindelse med årstiden. At solen øker frem til St. Hans og minker etter setter Augustin i sammenheng med døperens eget ord: "Han skal vokse, jeg skal avta" (Joh 3:30). Det utviklet seg med tiden en hel Johannes-syklus, med feiring av en unnfangelsesfest 24. september og minnet om at han ble halshugget ble markert 29. august. Men det var fødselsdagen som hadde bredest kirkelig oppslutning. Dagen ble feiret med tre messer, en på aftenen før 23. juni, en ved midnatt og en om morgenen på selve dagen, og man feiret også en etterfest uken etterpå (oktav). St. Hans var en kirkelig høytidsdag også etter reformasjonen, og ble holdt i hevd frem til den ble fjernet ved helligdagsreformen i 1770. Men forestillinger og skikker har holdt seg levende i folkelig overlevering, hvilket er noe av bakgrunnen for at kirken i senere tid igjen har begynt å markere dagen.

Døperen Johannes
Det er altså Døperen Johannes som er utgangspunktet for den kirkelige markering av denne dagen. Han blir omtalt i alle evangeliene, men det er særlig Lukas som gir den klareste biografiske fremstilling. Det begynner med at en engel forteller presten Sakarja at hans kone Elisabeth venter barn. Men siden Sakarja ikke tror på engelen — "begge var nå oppe i årene" — blir han stum til helt frem til Johannes blir født (Lk 1:5-25, 57-80). Elisabeth og Maria er slektninger, og Jesu og Johannes' barndom, og sjebne er sammentvunnet — endog fra unnfangelsen av. Johannes døperen drar ut i ørkenen, livnærer seg på honning og gresshopper. Han er røsten som roper i ødemarken og rydder veien for Herren, han forkynner og døper til omvendelse (jfr Apg. 19:1-6). Men han er ikke selv Messias, han er ikke engang verdig til å løsne sandalremmen til han som døper med Den Hellige Ånd og ild (Lk 3:1-17, Mt 31-12, Mk 1:2-8, Jh 1:19-34). Likevel, Jesus insisterer på å bli døpt av ham. Når Jesus er blitt døpt, trer Johannes tilbake. Herodes kaster døperen i fengsel og halshugger ham. De synoptiske evangelier er enige om at Johannes måtte dø fordi han irettesatte Herodes for å gifte seg med sin brors hustru. Den nærmest freudianske fortellingen om Salomes dans har Lukas utelatt (Mk 9:14-29, Mt 14:1-12, Lk 9:7-9). Også historikeren Josefus skriver om døperen Johannes, og skildrer han som en god mann, som forkynte fromhet og rettferdighet. Josefus forklarer at Johannes ble henrettet fordi Herodes var redd for at den populære døperen skulle lede folket til oppstand.

Forholdet mellom Johannes døperen og Jesus virker relativt greit i de synoptiske evangelier, Johannes bereder grunnen for Jesus, han er som Elias, den siste profet før Messias kommer. Et overfladisk blikk på Johannesevangeliet, som prekenteksten er hentet fra, bekrefter dette inntrykket. Men ved nærmere øyesyn aner vi en konflikt, om ikke mellom Jesus og døperen, så mellom deres disipler. Evangelisten Johannes understreker sterkt at døperen ikke er Messias, ikke Elias, ikke profeten (Jh 1:8, 19-28). Han er brudgommens venn, men ikke brudgommen selv, for å si det med R. Alan Culpepper (jfr Jh 3:29). Likevel fremholder evangeliet døperen som det fremste vidne. Døperen fremholdes, i likhet med disippelen Jesus hadde kjær, som en modell til etterfølgelse, en som virkelig har forstått hvem Jesus er.

Å preke om Døperen Johannes
Dagens prekentekst er ikke spesielt lang, og den gir oss ikke mye å gå på. Det er derfor ikke urimelig å foreslå at man i prekenen kan vie tid både til St. Hans-tradisjoner og til skikkelsen Døperen Johannes. I den folkelige St. Hans-feiringen, med vekt på livsglede og utfoldelse, kan man finne anknytningspunkter mellom menighet og preken. Glede og livsbejaenhet er ikke spesielt "hedensk," ei heller omsorg for liv og helse som ligger bak mange av skikkene. Og hvis gudstjenesten skjer i forkant av en festlig tilstelning — kanskje i samarbeid med lokale krefter som jo er skikk flere steder — kan anknytningen til lokale tradisjoner bidra til gjenkjennelse. Johannes døperen kan man nærme seg på flere vis. Det kan være flere i menigheten som trenger å friske opp bibelkunnskapen. I Gammelnorsk homiliebok er gjengitt en preken for denne dagen som rett og slett er en parafrase over det som står om ham i evangeliene: "for oss er det nyttig å høre om slike Guds høvdinger og kjæreste venner, som hadde slik kjærlighet til den allmektige Gud at de underkastet seg jern og egg og lot seg drepe for Hans skyld." Prekenen avslutter med en oppfordring om å ta etter døperen i gode gjerninger, "slik at vi lyser av askese" og "skinner av kjærlighet." Døperen setter et eksempel for et asketisk og nøysomt liv, samtidig som han er kompromissløs i sin tale om omvendelsen og sannheten. Men dagens tekst understreker døperens viktigste misjon, han pekte på Jesus, og alt det han sa om Jesus, var sant. Allerede i evangeliets begynnelse peker Døperen ham ut, "Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd." Slik opfordres vi ikke bare til et rettskaffent liv, men til å peke ut Jesus, tale om Jesus, henlede konsentrasjonen utover oss selv og mot Frelseren og si med Døperen: "Han skal vokse, jeg skal avta."