artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

Palmesøndag

Johannes 12:1-13, Palmesøndag. Trykket i Nytt Norsk Kirkeblad

av Carl Petter Opsahl

Den guddommelige ironi
Palmesøndagen feirer vi den guddommelige ironi. Den største av alle konger rir inn i den hellige byen og blir hyllet av folkemassene. Han sitter på et esel. De jublende mennesker roper "Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn, han som er Israels konge!" Få dager senere roper de "korsfest, korsfest". Avstanden mellom opphøyelse og fornedrelse er kort, latterlig kort.

For variasjonens skyld vil jeg la hovedtyngden av prekenen vies salvingen i Betania, mens inntoget står som overskrift for hele gudstjenesten. Her kan vi utnytte første tekstlesning, Sak 9:9-10, som jo er en av mor-tekstene som har født evangelistenes skildring av inntoget: "Rop høyt av glede, Sions datter/bryt ut i jubel, Jerusalem/Se din konge kommer til deg/.../ydmyk er han og rir på et esel/på den unge eselfolen." Vi skal hylde kongen, vel vitende om at vi om en kort stund kan være blant de som roper "korsfest, korsfest".

Salvingen i Betania
Før Jesus og følget hans kommer til Jerusalem, gjør de et opphold i Betania, der Jesus blir salvet av en kvinne. Begivenheten skildres av Markus og Matteus, men Johannes iscenesetter det hele på nytt. Hos de før nevnte utspiller det hele seg hos Simon den spedalske, en navnløs kvinne kommer inn og salver Jesu hode, noen blir forarget (f. eks en av disiplene som Matteus antyder) og hisser seg opp over sløseriet. Salven kunne vært solgt og pengene gitt til de fattige. Jesus ber dem la kvinnen være, hun har salvet ham til hans død. Ja, overalt hvor evangeliet forkynnes, skal hennes gjerning bli husket. Begge lar denne begivenheten være den direkte foranledning til at Judas Iskariot går til overprestene for å tilby dem sin hjelp. Johannes tilfører beretningen mer liv, mer farve og ikke minst lukt:

Det er fest hjemme hos Lasarus, til ære for Jesus. Få dager før hadde Jesus oppvekket Lasarus fra de døde. Søstrene til Lasarus, Marta og Maria, er der og Marta varter opp som bare hun kan. Stemningen er helt sikkert ganske høy, og litt utpå kvelden kommer Maria med nardus-salve. Hun bøyer seg og salver Jesu føtter, tørker dem med håret sitt. Hele huset blir fylt av duften fra den kostbare salven. Judas Iskariot bryter stemningen. Hvorfor ble ikke salven solgt for 300 denarer og pengene gitt til de fattige? Skinnhelligheten lenge leve. Judas tenker bare på penger, penger han kan knabbe. Heldigvis redder Jesus situasjonen og sier at Maria har gjemt salven til Jesu gravferd. De fattige kan man jo alltid hjelpe, men Jesus har kort tid igjen.

Overflate og autentisitet
Salvelsen setter inntoget i en større sammenheng. Dette er ikke Jesu triumftog, men opptakten til hans gravferd. Også salvelsesberetningen klinger av den guddommelige ironi, her båret ved kontrasten mellom Maria og Judas. Den sanselige Maria, den ynkelige Judas. Maria bringer generøst glede, skjønnhet og vellukt. Judas fremstår som en gledesdrepende puritaner som vil ta glansen fra Maria. Men han er ikke annet enn den personifiserte hykler, en tyv av simpleste sort. Palmesøndagens tekst viser oss en innsikt som er langt eldre enn postmodernismer og dekonstruksjoner: Ting er ikke hva de gir seg ut for å være. Judas er overflate. Folkene langs gatene i Jerusalem hylder Israels konge og dreper Guds sønn. Ved å sette seg på et esel har Jesus allerede avslørt dem.

Kollektbønnen antyder lydighet og ydmykhet som tema for dagen, som er vel og bra. Men leser vi Maria med disse brillene står vi lett igjen med tradisjonelle kvinnestereotypier. Maria er generøs, hun er frodig, sanselig, utøser skjønnhet og ikke minst: hun handler autentisk . Følger vi Marias eksempel kan vi kanskje stille oss opp langs gatene og hylde Jesus Kristus — uten å få flau smak i munnen noen dager etterpå.