Jesus er alle som faller utenom sin venn.
Jesus er alle A4,31-menneskers venn
Jesus er alle regel- og skjemaengsteliges venn
Jesus er alle menneskers venn

Jeg drømmer om å ta med Jesus til Lånekassen eller Skatteetaten eller bispekontoret eller til hun eller han som i den andre enden av telefonrøret forklarer meg med urokkelig selvsikkerhet på vegne av reglementet at det er sånn og ikke slik og sånn må det være fordi det står i reglementet. Jesus vil fortelle dem ett og annet, drømmer jeg, om forholdet mellom lov og liv. Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke omvendt. Ord som skarptsmidde sverd i jungelen av papirtigere og regelryttere.

Men sabbaten ble til, og den ble til nettopp for menneskets skyld.

Tekstene
Søndagens tekst berører spenningsfelt som skjematisk kan oppstilles i begrepspar som for eksempel form – innhold, tradisjon – nyskapning, mening – handling, bevegelse – stillstand, spontanitet – overveielse, ytre - indre. Disse begrepsparene blir lett forstått som motsetninger, og det er der elendigheten begynner. Tradisjonen avgrenser seg mot nyskapningen, en kontinuerlig bevegelse blir stillestående, formen vet ikke hva den rommer.

Den omfangsrike evangelieteksten belyser disse spenningsfeltene fra ulike kanter. Her er det ihvertfall tre innganger, forskjellen mellom Johannnes og Jesus i spørsmålet om faste, metaforen om vin og skinnsekker og diskusjonen med fariseerne om sabbaten. I tillegg kan man se nærmere på avsnittene umiddelbart før og etter. Avsnittet før, om Jesus som kaller tolleren Levi, viser at ulike religiøse kulturer skaper retningslinjer som er enklere å følge for noen en andre. "Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere". Tolleren Levi er per definisjon ikke med blant de rettferdige. Jesus skaper nye forventninger, utvider, tildels utfordrer den kulturelle horisonten. Avsnittet som følger (3,1-6), og som kommer neste søndag fungerer som en ytterligere understrekning av poenget i diskusjonen om sabbaten. I tillegg er det en nær tematisk sammenheng mellom evangelieteksten og de to lesetekstene, der særlig Romerbrevet 14 bidrar med utdypende perspektiver.

Jesus oppfører seg annerledes, snakker annerledes, tenker annerledes enn forventet utfra religiøs sedvane. For eksempel faster han ikke, slik fariseerne, Johannes og deres disipler gjør. Faste er fromt, et håndgripelig tegn på religiøst engasjement. Eller en måte å renske kroppen på som gir velvære og sunnhet. Eller en måte å avlede oppmerksomheten på, dekke over ved å gi et skinn av fromhet. Et hvitt laken over en død kropp. Harmdirrende taler Gud gjennom Jesajas mot utvendige ritualer, mot tomme bønner og offer. Jesus, med mindre patos i stemmen, slår kort og godt fast at faste ikke er en relevant måte å uttrykke seg på. Ikke ennå. Den som vil si noe nytt, må også si det på en ny måte. Ny vin i nye skinnsekker. Det henger noe gammelt ved gamle måter å uttrykke seg på. det gamle makter ikke å romme det nye. Til syvende og sist handler det likevel ikke om faste eller ikke faste, skal vi tro Paulus, men om vi gjør det vi gjør for Herren og takker ham.

Aktualisering
Selv om tematikken i disse tekstene har mange anvendelsesmuligheter, inkludert besøk hos ulike byråkratiske instanser, er det to, tildels beslektede temaer jeg vil konsentrere meg om denne gangen. Det ene er forholdet mellom religiøs praksis og kontekst. Markus-teksten skildrer på sett og vis ulike religiøse kulturer og deres skikker, krystallisert i sprørsmål om faste og sabbat. I forlengelsen av dette gir Paulus en forklaring på ulike religiøse praksiser og oppfordrer til toleranse. Begge tekstene synliggjør at ulike religiøse handlinger springer ut fra ulike kulturer og forståelseshorisonter og er situasjonsbestemt. Jeg vil ikke si at det åpner opp for en fullstendig relativisering av riter, men en ydmykhet overfor andres måter å tilbe Gud på. Enkelte synes statskirkens gudstjenesteform er stiv, ritualistisk og mangler spontanitet, enkelte hevder at den er for slapp og uhøytidelig. Og statskirkemedlemmer kommer med sine innvendinger i møte med ulike gudstjenestekulturer. Men ingen kan, ifølge Paulus, sette seg til dommer over andres tilbedelse. Jesus understreker at ritualer og gudstjenesteformer først og fremst er til for å styrke mennesker i deres liv, og ikke omvendt. Det andre temaet handler om gudstjenestekritikk. Er vår måte å tilbe Gud på relevant? Er våre gudstjenester, bønner, salmer og hva det nå er vi driver med, et sant uttrykk for gudstilbedelse? Eller er det overtatte, stivnete former som vi forgjeves forsøker å gi liv til? Her kan man tenke seg alle slags svar mellom en total forkastelse av gamle gudstjenesteformer til forsøk på å vekke interesse for og nytolke det som er overlevert. Selv har jeg fått en sterkere og sterkere opplevelse av at kirken ikke i tilstrekkelig grad klarer å tilnærme seg nye generasjoner med nye uttrykk, at vi som prester og liturger kunne vært modigere og langt mer radikale i vår formidling. Det gjelder både hva vi sier, hvordan vi sier det og fra hvilken prekestol vi velger å si det fra. Uansett vil kirken miste taket fort hvis den ikke hele tiden har et kritisk og kreativt øre på sitt språk og sin formidling.

Ny vin i nye skinnsekker, ellers sprekker det.