av Carl Petter Opsahl

Du kan ta en pause nå, en pust i bakken.

Du er kommet midtveis, midtveis på den imaginære reisen mot Jerusalem, på reisen i deg selv som gjerne kalles faste. Og du kan godt være litt glad, hvis det da ikke er et guddommelig imperativ: ”Laetare! Gled deg!,” som den katolske messen åpner med på fjerde søndag i fasten. Gled deg, Jerusalem, du Sions datter, kom sammen, alle som elsker henne! Fryd dere storlig, alle som var sorgfulle, så dere kan juble og mettes med rikelig trøst! Ja vi skal mettes og ikke bare med trøst. Menyen i dag er i sannhet overdådig, vaktler og brød fra himmelen. I rikelige mengder. Dette er forøvrig hentet fra tilleggsmenyen, ellers er det fisk som serveres denne dagen. Fisk og brød. Også det i store mengder. Om det er fisk eller fugl er det ingen som skal sulte på denne dagen.

Jeg har aldri spist vaktler før, jeg vet ikke engang hva slags fugl det er, annet enn at det er ”små trekkfugler som opptrer i store flokker” i følge en pedagogisk anlagt note i min bibel. Min mor, som har peiling på god mat, sier at de små trekkfuglene gjerne kan serveres med trøfler. Selv har hun bare servert dem innbakt i butterdeig. Den klassiske måten å servere vaktler på er visstnok på ristet brød, ”Cailles sur canapés”. Som det heter i en gammel, franskinspirert kokebok: ”Vaktelen er en høyst delikat og fristende fugl. Den behager de mest kresne, og den berømte tilberedningen, ”Cailles sur Canapés”, er en rett intet storslått måltid kan være foruten, når det er sesong for vaktler”. Vaktler tilhører med andre ord ikke hverdagsmenyen. Hm. Dagen idag er en aldri så liten festdag med rikelig mengder mat av som vi sjelden spiser ellers.

Men er det ikke litt påfallende med så mye mat midt i fasten?

Mat og ikke-mat, åndelig mat
Det er ikke uvanlig at mennesker med spiseforstyrrelser gjerne er svært opptatt av mat. Og tenker vi oss at vi for eksempel ikke har spist på flere uker, har vi ikke vanskelig for å forestille oss at vi kan få mathallucinasjoner, vi ser mat over alt, det er som om bakken er belagt med brød og småfuglene flakser rundt oss som potensielle festmåltider. Men de fleste av oss har spist våre vanlige måltider. Frokost, lunsj, middag, kanskje kvelds. Riktignok ligger det til grunn for vår fastetid, langt bakover i tid, en praksis der man avstod fra mat i visse perioder. Eventuelt at man avstod fra kjøtt og alt som smakte av ekstra luksus. Man skulle heller ikke unne seg andre gleder – holde fester for eksempel. Derfor skulle man ikke gifte seg i fastetiden: ”Kone skal man ta i tide og ikke i utide”, som det heter i Gulatingsloven. Men slik er det ikke lenger, i hvertfall ikke i Den norske kirke. Å avstå fra mat eller ihvertfall holde seg unna kjøtt er et lite fremtredende element i luthersk tradisjon. Ikke det at det ikke er noen som gjør det, men de som faster kan like gjerne være helsekostentusiaster som vil rense kroppen sin som religiøst motiverte. Reformatorene så i sin tid kanskje på avholdenhet som ytre handlinger som ikke tjente til noe som helst. Uansett ble vekten flyttet fra kroppen til forkynnelsen, vi fikk fasteprekener. Om vi ikke lenger avstår fra mat, har vi fortsatt med å legge ansiktene våre i alvorlige folder.

Poenget med visse former for avholdenhet i fasten, er ikke avholdenhet i seg selv. Faste er forberedelse. I fasten tar vi kroppen med oss i vårt åndelige liv. Vi ber med kroppen. Vi avstår fra noe for å finne noe annet. Ved å gi dagene nye rytmer og rutiner, kan vi se oss selv og forholdet til Gud og verden på nye måter. Sansene, de kroppslige såvel som de åndelige, skjerpes til ny innsikt. Derfor er ikke fastetiden ensidig grå og fargeløs som man kan få inntrykk av. Ved innledningen til fastetiden, på askeonsdag, forteller Jesaja oss at ved rett faste ”bryter ditt lys frem som når dagen gror” (58:8). Kanskje er det derfor at overskriften for denne dagen er nettopp Gled dere!

I prekenteksten såvel som evangelie- og brevteksten er det en bevegelse fra den kroppslige maten til åndelig føde. Tydeligst er dette uttrykt i evangelieteksten: ”Jeg er livets brød” sier Jesus. ”Den som kommer til meg skal ikke hungre. Den som tror på meg skal aldri tørste” (Johannes 6:35). Brevteksten følger opp, med referanse til Moses: ”De spiste alle den samme åndelige mat og drakk den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem; denne klippe var Kristus” (1. Korinter 10:3-4). Men også prekenteksten peker på gudsrike. Her er det nok mat, ingen mangler noe, ingen får heller for mye, men akkurat det de trenger. Og det er god mat, festmat, mat som pirrer våre skjerpede sanser. Mange vil trekke en parallell til natverden, men hvorfor ikke til kristenlivet i all sin fylde. bønnen, fellesskapet, ordet, sangen, stillheten, alle de kilder vi søker til for åndelig ernæring.

Brød fra himmelen, mat uten bomber
Gud bryr seg ikke bare om vårt åndelige liv, men også om vårt kroppslige liv, gir ikke bare åndelig føde, men også daglig brød. Gud virker gjennom oss. Et grunnleggende tema i fasten er derfor fordeling av mat. For å vende tilbake til Jesaja: rett faste er at du deler ditt brød med dem som sulter. Jeg kan ikke hjelpe for en forvridd assosiasjon til brødet som ligger utover ørkenen, til brødet fra himmelen som Jesus snakker om: nat som slippes fra fly, sammen med bomber. Selv om vi kjenner oss maktesløse over for det som skjer i verden av terror, krig, urett, er det ihvertfall en ting vi kan gjøre: vi kan være våre politikeres hukommelse. vi kan stadig minne dem på alle løftene som ble gitt i høst, løfter om ”massiv humanitær hjelp”. La dem ikke glemme det. Mat uten bomber.

Kilder
The Picayune Creole Cook Book, New Orleans 1901
Ørnulf Hodne Påske, Oslo 1988