artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

Lyden av mynt

av Carl Petter Opsahl

klirr.

...

klirr

...

Lyden av to småmynter er dempet. Men den mentale lyden er overveldende. Fattigdommens skam. Jeg innbiller meg at kvinnen brukte mye krefter på å tørre å gå inn i templet, at hun gikk raskt ut igjen.

En hel pose med mynter gir en god lyd, nærmest som en bekk av rennende vann. Når man bærer på en slik lyd kan man gi seg god tid, gå med verdige skritt, smile, hilse på mennesker. En lyd som vitner ikke bare om velstand, men om et engasjement for fellesskapet. Og man behøver ikke gjøre noe nummer ut av det, men gå mot kisten som om det var den naturligste ting i verden. Med en enkel håndbevegelse åpnes posen og myntene fosser ned i kisten. Klirrelirrrelirrelirrelirr... Lyden av en annerkjent borger. Lyden av respekt og beundring.

Kanskje er det bare kvinnen selv som føler at de to ensomme klirrene ljomer i tempelveggene, kanskje er det bare hun som tror at alle ser på henne og tenker ´denne fattiglusa har ikke mye å komme hit forª. Men det er også mulig at de som går rundt med fosselyder syns at lydene sine blir ekstra gode etter to sånne spinkle lyder.

Men Jesus hører noe som hverken kvinnen eller de andre hører.

klirr

...

klirr

Borgerlige idealer
Det ligger visse idealer under denne dagens kollektbønn, GT- og episteltekst som lett kan virke småborgerlig: Vi skal etablere oss, bygge hus, stifte familie og sørge for at våre barn gjør det samme. Vi skal være selvhjulpne, men hjelpe dem som ikke klarer å være det. Vi skal bygge et godt samfunn, der alle gir sin skjerv. Kort og godt, vi skal være gode samfunnsborgere. Dette kan være vel og bra. Men slike idealer kan også være ekskluderende. Mange faller utenfor det gode borgerskap fordi de ikke har noe å bidra med. Slik er f.eks den fattige enken definert utenfor, noe hun selv og alle andre er klar over. Som enke har hun ikke del i hverken familiære, økonomiske eller politiske strukturer. Hun er en av dem som må hjelpes, en av ´de andreª.

Den fattige enken kan også tolkes i en borgerlig pietistisk retning: hun kan lett bli den gode husholder som får mye ut av lite, eller en trofast sliter i menigheten som bidrar med det lille hun kan. En grå mus som trekkes frem en sjelden gang, som fortjener en klapp på skulderen.

Vanskeligheten med å snakke om penger
Jesus hører noe i de to klirrene, han hører en større gave, en større hengivenhet enn i de sildrende bekker av penger. Igjen et eksempel på gudsrikets omvendte økonomi: mye er lite, lite er mye.

Det er lettere å identifisere seg med de rike enn med enken. Hvorfor holder Jesus frem den fattige enken for oss?

Problemet er ikke nødvendigvis hva man gir, men hvordan. Flere kommentatorer poengterer at hun ga to og ikke en mynt. Det viser at hun i prinsippet kunne ha gitt en og beholdt en selv. Hun ga alt. Vi gir med sikkerhet i banken. Appellerer Jesus så til vår dårlige samvittighet? Det tror jeg ikke. I tilfelle ville det være ulikt ham. Men det vanskelige med å snakke om penger fra prekestolen er jo gjerne at den dårlige samvittigheten er så lett å ty til. Men vi behøver jo ikke å snakke om hver enkelts bidrag til kollekten. Vi kan jo for eksempel se på Norges bidrag til det internasjonale samfunn. Nordmenn er et folk som gir med store bokstaver. Vi gir av vår overflod. Og vi har grupper og enkeltmennesker i Norge som på forskjellige måter har tøffe kår. Det er økonomiske og politiske strukturer som gjør at noen er fattige, at noen settes utenfor, at noen blir "de andre" — akkurat slik tilfellet var med enken. Å mobilisere til politisk bevissthet og aksjon kan kanskje være vel så evangelisk som å la hvert enkelt menighetslem føle inderlig på sin egen dårlige samvittighet.

Kanskje blir dette en preken...
Denne teksten handler også om tro. Om å tørre å sette seg på bakerste benk. Umiddelbart før prekenteksten tar Jesus et oppgjør med de skriftlærde: "de vil gjerne gå omkring i sine kapper og liser at folk hilser dem på torget. De vil sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. De slår til seg enkers hus og holder lange bønner for syns skyld" (v38-40). Endel mennesker føler seg hjemme i kirken, i kristelig språkbruk og livsførsel på en slik måte at de gir inntrykk av å eie troen. De monopoliserer den slik at andre ikke tør å ikle seg kristennavnet. Hvor mange møter vi ikke som sier "jeg tror på på Gud og ber, men jeg er ikke kristen." Men nok engang er ikke poenget å vekke den dårlige samvittigheten til dem som føler seg hjemme i kirken. Det er menneskelig å hykle. Men troen tåler at vi satser på den, den blir sterkere jo mer vi satser på den. Enken ga alt. Det er også vårt mål. Jesus hører ikke etter skinnende blank fromhet. Han hører det første vågende klirret og venter på det andre.