artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

Julaften

Lukas 2:1-14 , Julaften. Trykket i Nytt Norsk Kirkeblad

Av Carl Petter Opsahl

Den strevsomme julen
Juleevangeliet kommer med bud om glede, frelse og fred blant mennesker av Guds velbehag. Det er en familiedag, der de tre i stallen danner arketypen for den gode kjernefamilie avbildet på så mange julekort. De tre lever liksom adskilt fra verdens mas der inne i stallen – slik vil også vi skjerme Julehelgen og leve i fred noen korte dager. Om dette er et indre bilde av Den Perfekte Jul, stemmer det ikke så altfor godt med virkeligheten. Snarere er juletiden med alle dens forberedelser en av de strevsomste tidene på året. Og juleensomheten av de tyngste å bære.

Vel, du sitter der og forbereder din preken. Du strever ikke så lite selv, for du har hatt et løp uten like med adventsgudstjenester, skolegudstjenester, korpsets julekonsert i kirken, pensjonistklubbens, tensingkorets, menighetsbladets, menighetsrådets – ja, alle forsamlingers tradisjonelle juleavslutninger. Og nå altså selveste julaften, den kanskje mest besøkte gudstjenesten i året. Folk kommer pyntet, noen heseblesende i siste liten, noen tidlig for å få god plass. Men alle er kommet til kirken fordi det skaper ekstra høytid, dessuten er det en fin tradisjon. Hva skal du si til dem i år? Hvilken artig vri kan du finne på denne gang?

Våg å hvile i det som alt er lagt
Jeg vil foreslå at du ikke finner på noesomhelst. Slapp av. Sett deg i en god stol og les teksten. Det er en god historie, med de klassiske åpningsordene: "Det skjedde i de dager...", akkurat som "Det var engang..." eller "Once upon a time..." Men det er ikke bare en god historie: det er en av Vestens grunnleggende historier, fortalt i totusen år. Folket som kommer i kirken har hørt den mange ganger før, men de kommer for å høre den igjen. Og de kommer for å synge julesalmer de har sunget mange ganger før, fordi det er noen av de vakreste sanger de kjenner. Med andre ord er alt duket for to, tre fine gudstjenester julaften på forhånd. Derfor er mitt første råd: Våg å hvile i det som alt er lagt. Gjør heller litt mindre enn dere pleier, pynt litt mindre, inviter de lokale amatørmusikere til en annen gudstjeneste, spar de gode poengene og de gode pedagogiske triksene til en gang du trenger dem mer. Det julaftenfeirende gudstjenestefolk vil selv bidra til festen.

Ta julefreden fra dem
Men som vi var inne på i innledningen: alt er ikke fryd og gammen. Det er mye mas, mange forventninger om julehygge som ikke alle blir innfridd, mye familieidyllpress som er tungt å bære for mange. Derfor må vi hjelpe menigheten vår til å se den gamle julefortellingen med nye øyne, skrape vekk alt idyllferniss som kleber seg til den slik at den fremstår som en fortelling med tilknytning til våre liv. For bak det idylliske bilde av himmelske engleskarer og en hellig fredfull kjernefamilie i en søt liten stall langt borte for veldig lenge siden, er det mye uro, mye strev, mye ensomhet og fortvilelse. Lukas setter oss nådeløst inn i en politisk anspent situasjon allerede i første setning. Navnene keiser Augustus og landshøvding Kvirinius symboliserer en mektig militærmakt. Manntallet er et maktmiddel for å holde orden på okkuperte områder. Josef og den gravide Maria er på reisefot, et godt stykke unna hjemmets lune rede. Bak den enkle setningen "For det var ikke plass til dem i herberget", skjuler det seg en kald og ugjestfri virkelighet. Og "krybbe" er ikke opprinnelig noe vakkert kunsthåndverk som står utstilt på Bok & Media, men et trau til å fore dyr med. Jomfrufødsel eller ei, omstendighetene rundt det lille Jesusbarnets fødsel var alt annet enn idylliske og fredelige. Når vi på denne måten har skrapt vekk noe av julefortellingens ferniss, ser vi at den speiler vår egen tid: En krigsvirkelighet, en okkupasjonsvirkelighet, en flyktningevirkelighet, en kald, urolig, smertelig og fortvilet virkelighet.

Meningen er ikke å gi våre tilhørere dårlig samvittighet. Vi skal ikke snakke om hvordan vi egentlig burde feire jul og at alt hadde vært mye bedre hvis vi tenkte litt mer på Jesusbarnet, litt mer på hvor mye vanskeligere andre har det og litt mindre på julegaver. Tvertimot. Vi bare rister litt i julefreden for å vise at julehendelsen ikke er en søt og vakker begivenhet en gang for lenge siden som vi pynter vår trivelige høytid med. Det er en hendelse som angår oss midt i livet, midt i hverdagen, midt i verden.

...og gi den tilbake
Vi skal feire jul sammen med våre tilhørere, være med å skape et hellig rom denne Julaften i vår kirke. Og menigheten er med oss, for bak lysten til å høre den gamle fortellingen enda en gang og synge de gamle sangene igjen og igjen skjuler seg en lengsel, en lengsel etter trygghet, et håp om fred, en vilje til kjærlighet. Når fernissen er fjernet og fortellingen har fått et virkelighetens skjær over seg, da kan vi nærme oss juleevangeliets andre del, som innledes av en lysende Herrens engel: "Frykt ikke. Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by." Gjeterne på marken blir overrumplet av himmelske herskarer som overtaler dem til å dra til Betlehem for å finne et nyfødt barn. Og englene bryter ut i den lovsangen vi synger hver søndag: Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag." Her stopper teksten brått, midt i fortellingen som varer helt til v 20. Selv vil jeg gjerne bli med gjeterne inn i stallen og se det nyfødte barnet sammen med dem og med gloria fortsatt klingende i bevisstheten.

Dette barnet, født inn i verdens trengsel, er frelseren, Kristus. Fredsfyrsten er ingen diplomat med slips og stresskoffert, Gud er ingen fjern, abstrakt størrelse som svever skyhøyt over våre liv. Guds ansikt er dette lille barnet. Gud ble menneske. Vi har alle vært et nyfødt barn. Mange i menigheten har vært med på barnefødsler. Julemysteriet er nært knyttet til livsmysteriet. Mulighet for gjenkjennelse og tilknytning er optimal. Derfor velger jeg å slutte prekenen her, foran krybben, foran dette levende barnet som bærer mysteriet i seg. Jeg håper og tror at den nyfødte på en eller annen måte rører ved menighetens trygghetslengsel, fredshåp og kjærlighet.