Ligger det i kirkens natur å være konservativ?

Mye tyder på det. En ting er at kirken som institusjon på samme måte som andre større institusjoner representerer en viss treghet. Men det virker som om kirken i større grad en andre verdsetter denne tregheten. Den forvalter årtusenlange tradisjoner, dogmer og ritualer som er blitt slipt og polert gjennom århundrene. Kirken er forankret i en hendelse som skjedde for 2000 år siden, forstått gjennom 2000 år tykke briller.

Derfor gjelder det å bevare fremfor å forandre. Forandringer kan kun aksepteres gjennom lange og grundige prossesser. Kirken får dermed en vokterrolle overfor resten av samfunnet. Den sier fra når utviklingen går i feil retning og prøver etter beste evne å holde igjen.

Er man mer tro mot Bibelen når man tolker den bokstavlig?

Selv hardbarkede radikalteologer kan få en urovekkende følelse av at det enkleste svaret på dette spørsmålet er: Ja.

Kirken har fått et budskap overlevert fra høyere makter, et budskap som skal formidles på rett vis, uten for mye tolkning og relativiserende justeringer. Guds ord er Guds ord, det gjelder å ikke tukle for mye med det.

Jeg har strevd med disse spørsmålene en stund. Jeg har forsøkt å gi en grov skisse av hvordan jeg oppfatter at Den norske kirke presenterer seg selv og sitt budskap, og ikke minst hvordan mange ønsker at det skal være. Kirken og Guds ord skal være noe trygt. Noe kjent. Noe vakkert. Noe uforanderlig i alt det foranderlige. Man skal vite hvor den er. Forankret i fortiden.

Jeg er ikke i tvil om at en kirke med en slik selvforståelse kan eksistere i mange år til. Jeg er heller ikke i tvil om at denne kirken gradvis vil tappes for kraft og stå tilbake som en leverandør av høytidsstemning og verdige seremonier. Jesus vil være et annet sted.

Jesus er radikal. Å si at han var kommunist, sosialist, liberalist eller liberalteolog er alt gamle klisjéer. Jesus er radikal. Omveltende. Han lar det uventede skje. Mens et helt korps av skriftlærde venter på at Jesus skal bli med å kaste stein på kvinnen som var grepet i hor, skriver han i sanden og lar steinene bli tunge i deres hender. At han er sammen med fattige og helbreder syke er heltemodig, men at han spiser med tollere er ikke til å forstå. Han snur alt på hodet. Han gir hele tiden nye og uventede bilder av Gud og Gudsriket.

Guds rike er iblant dere. De første skal bli de siste, de minste skal bli de største. Ny vin i nye skinnsekker. Dere har hørt det er sagt — men jeg sier dere. Vend om.

Dette er radikal forkynnelse, og ikke det minste bokstavtro.

En konservativ kirke kan godt leve med disse ordene. Fordi de ble sagt da, en gang for lenge siden. Nå er den nye vinen vellagret og moden, og sekken har blitt gammel med den. En konservativ kirke er trofast mot bokstaven, fordi den vil vite hva som står. Slik har den kontroll over ordet, og slipper å lese noe nytt. Men Jesu ord er stadig vekk nye og må hele tiden forstås på nytt. Omvendelsen er kontinuerlig.

Derfor vil jeg gi nye svar på de to spørsmålene. Kirken er etter sin natur radikal. Og skal man virkelig høre Guds ord må man alltid gå bakenfor bokstavens mening. Ellers lar man sin egen forstand sette grenser for hva Gud kan si.

For å bruke en gammel pilegrimsmetafor: Det er på tide å bryte opp, reise ut på det åpne hav mot det som venter oss der fremme. Det ukjente. Det vi ikke har kontroll over. Ikke lenger forankret i fortiden. Gud kaller på oss fra fremtiden. Siden Gud ikke lar seg fange av det vi allerede kjenner, av det vi kan forstå, må vi lytte etter Guds stemme der vi minst venter å høre den, høre Gud si det utenkelige, se Jesu ansikt blant dem vi sist av alt tenker han ville ferdes med.

Tradisjonen, dogmene og ritualene er ikke noe vi lar tilbake i det som var. Det er redskap vi har med oss på reisen. Men denne redskapen må vi hele tiden bruke på nye måter hvis vi skal ha noe glede av dem. Forankret i fremtiden.