artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

Kroppens og troens sanser

Luk 18, 31-43, Søndag før Faste (Fastelavnssøndag). Trykket i Nytt Norsk Kirkeblad

av Carl Petter Opsahl

(Fastelavnssøndag)
Festen er satt i parentes. (Fastelavnssøndag). Lukket inne, holdt under oppsyn. Alvoret lever derimot i full frihet. Søndag før faste – ingen parentes. Søndag før en tid preget av avholdenhet og selvransakelse. Vi forbereder oss til forberedelsestiden.

I kjølvannet av en stadig mer lovregulert fastepraksis dukket det opp folkelige festligheter i tiden før faste. I middelalderens byer var tiden fra januar til begynnelsen av fasten preget av karnevalsfeiringer. I denne tiden ble byene omskapt til eneneste stor scene, med jøglere, musikanter og farverike opptog. Kroppen ble feiret med dans, farveglede og latter. Alt ble snudd på hodet, roller byttet om, karneval var det absurdets høytid. For en kort stund ble klasseskiller og sosiale grenser opphevet. I dag er karnevalsfeiringene konsentrert om dagene umiddelbart før askeonsdag, selv om mange forbereder seg hele året. Musikken er en viktig del av disse feiringene. I Brasil ligger sambaskolene i trening hele året for å øve inn dansetrinn og lage den beste låten til årets hemningsløse fest og høydepunkt. På Trinidad kappes calypsosangere og calypsoband på tilsvarende måte om å lage fengende melodier med frekke og utfordrende tekster. Både sambaen og calypsoen fremhever det absurde, det ironiske som dagliglivet er så fullt av. Slik som i Unidos da Tijucas vinnermelodi fra 1988, "Templo de Absurdo". Her fremstilles Brasil som et absurditetens tempel, der de som arbeider minst tjener mest, der politikeres flotte ord og fremtidsplaner fører til høyere matvarepriser og økt inflasjon.

I de skandinaviske land ble fastelavenstiden feiret, men på en langt mer tilbakeholden måte enn i sydligere strøk. I dag er kun fastelavnsriset og fastelavnsboller tilbake, som en litt festlig markering av søndagskaffen. Det kan virke som om vår nordeuropeiske lutherske tradisjon gir det inderlige og åndelige forrang fremfor det kroppslige. Denne tradisjonen ser også ut til å verdsette alvoret høyere enn det lystige. Derfor tar vi fasten på forskudd fastelavnssøndagen, og vi har fjernet kroppen ikke bare fra fastelavnstiden, men også fra selve fasten. Reformatorene fjernet fasteplikten og la vekt på forkynnelsen og bønnen.

Jeg vil slå et slag for fastelavnsfeiring, for karneval, for at også kirken setter ord på det absurde og verdsetter kroppen. Jeg vil slå et slag for at barnehaver, kor, konfirmanter, ungevoksnegrupper, bibelgrupper, eldregrupper og alle grupper mobiliseres til bollebaking, utkledning, leker, opptog og gedigen menighetsfest i løpet av fastelavnssøndag, blåmandag og feitetirsdag. Søndagens gudstjeneste er en fest (er ikke alle søndager det?), som kan markeres med en farverik prosesjon, livfull musikk og salmer fra den verdensvide kirken.

To hemmeligheter
Det absurde og ubegripelige møter oss allerede i Jesajateksten: "Se min tjener skal ha fremgang, han skal stige, løftes og opphøyes". Samtidig: "Likesom mange ble forferdet ved synet av ham – han var verre tilredt enn noen mann og så ikke ut som et menneske, så skal mange folkeslag undres over ham, og konger skal lukke sin munn."

Vi skal oppleve ting vi ikke har den fjerneste forutanelse om, vi skal bli vitne til helt uhørte hendelser.

I prekenteksten blir vi betrodd to hemmeligheter. Den første hemmeligheten har disiplene alt hørt flere ganger før, men skjønner den fortsatt ikke: Når Jesus og disiplene kommer til Jerusalem, skal profetordene om Menneskesønnen oppfylles: "Han skal overgis til hedningene og bli hånet og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham ihjel. Og den tredje dag skal han oppstå." Når de ikke forstår dette, er det kanskje fordi de heller ikke har skjønt rekkevidden av den andre hemmeligheten: Jesus er Davids sønn. Messias. Han som skulle komme.

Disiplene hadde antagelig langt lysteligere forventninger til besøket i Jerusalem og så nok for seg en fremtid i større ære og herlighet enn det Jesus nå foreskrev. Mysteriet var skjult for dem. Men det er en som forstår. En plageånd, en enerverende masekopp, den blinde mannen som roper, skriker og bærer seg. "Jesus, Davids sønn, miskunn deg over meg". Den blinde ser, tro gjør seende. Det absurde og ubegripelige slår til igjen. Folkemengden ser at den blinde ser og lovpriser Gud. Men de har ikke forstått hva den blinde mannen sa...

Troens sanser
Kanskje er det ikke så dumt å stå i folkemengden. Lovprise Gud selv om vi ikke forstår hva som skjer. I den grad vi kan trenge inn i hemmeligetene som teksten betror oss, får vi dessuten et eget blikk for det uforståelige, for det som ikke henger sammen. Vi lærer oss til å leve med paradokser. Slik blir fastelavnssøndag en utmerket søndag før faste, i det vi forbereder oss på å tre inn i det uforståeligste av alle mysterier: Jesu opphøyelse på korset.

Når vi i fastelavnstiden feirer kroppen og kroppens sanser – synet, hørselen, smak, lukt, berøringen – gjør det oss bedre i stand til å tone disse sansene ned i fastetiden. Johannes av Korset beskriver i Sjelens mørke natt hvordan den guddommelige kjærlighet omformer og til slutt blir ett med sjelen ved først og drive ut kroppens begjær, slik ilden omformer treet:

"For flammen virker på trekubben slik at den omformes til seg selv. Den materielle ild, når den virker på tre, begynner først og tørre det ut, driver ut fuktigheten slik at det utgyter vannet det bærer i seg. Så gjør den treet svart, mørkt og uskjønt – frembringer til og med en ubehagelig lukt – for så å tørke det ut, litt etter litt. Flammen tvinger frem og fordriver alle mørke og uskjønne elementer som er i motsetning til flammens natur. Til slutt kjærtegner flammen treet, varmer det, for så endelig å transformere det til seg selv for å gjøre det like vakkert som ild." (Bok 2, kapittel 10).

På den måten kan vi utvikle nye sanser, troens sanser. Den blinde mannen ser Jesus før han får synet til bake. "Din tro har frelst deg", sier Jesus. Og det er også troen som gjør den blinde mannen seende i dypeste betydning av ordet. I fastetidens fordypning lærer vi å høre, se, kjenne med troens sanser. Med disse sansene møter vi menneskene rundt oss på en annen måte. Glimtvis sanser vi slik Jesus sanser mennesker, slik han sanset kvinnen ved brønnen, den fattige enken, den bødende kvinnen, synagogeforstanderen Jairus med sin syke datter, Peter, Judas og alle disiplene. Glimtvis kan vi også sanse Jesus slik den blinde gjorde og rope til ham: "Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg!"