artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

“Trick or treat!”
Barna går rundt og banker på hos naboer, rekker posene sine frem og får godterier. Noen er kledd ut i ganske skumle klær, som hekser fugleskremsler, skjelett eller spøkelser. Det er en morsom lek, samtidig som de følger eldgamle skikker som finnes i mange kulturer. Å skremme onde ånder med skrekkinngytende masker, å gi mat og godterier til de døde. Halloween, eller “hallow eve”, kvelden før allehelgensdag, som egentlig var på fredag, bygger antagelig på en gammel keltisk tradisjon, der man feiret nyttår i overgangen mellom oktober og november. I vekslingen mellom det nye og gamle året tenkte man seg at det var et hull i tiden, der underverdenen og den vanlige verden møttes. De døde kunne vende tilbake til der de hadde levd før, og man satte ut mat til dem. Også åndene slapp løs, og de onde åndene skremte man vekk med masker. Da kristendommen kom til Irland ble allehelgensdag lagt nært opp til denne dagen for å kristne den, eller for å vise sammenhengen mellom den gamle religionens trosinnhold med den nye, slik jula ble lagt til de gamle hedenske vintersolvervsfestene. Allehelgensdag var fra gammelt av en dag da man æret alle de ukjente martyrene og helgnene, de som ikke hadde sin egen helgendag ellers i året. Men etterhvert som helgnene ble mer og mer opphøyde, mer gudlike og uoppnåelige, fikk man alle sjelers dag for oss vanlige dødelige.
Det er grunnleggende for oss mennesker å være opptatt av døden, av det som kommer etter dette livet og at vi minnes de som har gått bort. Kelterne var opptatt av det, akkurat som våre norrøne forgjengere, som grekerne og romerne, som ulike indianerfolk i nord- og latinamerika, og alle har de funnet myter og ritualer som hjelper til å takle døden. Også i kristendommen har døden og betydningen av den en viktig plass, og Allehelgensdag er nettopp en dag hvor vi kan ta oss tid til å tenke på de som har gått bort. Noen har kanskje mistet slektninger, nære venner, eller kollegaer i året som har gått. Eller vi savner noen som ikke har vært blant oss på en stund. Å bo i utlandet, som mange av oss gjør, legger ekstra dimensjoner til døden, for vi har mange av våre døde et annet sted. Eller vi har gamle slektninger som kanskje går bort før vi vender hjem igjen. Eller så har vi kanskje ikke tenkt oss tilbake til gamlelandet, vi har kommet hit for a bli, dermed vil vi også dø her.

Når vi tenker på vår egen død, tenker vi kanskje på hva som skjer etterpå, hva det er vi går til, men vi lurer vel også på om det er noen som vil huske oss når vi går bort, om vi har betydd noe for noen, om noen vil legge blomster ved våre gravstøtter?

Det er noe paradoksalt ved vår tid, vi er omgitt av døden, vi ser død på tv og i aviser, i nyhetsreportasjer fra virkeligheten og i voldsomme innslag i underholdning av ulike slag. Men vi snakker sjelden om den. Vi kan snakke statistisk om døden, hvor mange som dør av en bestemt årsak, hvor mange som dør i en bestemt ulykke, hvor mange som blir drept av en morder eller i en krig, men vi snakker sjelden om hva det vil si å dø, om våre egne redsler og uroligheter i forhold til døden, om hva døden betyr. På mange måter er det blitt religionens rolle, å forklare døden. For mange er det akkurat hva religion er til for: å gi oss en fortolkning av døden, å si noe om hva som er på den andre siden – det totale intet, sjelevandring eller evig liv, forhåpentligvis i en slags paradisisk tilstand. Forhåpentligvis er religionen i stand til å gi trøst og mening til det vi ikke forstår.

Samtidig er det kanskje like viktig å si noe om livet, hvorfor vi er til, hva er det vi lever for. Døden setter livet i perspektiv. Og på Allehelgensdag, er det som om bibeltekstene vender oppmerksomheten bort fra det som skjer etterpå, til det som skjer nå, her, i denne verden. Guds ord forteller oss: "Dere er jordens salt, dere er jordens lys." Dette handler ikke om at vi skal leve et godt og riktig liv i denne verden for at vi skal komme til himmelen, det handler ikke om at vi skal gjøre oss fortjent til en plass blant helgnene. Vi er allerede Guds barn. Vi er kalt til å være salt og lys i verden. Salt svir, lys kan svi også, hvis øynene har vendt seg til mørket. Vi er kalt til å virke i verden, gjøre verden til et bedre sted. Jesus sier det om og om igjen, at gudsriket er midt i blant oss, vi skal bære det frem og la det bryte ut blant oss. I vår verden er det velstand, men også bunnløs nød, fred, trygghet og sikkerhet, men også krig og trusler om krig, lykke og glede, men også stor sorg. Vi skal være fredens mennesker, vi skal være rettferdighetens mennesker, sannhetens mennesker. Rundt oss er det mennesker som lengter etter rettferdighet, som lengter etter fred, som søker det som er sant. Fred, rettferdighet, sannhet, frihet begynner med oss. Vi skal være jordens salt og lys, vi skal la gudsriket bryte frem i oss og bringe det videre. Allehelgensdag er en god dag for å minnes våre døde, for å minnes de som har stått oss nært og betydd noe for oss som ikke lenger er iblant oss. Og dere er invitert til å tenne lys for noen dere tenker på i lysgloben under nattverden. Det er anledning for oss å tenke over dødens betydning. Samtidig er Allehelgensdag ikke bare en dag for alle som har gått bort, det er like mye en allelevendes dag, en dag til å reflektere over hva det vil si å leve.