Supersilent
"5" (70:56)
Rune Grammofon RCD 2018
Helge Sten (elektronikk), Arve Henriksen (trp, elektronikk), Ståle Storløkken (synth), Jarle Vespestad (tr)

Omslaget på "5", Supersilents tredje utgivelse (den første var trippelcd'n I-III) er svart og nøkternt, i stil med det gjennomgående mørke og avdempede uttrykket. Her er bandet dokumentert live med fem konsertopptak fra forskjellige steder i Europa, Queen Elisabeth Hall, London, Teatro di San Lazzaro, Bologna, Blå og Kulturkirken Jacob i Oslo.

Det er deilig musikk, innadvendt, inntrengende, inntagende. Ikke svevende rundt som lekre lydkulisser, men vakker, spenningsfull musikk som krever oppmerksomhet. Som "5.1", der en melankolsk, meditativ melodilinje kommer med jevne mellomrom, etterhvert bygges intensiteten opp av ulike lydkaskader, blant annet med noe som ligner en kraftig forvrengt gitar. "5.2" er mer lavmælt, men ikke mindre intens. Orgelklanger bidrar til en slags sakral stemning, selv om uttrykket er fjernt fra en søvnig høymesse søndag formiddag. "5.3" åpner offensivt med trommer og uvant jazza keyboardklanger. Med et litt mer hektisk og statisk trommespor kunne dette nærme seg lounge-genren. Lange, strykeraktige svevende klanger danner klangbakgrunn for sparsommelige trompetinnspill på "5.4", med ulike lyder som smyges forsiktig inn. En kort rytmisk figur innleder "5.5", også her bygges intensiteten opp gradvis med økende tetthet.

De fire musikerne i Supersilent skaper organiske lydvev som man ofte kjenner seg trukket inn i. Det fascinerende med denne musikken er ikke bare de ulike, til dels uvante og spennende  klangene, men hvordan disse klangene plasser i rommet, i ulike rom. Noen tette, tørre lydrom, noen med dryppende mye klang, noen langt, langt bak, noen som stikker ut av høytaleren.
Supersilent er et bra live-band – også på plate!
Anmeldt av Carl Petter Opsahl i Jazznytt nr 3 2001

Supersilent
Supersilent 4
Rune Grammofon AS RCD 2007

Supersilent 4 er oppfølgeren til Supersilents første utgivelse Supersilent I-III som fikk en nokså hard mottagelse i dette bladet. Når jeg spår at denne platen vil få en langt bedre mottagelse, har det kanskje noe med formatet å gjøre. Gruppen spiller tildels vanskelig tilgjengelig musikk, og en cd er antagelig tre ganger bedre for lytteren en tre cd'er. De 7 kuttene, som har fått navnene "4.1", "4.2" osv, er godt balansert i forhold tilhverandre og byr på mange variasjoner. Åpningskuttet er en sval meditasjon over klang og tonekvaliteter, der en luftig mutet trompettone spiller mot ulike elektroniske lyder i forskjellig registre. Etterhvert kommer perkusjon mer tydelig inn, med en trommehvirvel og en enkel figur som nærmest får en melodisk virkning. Også det andre kuttet byr på utstrakte klangflater, men her bygger etterhvert de perkussive elementene opp en kontrasterende spenning. "4.3" antyder en funkgroove som minner om hva Miles Davis holdt på med på tidlig 70-tall.

Supersilent er et samspilt og ikke minst et kollektivt band. De fire musikerne opptrer likeverdige, det er for eksempel ikke mulig å peke ut noen solistiske eller akkopagnerende funksjoner. De fremstår nærmest som ett musikalsk legeme. Dette gjenspeiles også på omslaget, der ingen av bandets medlemmer er nevnt. For de av bladets lesere som har en utidig og nerdete interesse for sånt, følger navnene her: Helge Sten, lydbearbeidning, Ståle Storløkken, synth, Arve Henriksen, trompet og elektronikk samt Jarle Vespestad, trommer.

En virtuell blomst til plateselskapet Rune Grammofon som tør å satse på slik musikk, et selskap som også har gjenutgitt Arne Nordheims elektroniske musikk fra begynnelsen av 70-tallet og Biospheres/Deathprods bearbeidelser av Nordheims musikk.
Anmeldt av Carl Petter Opsahl i Jazznytt nr 2 1999

Quaternion
Timbuktu
Turn Left TURNCD 397

Jeg sitter med en utgivelse i hendene som jeg neppe hadde anskaffet på grunn av innpakningen. Utstyr og design vitner om en "hemmelig" utgivelse. Kanskje er dette en demo til internt bruk? Men når jeg først får cd'n inn i spilleren blir jeg gledelig overrasket av en blanding frijazztriphop og lydcollager. Quaternion er en kvartett med relativt kjente musikere innenfor det norske jazzmiljø: Arve Henriksen trompet, Hans Mathisen, gitar, Finn Guttormsen bass og Jarle Vespestad trommer. I tillegg bidrar alle utenom Guttormsen med loops, samples og annet elektronisk snadder. På åpningskuttet "Odeon" spiller Henriksen trompet med saxmunnstykke i et swingende frijazzsamspill med bass og trommer, før en mer samtidsorientert ambient groove med eterisk trompet og vokalsamples overtar på "Elektra". "Sunny" består av et kort motiv i Albert Aylers ånd som gjentas og utdypes. Så kommer et par kutt som i mine ører høres ut som "fikling": ikke spesielt interessant i "Acapulco", men mer strukturert i "Alabama".  Vi reiser videre til "Casablanca", en groove-fri duett mellom bass og trommer, før gitaren overtar fokus i de neste låtene. I "Timbuktu" spiller gitaren mot klanger som minner om en blanding av dype klokker og oljefat. Påfølgende "Animation" byr på atmosfæriske og lyriske gitarimprovisasjoner. "Clocwork 1" og "Clockwork 2", der perkusjon og elektroniske klanger smelter sammen gir assosiasjoner til enkelte av Arne Nordheims elektroniske verk. Jeg får ikke spesielt mye ut av "The player", destod større er gleden over den trøkkete og aggressive "Nine Lives". Her gir Jarle Vespestad et påståelig underlag for Arve Henriksens eruptive elektronisk bearbeidede trompet. Platen avsluttes med "Antiloop", som veksler mellom det enerverende og det svalende.

Til tross for enkelte dødpunkter gir platen som helhet en positiv opplevelse. Quaternions uttrykk ligger i grenselandet mellom lyd og musikk, klanglige gestaltninger som siver ut av musikkens "sprekker". Kanskje er dette en dekonstruktiv musikk, en slags "khoransk musikk" for å låne et begrep av Jacques Derrida. De enkelte kuttene er korte, og platens totale spilletid i overkant av 35 minutter. Derved blir ikke lytteren utslitt og tør vende tilbake til den for flere gjennomlyttinger.
Anmeldt av Carl Petter Opsahl i Jazznytt nr 2 1998