SOFA, et nytt plateselskap
Høsten 2000 kom en gledelig nyhet, et plateselskap tilegnet fri improvisasjon. Selskapet heter SOFA, og er et underbruk av Karl Seglems NOR-CD. Det er gitaristen Ivar Grydeland og perkusjonisten Ingar Zach som driver det. Her er noen av mine anmeldelser fra Jazznytt

Link til SOFA

Det er en viktig og gledelig begivenhet i norsk jazzliv når et nytt plateselskap ser dagens lys, særlig når det er et plateselskap som satser på kompromissløs improvisert samtidsmusikk. Ved å presse produksjonskostnadene og å satse på et internasjonalt nisjemarked regner plateselskapet med å kunne presentere denne musikken i plateform selv om den er aldri så smal. Selskapets første utgivelse er konsertopptak fra Kongsberg Jazzfestival og Osloklubben Blå med den engelske trommeslageren Tony Oxley og Tony Kluften og Ivar Grydeland på henholdsvis bass og gitar. Den gode live-atmosfæren skaper en egen glød til lytteropplevelsen hjemme i stua, følelsen av at dette var intense konsertopplevelser flyter også ut av stereoanlegget. Det hjelper, når de fire låtene er relativt lange og utfordrende å lytte til. De tre er "på nett", og leverer et godt å tett samspill, der de både følger hverandres idéer og gir rom for hverandre. Sammenlignet med SOFAs andre utgivelse, "Visiting Ants", der også Ivar Grydeland er med (se anmeldelse), oppleves låtene på denne utgivelsen som mer lineære. Dette kan delvis skyldes Oxleys forhåndsinnspilte taper, som til en viss grad styrer formforløpet. Grydelands spill virker "straightere" her, nærmere konvensjonelt gitarspill. Tony Kluftens akkustiske bass gir bånn i musikken og en viss opplevelse av retning, noe som bringer den nærmere en frijazztradisjon. Dessuten bidrar låtenes lengde til at de ulike forløpene kan strekkes og utvikles, slik at musikken blir mindre episodisk. Platen byr på mye variasjon både i klangbilde og stemningsleie. Dessverre er bassen vanskelig å høre i opptaket fra Kongsberg, men på de tre Blå-opptakene er balansen god. Alt i alt er denne utgivelsen en meget lovende start for SOFA. De har også med sine to første covere klart å skape en spennende visuell profil, noe som Thomas Hukkelberg (design) og Anne Søgni Flatvad (artwork) fortjener honnør for.
Anmeldt av Carl Petter Opsahl Jazznytt nr 4/2000

Ingar Zach/Ivar Grydeland
"Visiting Ants" (37:40)
SOFA 502
Ivar Grydeland (gitar), Ingar Zach (perkusjon)

Noe musikk skaper billedlige assosiasjoner: klangflater, linjer, tonefarver. Musikken på "Visiting Ants" fremstår mer som stofflighet, som tekstur og den appelerer til taktile sanser vel så mye som visuelle. Plutselig trer noen perkusjonslyder inn i rommet som jeg får lyst til å ta på. Kanskje er dette en slags lydskulpturer. Ikke statiske skulpturer, men skulpturer i bevegelse. Ofte brå bevegelser, kaotiske bevegelser, yrende bevegelser. Bevegelser til å ta på. Med denne utgivelsen trer platedirektørene for det nystartede selskapet SOFA frem med et slags manifest for selskapets profil. Platen består av 10 relativt korte låter, fra to minutter til nesten åtte. Og det er akkurat passe. Dette er musikk fri for tradisjonelle melodilinjer og akkordbevegelser, uten tonale sentrum og med en ofte utradisjonell instrumentbehandling. Men ikke uten opplevelse av form, og med en sterk opplevelse av et tett og godt samspill, av to musikere med kjempeører som følger hverandres minste bevegelser. Trommeslager og gitarist starter i en klang, en lyd eller en figur og følger hverandre i å utforske dette, før nye klanger, lyder eller figurer tar over.

Noen ganger massiv støy med fullt trøkk, som på Ivar Grydelands "think happy thoughts", andre ganger meditativt, som i Ingar Zachs "sofamiliar". Denne låten åpner med et lokk eller en bolle som skaper besnærende klangspenninger. I begynnelsen av "sofasticated lady" bys vi på lyse gitarlyder som er det nærmeste vi kommer en slags melodi eller groove — det slår meg ellers at de mest melodiske elementene på denne utgivelsen ligger i trommer og perkusjon. Med denne programerklæringen har SOFA markert en tydelig profil, og det er å håpe at selskapets utgivelser finner sitt publikum også i utlandet.
Anmeldt av Carl Petter Opsahl Jazznytt nr 4/2000

Paal Nilssen-Love
"Sticks & Stones" (46:46)
SOFA 505
Paal Nilssen-Love, trommer og perkusjon

Det er deilig å spille alene, helt fritt å kunne utforske instrumentets, rommets og øyeblikkets muligheter. Det kan også være inspirerende å høre andre gjøre det. Som Paal Nilssen-Love, fanget i kreative øyeblikk i Uranienborg kirke. Å høre ”Sticks & Stones” gir meg lyst til å fortsette selv – finne frem hornet og utfordre instrumentets og mine egne grenser, følge stier jeg sjelden slår inn på. Dette er musikk som skaper ny musikk. Et bedre kompliment kan jeg ikke gi.

Umiddelbart kunne man kanskje tenke seg at en plate med bare trommer fort blir kjedelig, tilsynelatende uten melodier eller harmonier, ikke engang gjenkjennelige groover. Kjedsomhet er ihvertfall ikke et problem med  ”Sticks and Stones”, som holder på lytterens oppmerksomhet gjennom hele platen og inviterer til mange gjennomlyttinger. For her trer andre musikalske parametre frem, for eksempel form, klanger og bevegelser: lyden av av ulike symbaler, klokker og trommer, ulike måter å berøre perkusjonsinstrumentene på, kontrasten, bevegelsen mellom mye og lite, hurtig og sakte, mørkt og lyst og nyansene i mellom. Det er også tilløp til en og annen groove, en begynnende melodisk strofe.

Platen åpner med en lett klaustrofobisk utladning, ”No way out”. Etterhvert kommer mer melodiske improvisasjoner med tonale ansatser, som ”butterfly wings” og”gulebøy”, med henholdsvis lyse toner i symbalet og dypere, bassaktige toner. I improvisasjoner som avsluttende ”no way in” fremtrer klare formale elementer, der presise tematiske enheter utvikler seg og leder over i nye. Selv om ”Sticks and Stones” er den første norske utgivelse med improvisert soloperkusjon, viser Paal Nilssen-Love til en lengre internasjoal tradisjon med blant annet Andrew Cyrille, Sonny Murray, Milton Graves og Tony Oxley. Nilssen-Love står seg godt i denne sammenhengen, med sitt formsikre, dynamiske og melodiske trommespill.
Anmeldt av Carl Petter Opsahl Jazznytt nr 3/2001

No spaghetti edition
”Listen... and tell me what it was” (70:44)
SOFA 506
Maja Ratkje (vok, elektronikk), Ingebrigt Flaten, Tony Kluften (bass), Ingar Zach, Paal Nilssen-Love (tr, perk), Ivar Grydeland, Øyvind Torvund (git), Frode Haltli (akk), Pat Thomas (p, elektronikk) Axel Dörner (trp, elektronikk), Rolf Erik Nystrøm, Håkon Kornstad (treblås)

Å følge platetittelens doble utfordring er lettere sagt en gjort.
Høre, gjerne, men å fortelle hva det var er straks en god del vanskeligere. Åtte, stort sett improviserte øyeblikk av forskjellig lengde, med ulik tetthet. Kanskje jeg kan begynne med å si at jeg opplever dette som plateselskapet SOFAs mest tilgjengelige plate? No spaghetti edition er et relativt nytt ensemble og blant dem som er tildelt Kulturrådets ensemblestøtte for 2001. Ifølge omslagsteksten på deres første utgivelse dreier det seg ikke om et fast sammensatt band, men et konsept med ulike besetninger for hvert prosjekt.

”Listen..” dokumenterer ti fremtredende norske musikere assosiert med ulike samtidsmusikalske genre, i samspill med den engelske tangentspilleren Pat Thomas og trompetisten Axel Dörner fra Tyskland. Med et såpass stort, fritt improviserende ensemble er det jo en reell fare for at musikerne overdøver hverandre, slik det finnes en rekke eksempler på. Men her virker det som om ordet ”dynamikk” har vært slått opp med store bokstaver i studio. Her er det til og med kortere perioder av tilnærmet stillhet. Dynamikken, sammen med alle mulighetene for klangvariasjon som ligger i ensemblet, tror jeg medvirker til at denne utgivelsen virker mer tilgjengelig. I tillegg kommer snedig bruk av samples fra mer melodiske genre. Uventet kommer et klassisk kor inn helt i begynnelsen av ”drop the boy”. Lengre ut i låta kommer en latinskpreget hip hop-groove. Opptak av radiostemmer har gitt navn til platas siste låt, ”mr. thompson”, her er også andre, men relativt korte sampler. Helt mot slutten, etter nokså nøyaktig 25 sekunder, er det litt svulstig klassisk musikk igjen, før en radiostemme som har gitt navn til plata setter et solid punktum. Blant mer meditative partier er første del av ”Moscowskaja", med lange utholdte toner på strykebass og klangvariasjoner i akkordeon. Denne delen gir meg assosiasjoner i retning av den russiske komponisten Sofia Gubaidulina.

Dette er vel ikke en plate som kommer til å ligge øverst på hitlistene, men bør likevel appelere til mange med sans for aurale utfordringer.
Hør... og fortell.
Anmeldt av Carl Petter Opsahl Jazznytt nr 3/2001