Henriksen/Isungset/Seglem
"Daa" (30:17)
NOR-CD 0039
Arve Henriksen, trp, alt horn, fingerpiano, loops, Terje Isungset, tr, perk, bukkehorn, stemme, Karl Seglem, tenorsaxofon, bukkehorn

Etter flere gangs gjennomlyttinger av musikken til trioen Henriksen/Isungset/Seglem får jeget inntrykk av at dette er tradisjonell musikk, i ordets beste forstand. Det er over førti år siden folk som Ornette Coleman og Cecil Taylor la grunnlaget for frijazz, og i tiden etterpå har det utkrystallisert seg mange ulike skoler og retninger. Noen musikere har videreutviklet afrikansk-amerikanske musikktradisjoner, andre knytter an til samtidsmusikk og europeisk tradisjon, andre igjen til eksperimentell rock. Selv om Henriksens elektroniske lyder og looper knytter an til en teknologisk samtid, er hovedinntrykket et musikalsk uttrykk som er forankret i tradisjon, en musikk med linjer bakover i tid. Med kjennskap til musikernes tidligere produksjon og posisjoneringer i intervjuer, ville det vært fristende å plassere denne utgivelsen i en europeisk frijazztradisjon. Det er ikke uten videre enkelt etter å ha hørt musikken. Jeg får ihvertfall assosiasjoner til Ornette Coleman og kanskje særlig Albert Ayler. Dette skyldes ikke minst de fanfarelignende motivene som dukker opp i flere av låtene, slik som i åpningskuttet "Då" og den prosesjonelle "Stryfro". Arve Henriksen og Terje Isungsets vokale innslag gir et ubestemmelig etnisk preg, som korresponderer med Aylers begrep "imaginary folk music". Skulle jeg plassere dette innen en europeisk tradisjon, måtte det være til Garbareks musikk ved overgangen mellom 1960 og 70-tallet, som jo nettopp var influert av Ayler og andre afrikansk-amerikanske utøvere. Også Garbareks musikk på denne tiden hadde elektroniske elementer gjennom Terje Rypdals gitarspill. Uansett er "Daa" en plate preget av musikalsk overskudd og spilleglede, med musikk som slett ikke virker så smal. For selv om det her dreier seg om ren improvisert musikk, er det mye melodisk materiale og vakre, til tider trollske stemninger. Innimellom også korte, humoristiske innslag som "Bludo" og "Amøbespy". Spilletiden er kort, med bare 30 minutter. Jeg skulle gjerne hatt mer av denne tradisjonsrike, stemningsskapende og melodiøse frijazzen.
Anmeldt av Carl Petter Opsahl i Jazznytt nr 4 2000

Karl Seglem/Sogn-A-Song
Spir
Nor CD 9830
1998

Karl Seglem har med Sogn-A-Song og Utla gitt kreative løsninger på kombinasjonen jazz og norsk folkemusikk som går langt dypere inn i materien en de fleste andre i dette feltet. Spørsmålet mitt når jeg sitter med en ny skive i hånden, med et treskurdlignende omslag, en enstavelsestittel som er så utbredt i kontemporærfolkemusikkgenren at det begynner å ligne en klisjé (Juv, Brudd, Rit for å ta noen av Seglems egne bidrag), samt opplysningen om at her er det flere norske folkemelodier - spørsmålet mitt da er om Seglem enda en gang klarer å skape noe nytt, å fange interessen. Overraskelsen er stor når cd’en begynner å snurre. Lydbildet er kontemporært, nærmest rocka. Platen åpner med "Rand", en originalkomposisjon der Karl Seglem i melodien kombinerer en slags stedløs funk med norsk melodifølelse. Bra! I mer velkjent seglemsk tradisjon er versjonen av "Dokka". Terje Isungset som rasler i vei på sitt karakteristiske vis, mens Berit Opheim og Seglem duellerer om melodien. Det går absolutt an å høre noe norsk i den frirytmiske "Taarn", men jeg tenker også på noen av Coltranes mer åndelige musikk slik som introen på "Spirituals". Mystisk og smygende er den stemningsfulle "Maanefjord". Det er ikke vanskelig å se for seg en full måne som henger tungt over et norsk fjordlandskap, men nok engang er lydbildet like gjerne amerikansk som norsk. Andre låter gir afrikanske assosiasjoner, som "Under regnet" og ikke minst "Ornament". Melodiføringen i "Ved Ornes" minner derimot om en religiøs folketone.

Tradisjonelle instrumenter kan brukes på utradisjonelt vis, f.eks som når Håkon Høgemo koblet en rørforsterker til hardingfelen på Brudd. På Raame er det bukkehornet som tas i bruk, delvis med growl i samspill med perkusjon og lange klangflater i elgitaren. Dette er absolutt en svært god og variert plate, noe som også skyldes gode medmusikere. Audun Erlien spiller tungt og funky bass, og gitarist Morten Sæle setter et utall av klangfarver på de forskjellige låtene. Berit Opheim kommer best til sin rett på låter med tekst. I de andre låtene dobler hun melodien sammen med saxofonen, som blir monotont over mange låter. Lydbildet er litt ullent, og jeg kunne ha ønsket meg at sangen fremkom tydeligere i miksen.
Anmeldt av Carl Petter Opsahl i Jazznytt nr 1 1999