av Carl Petter Opsahl

Etter endt konsert, på vei til et nytt spillested, satt hun bak i turnébussen med lommelykt og skrev arrangementer for tidens ledende storband. Senere oppmuntret hun yngre kolleger som raskt ble toneangivende boputøvere. Mot slutten av sitt liv holdt hun konserter sammen med frijazzpianisten Cecil Taylor. Pianisten, arrangøren og komponisten Mary Lou Williams fulgte gjennom et langt liv med på jazzens utvikling – og var selv en del av den.

Det kan være både og å bli opphøyd som en av jazzens fremste kvinnelige instrumentalister. For selv om man får sitt navn skrevet inn i jazzhistorien på den måten, kan man samtidig få en følelse av at folk legger større vekt på at man er kvinne en hvordan man faktisk spiller. At folk la merke til den relativt unge jenta som spilte piano med Andy Kirks orkester, er sikkert. Men Mary Lou Williams gjorde også et sterkt musikalsk inntrykk. Duke Ellington beskrev hennes musikk som "soul on soul" og kalte henne for en "evig modernist".

Roll Em
Mary Lou Williams (1910-81) hadde ingen formell utdannelse hverken som pianist, arrangør eller komponist. Seks år gammel ble hun med stefaren sin og opptrådte på forskjellige barer og ble mer eller mindre profesjonell musiker da hun var tolv. Som mange andre jazzmusikere på den tiden, fikk hun arbeid med omreisende teatergrupper organisert av TOBA, Theatre Owners Booking Association (også omdøpt til "Tough On Black Artists"). Hun giftet seg med barytonsaksofonisten John Williams, som etterhvert fikk jobb med Andy Kirks Twelve Clouds of Joy. Orkesteret hadde pianist fra før, så Mary Lou ble med som sjåfør, skredder og arrangør. Arrangering lærte hun ved "prøve og feile"-metoden, senere fikk hun råd av erfarne arrangører som Don Redman og Edgar Sampson. At hun hadde talent for arrangering, ble fort klart. Hennes arrangementer bidro i sterk grad til at Andy Kirks orkester fikk en sound som skilte dem fra andre storband på den tiden. Og raskt ble hun en etterspurt arrangør for noen swingtidens mest markante storband, og hun skrev for Louis Armstrong, Benny Goodman og Duke Ellington. Blant hennes mest kjente komposisjoner fra denne tiden er "What's Your Story, Morning Glory", "Froggy Bottom" og "Roll 'Em". sistnevnte ble en stor suksess med Benny Goodmans orkester.

Mary Lou Williams var med på Kirk-bandets første innspillinger i 1929, og ble etterhvert orkesterets pianist og en av dets sentrale solister gjennom hele 1930-tallet. Hun videreutviklet stride-stilen etter pianister som Fats Waller og James P. Johnson og inkorporerte impulser fra mer moderne pianister som Earl Hines og Art Tatum. I boken The Swing Era skriver Gunther Schuller om hennes første innspillinger, gjort da hun var bare 16 år: "Her solos are notable for both their advanced conception and virituosic execution, second only to [Earl] Hines and [James P.] Johnson" og tilføyer at "an exeptionally high grade of eclectism marks her entire career".

I 1941 forlot hun Twelve Clouds of Joy, angivelig fordi hun ikke var komfortabel  med vokalisten June Richmonds og den kommersielle profilen bandet hadde fått.

Zodiac Suite
1940-årene var en rik tid for Mary Lou Williams. Hun lot seg raskt oppsluke av bop-musikken og hun var en støtte for mange yngre musikere. Leiligheten hennes i New York ble et møtested for folk som Art Blakey, Bud Powell, Tadd Dammeron og Thelonious Monk. Hun hadde et langt engasjement på fasjonable Cafe Society og for en kort stund var hun med i Benny Goodmans bop-inspirerte ensemble på slutten av 1940-tallet. Bopinspirasjonen var tydelig både i hennes spill og komposisjoner. Hun skrev "In thre land of Oo-bla-Dee" for Dizzy Gillespies storband. Blant hennes større verk fra denne tiden er  "Signs of The Zodiac" der hun tar utgangspunkt i de tolv stjernnetegnene. Hver av delene er portretter av musikerkolleger Det ble gjort flere versjoner av dette verket, blant annet et konsertopptak med strykere. Båndene fra denne konserten ble stjålet. Senere spilte hun inn en trioversjon.

Mary Lou Williams var for folk flest mest kjent som boogie woogie og stride-pianist og det var mange som forventet at hun skulle holde seg til denne stilen. Frustrert over dette og den stadig minkende interessen for jazz i hjemlandet dro hun til Europa på begynnelsen av 1950-tallet, først til england og senere Frankrike. Hun fikk engasjement på klubben ”Perdido” i Paris, et sted som ble omdøpt til "Mary Lous Place". Men også i Frankrike var det mange som ville at hun skulle spille slik hun var mest kjent for, musikk som var mer salgbar enn den moderne jazzen. Til slutt trakk hun seg helt tilbake fra musikklivet.

Mary Lous Mass
På denne tiden konverterte hun til katolisismen og viet seg til arbeid blant nødstilte. Tilbake i New York startet hun The Bel Canto Foundation, som blant annet skulle hjelpe og støtte trengende musikere. Leiligheten hennes fungerte nærmest som et suppekjøkken for musikereog andre som hadde falt helt ut av sosiale sammenhenger. Men hun lot seg overtale til å entre musikkscenen igjen, både av musikerkolleger som Dizzy Gillespie og hennes åndelige veileder, presten Anthony Woods. Hun ble opptatt av jazzens spirituelle dimensjon, enten hun spilte i kirker eller på jazzklubb. Dette kommer klarest frem i blues. Et sted skriver hun at bluesen er en helt spesiell musikk, "expressing everyday experience, potent in depth, mirroring true life stories – stories that flows without overthinking or planning". Med dette mener hun ikke at man skal vende tilbake til eldre musikkformer, men at blues er en spirituell kraft som gjennomsyrer alle former for jazz.

I 1969 skrev hun "Mary Lous Mass" på oppdrag fra Vatikanet. Denne ble senere koreografert av Alvin Ailey, en av USAs fremste koreografer og dansere. I tillegg til å spille på jazzfestivaler og jazzklubber, ble hun mot slutten av sitt liv også opptatt av å videreformidle gjennom undervisning og var gjesteprofessor ved Duke University.

Zoning
Duke Ellington kalte Mary Lou Williams for en evig modernist, og rett nok fulgte hun utviklingen av jazzhistorien. I begynnelsen av sin karriere var hun en fornyer av stride-stilen, hun var blant de fremste og mest etterspurte arrangørene gjennom 1930-tallet og ble en viktig musiker også i bopmiljøet på 1940-tallet. Men på slutten av sitt liv kan det virke som hun hadde et noe ambivalent forhold til de nyeste retningene som jazzen tok.

Anbefalte plater Mary Lou Williams Zodiac Suite Classics Records 1998     I Made You Love Paris, Gitanes Jazz, Universal 2000 Litteratur Det meste av det som står skrevet om Mary Lou Williams er å finne i artikkelsamlinger og oppslagsverk – såvidt meg bekjent er det ikke noen tilgjengelig bok som bare tar for seg hennes musikk. I 1954 skrev Mary Lou Williams en selvbiografisk artikkelserie i engelske Melody Maker. Denne er siden gjengitt flere steder blant annet i Max Jones Talking Jazz (Macmillan Press 1990) og senest i Reading Jazz (Pantheon Books 1996) redigert av Robert Gottlieb. Linda Dahls Stormy Weather (Quartet Books) og Whitney Ballietts American Musicians. 56 Portraits in Jazz (Oxford Uniersity Press 1986) har også informative portretter av henne. Lenker

© carl petter opsahl 2002