Perculator
"Sergeant Major" (51:13)
Dbut Records ndbut 021

Kasper Søyland (vok, rhodes, keyb), Andreas Gilhuus (trp, fl, git, samples, keyb), Karim Sayed (tr, perk, cutting), Jon Platou Selvig (samples, programmering, keyb, perk), Tomas Lauvland Pettersen (akk. og el. b). Gjester: DJ Knark Kent, DJ Thunda, MC Skranglebein, Raad.

Jaga Jazzist
"a livingroom hush" (48:56)
Warner Music WEA 857 387 050 2

Harald Frøland (git, effekter), Andreas Mjøs (vib, mar, perk, tr & keyb), Ivar Chr. Johansen (org, fender rhodes, p, keyb), Martin Horntvedt (tr, perk, tr-maskin, perk) Jørgen Munkeby (fl, a-fl, ts, bs-kl, keyb), Line Horntvedt (tu), Lars Horntvedt (ts, bar s, fl, bs-kl, git, keyb) Even Ormestad (bs, keyb), Lars Wabø (trb), Matthias Eick (trp, keyb, bass). Gjester: Jørgen Træen (effekter, keyb, perk) Frode Sævik (fiol) Nils Olaf Solberg (bratsj)

Per Eriksen
"Beat Crazy" (47:56)
Curling Legs CL CD 56

Per Eriksen (tr, perk, loops, samples) Odd Risnes (ts, ss), Sverre Dæhli (bs) Thomas Eriksen (Keyb, Hammond, loops) Tom Pettersen, (git), Arve Henriksen (trp, vok, effekter)

Felles for de tre platene i denne bunken er at musikken i stor grad er groovebasert, lavmælt og godt egnet som bakgrunnsmusikk. Det siste er ikke nødvendigvis ment negativt, men som et signal om at man ikke skal vente seg rystende, øreruskende opplevelser. Oslobaserte Perculator står for det mest rendyrkete avslappingskonseptet. Fokuset ligger først og fremst på slentrende funky groover, med lekre klanger og signifikante samples. Gruppas medlemmer er dyktige instrumentalister som ikke gjemmer seg bak samplene, men setter preg på groovene med tunge basslinjer, funksjonelle innspill på elpiano og tidvis energisk trommespill. Lydbildet er tidsriktig, med sitt tilbakelente, dels beregnende uttrykk. Trommelyder og groover kan isolert sett virke ekspressivt, men det eksploderer aldri. Ellers er det mye som bringer tankene til 1970-tallet og afrikansk-amerikansk soul og funk. Åpningslåta, ”Listening Pleasure”, sier det meste om hva denne musikken handler om– en samplet stemme leder oss pedagogisk gjennom de ulike lydlagene, fra scratchene i begynnelsen til hvert påfølgende lydlag. Det er også andre vokale innslag på ”Sergeant Major”, som”Skinny Legs” der MC Skranglebein fra Pen Jakke disser folk som ikke rapper på norsk og ”Game Over” med jordansk rap av Raad. Dette kuttet er et liveopptak fra Quartfestivalen og gir en pekepinn om at Perculator også er et bra liveband. På plate fungerer musikken altså godt til andre aktiviteter – den er interessant nok til at man orker å høre på den en stund, men ikke så krevende at du blir forstyrret hvis du arbeider med andre ting ved siden av.

Mer krevende er musikken til Jaga Jazzist, selv om det også er mye her som låter neddempet, sløyt og fett. Men låtene  har gjerne flere brudd, deler som kontrasterer, rytmemønstre som går over i nye rytmemønstre. Det gir musikken et mindre repeterende preg. Dessuten bidrar alle blåseinstrumentene til et mer pustende lydbilde. Det unge storbandet Jaga Jazzist har i noen år gjort det bra på ulike festivaler og fått mye positiv omtale. ”A livingroom hush” er en gjenomarbeidet og finslipt utgivelse, med mange finurlige detaljer i miksen. Musikalsk beveger de seg i jazzens grenseland, mot ulike former for kontemporær dansemusikk. ”Jazzpreget” er der i form av klanger, riff, groover og en og annen solo. Uttrykksmessig spenner plata fra det hektiske til det mykt tilbakelente. Åpningslåta ”Animal chin” åpner med en slags støycollage før et loopaktig tema spilles av fløyte og vibrafon. enda mer oppjaga er ”Midget” der også lydmiksen med sine hurtige forrykninger bidrar til stressfølelsen. Av det mer rolige slaget er”Low battery”, med bass-klarinett sentralt i et lydbilde som ellers er preget av elektroniske lyder. Her får vi dessuten en kort, men lyrisk trompetsolo. I samme gate er ”Made for radio”, med et vakkert modalt tema i et spaceaktig elektronisk lydlandskap. ”A livingroom hush” kan inimellom låte litt overflatisk, men bærer i det store og hele bud om en gjeng kreative musikere med lekelyst og utforskertrang.

Per Eriksens utgivelse skiller seg ut fra de øvrige ved at musikken er mindre etterarbeidet og i større grad gjenspeiler en samspillssituasjon i studio. Det skaper et mer rufsete lydbilde, selv om det også her er groover som står i fokus. Det virker som om det meste av låtmaterialet er jammet frem i studio, med utgangspunkt i et trommemønster, et bassriff eller en orgelfigur, hvorpå blåserne kommer med ulike innspill i form av støt eller lengre forløp. Denne musikken er kanskje mer jazzrockpreget enn de to forannevnte utgivelsene, av og til kommer brokker som minner om 1970-talls Miles Davis eller Weather Report. Et mer gjennomarbeidet låtmateriale kunne nok ha bidratt til å styrke denne utgivelsen, som ikke klarer å holde på interessen hele veien. I enkelte av låtene skjer det såpass mye i det rytmiske at det holder, men andre ganger savner jeg mer struktur, mer å bite i. I avsluttende ”Home Run” plages jeg dessuten av et maniert elektronisk lydbilde, som særlig passer Odd Risnes’ saxofonspill dårlig. han kommer bedre til sin rett på den gyngende, afrikanskinspirerte ”Little Village”, med fine melodiske sopransaxlinjer. Denne låta har ellers høy Weather Report-faktor, med Pastoriuslignende bass og ”etniske” stemmer i bakgrunnen. Det som gjennomgående er med på å løfte musikken, er Arve Henriksens trompetspill. Han har en karakteristisk, luftig tone som åpner opp de tidvis tette groovelandskapene med flyvende linjer. Innimellom kommer andre spennende lytteopplevelser, særlig når musikerne jobber seg så godt inn i en groove at det nærmer seg ekstasen.
Anmeldt av Carl Petter Opsahl i Jazznytt nr 2 2001

BILL LASWELL
"Dub Chamber 3"
Reachout International Records RUSCD8263

Under mottoet "Nature does not know extinction, all it know is transformation" tar denne platen oss med inn i dub'ens innerste rom, der genren utforskes og fornyes. Samtidig fører den utover/innover i elektroniske lydlandskaper farvelagt av impulser fra etnisk musikk og jazz. Superprodusenten og bassisten Bill Laswell kjenner genren godt, fra samarbeid med jamaicanske dub-legender via remixer av Miles Davis til produksjon av hip hop grupper. Blandt Laswells meritter er samarbeidet med Herbie Hancock på kjempehit'en "Rockit" fra 1983 som utgis på hip hop-antologier den dag i dag. På sine senere utgivelser søker han å utvide dub-genren og åpner opp mot jazz og verdensmusikk, "Dub Chambers 3" er siste del av en trilogi med "Sacred System Chapter One" og "Sacred System Chapter Two". Med seg denne gangen har han med gamle samarbeidspartnere som gitaristen Nicky Skopelitis og bassisten Jah Wobble (som i sin tidlige musikerkarriere spilte med postpunkbandet Public Image, Ltd) og nye medmusikanter som Nils Petter Molvær, keyboardisten Craig Taborn og tablaspilleren Karsh Kale. Molvær setter sitt høyst personlige preg på to av låtene, "Beyond the Zero" og "Devil Syndrome", med elektroniske effekter og elektronisk bearbeidet trompet. "Beyond Zero" byr på forførende klanger over en spennende krysning av jamaicansk og indisk groove. "Devil Syndrome" er den mest jazzete av låtene, med en elegant keyboardsolo og en trompetistisk gest til Miles Davis, før den går over i mer reggae-preget beat mot slutten. "Dub Chambers 3" byr på mange fine lytteropplevelser. Den kan godt lyttes til i bakgrunnen, men her er mye variasjon i struktur, klangbilder og groove som gjør at den like gjerne inviterer til konsentrert, meditativ lytting.
Anmeldt av Carl Petter Opsahl i Jazznytt nr 3 2000

DIVERSE ARTISTER
"Jazzland Remixed" (65:08)JAZZLAND REC 542 288-2
2000

Chilluminati, Les Gammas, Andreas Dorau, Oliver Holtzer & R. Gscheidle, Sternklang, Motion Control, Bugge Wesseltoft, Miss Cattac og Jan Bang (remix)

Elektronikken har igjen kommet for full fart inn på den norske jazzscenen, og med den genreoverskridende uttrykk som spenner fra avantgardistiske lydbearbeidinger til dansbare groover. Impulser fra techno, dance, trip hop og drum'n'bass såvel som fra eksperimentell elektronisk musikk i den vestlige "kunstmusikk"-tradisjonen smelter sammen med referanser til jazzens egne elektroniske tradisjoner. Blant plateselskaper som har dokumentert denne nye trenden er Jazzland, med utgivelser som Bugge Wesseltofts "New Conceptions of Jazz" og "Sharing", Audun Kleives "Bitt", Eivind Aarsets "Electronique Noir" og Wibutees "Newborn Thing". Labelen har nå åpnet sine arkiver for kreative bearbeidelser av tidligere utgivelser, med ledende folk som Chilluminati, Sternklang, Andreas Dorau, Jan Bang og Bugge selv bak spakene. I tillegg til låter fra nevnte utgivelser finner man også Bugge Wesseltofts remixversjon av tidligere uutgitte "Fast Forward", signert av cybercouturedronningen Pia Myrvold. Resultatet er blitt en gjennomgående groovebasert, neddempet plate, som krever andre typer lyttinger enn det som fordres av mer tradisjonelle jazzutgivelser. Med en konsentrert og "lineær" lytting ( i mangel av bedre begreper), dvs en lytting der man forventer et forløp fra A til B, en historie, vil denne platen fort oppleves statisk, kjedelig, begivenhetsløs, friksjonsfri. Her legges lag på lag av små rytmiske figurer, lydbiter, riff i en musikk som bare i liten grad bygger på spenning/forløsningsprinsippet. I stedet skapes lydrom, rytmelandskaper. Musikken virker som en slags soundtrack til imaginære filmer eller dataspill. De stadig gjentatte figurene som ligger i bunn, der nye elementer kommer inn etterhvert, inspirerer til en "sirkulær" lytting (stadig i mangel av bedre begreper): musikken går i sirkler slik at man hele tiden vender tilbake til utgangspunktet, men for hver omdreining har nye lag, nye lydbiter kommet til - eller motsatt på slutten av låten, stadig flere lag trekkes fra. Med andre ord er ikke godstolen eller sofakroken det perfekte lyttestedet, heller dansegulvet eller arbeidsbenken, der man kan la oppmerksomheten vandre på egenhånd.

Muligvis fremstår ikke musikken i sin helhet som "jazz", men det er nok av jazzelementer i lydbrokker og rytmespor: en akkustisk bassgroove og frijazzsaxofon i "Newborn Thing" (Sternklang vs Wibutee), et funky bassriff i "Driveline" (Motion Control vs Audun Kleive) og Hubert Lawsaktige fløyteinnspill over congas i "Eve Nin" (Les Gammas vs Bugge Wesseltoft). Sistnevnte låt finnes i en helt annen versjon mikset av Oliver Holtzer og R. Gscheidle, som gir et interessant sammenligningsgrunnlag. I Andreas Doraus versjon av "You Might Say" skapes en effektfull kontrast med Sidsel Endresens stemme mot et kjølig, statisk elektrolandskap.
Anmeldt av Carl Petter Opsahl i Jazznytt nr 2 2000