Eric Nisenson
Open Sky. Sonny Rollins and His World of Improvisation
St. Martin's Press, New York 2000
232 sider

Første gang jeg hørte Sonny Rollins live var en gedigen skuffelse. Han virket uinspirert og ga seg etter en time. Andre konserter har vært ekstatiske opplevelser, som når han pumper ut den ene calypsolåten etter den andre, med noen myke ballader strategisk plassert innimellom. Rollins er tydeligvis en kompromissløs musiker som gir alt han har når han har noe å melde, men som ikke haler ut tiden hvis situasjonen og stemningen ikke er den riktige. Dette inntrykket forsterkes av biografien "Open Sky", der Nisenson nettopp tar utgangspunkt i to tilsvarende vidt forskjellige konsertopplevelser. Gjennom hele boken tegner han et bilde av en kunstner som hele tiden søker å utvide grensene for sitt eget spill. Nisenson fører oss gjennom viktige stadier i Sonny Rollins liv og kunstneriske stadier, uten spekulativt å dvele ved ting som ikke har med musikken å gjøre. Sonny Rollins er en høyst myteomspunnet skikkelse, som flere ganger har trukket seg tilbake fra søkelyset. Nisenson viser hvordan Rollins brukte disse tilbaketrekningsperiodene til å utvikle seg både som musiker og menneske. I en lang periode øvde han for eksempel under Williamsburg Bridge i New York, fordi de akustiske forholdene der var så utfordrende og fordi han kunne øve uforstyrret. Nisenson skildrer Rollins' musikalske utvikling, med vekt på tiden som sidemann med blant andre Miles Davis, og perioden fra slutten av femti-tallet og gjennom store deler av seksti-tallet der han var en av jazzens frontfigurer. Musikken fra 70-tallet frem til i dag blir mer sporadisk behandlet. Nisenson tegner dessuten et bilde av en sosialt og politisk engasjert musiker, som blant annet med utgivelsen Freedom Suite ga en krass kommentar til afrikansk-amerikaneres situasjon i USA.

Det er forfatterens uttalte siktemål å i størst mulig grad å tegne et bilde av musikeren Sonny Rollins og de kunstneriske prosesser han går igjennom som improvisatør og komponist. En viktig kilde er Sonny Rollins selv, som forfatteren har hatt mange intervjuer med. Det er i seg selv enestående, ettersom Rollins ikke er kjent for å være spesielt åpen for journalister. Og i lange passasjer er det Rollins selv som henvender seg til oss. Dette bidrar avgjort til å høyne interessen for boken, men det nære samarbeidet har nok også virket hemmende på forfatteren. Jeg har en følelse av at Nisenson ikke har hatt nok avstand til Rollins i sin skriving. Selv om han skriver kritiske ting om enkelte av hans plater, virker det som om han ikke klarer å frigjøre seg fra hva han tror Rollins selv mener om dem. Hans egne tolkninger av musikken virker relativt overflatiske. Selv om han skriver godt kunne han også med fordel ha variert språkbruken mer og unngått enkelte klisjeer som han stadig faller tilbake på. Dessuten kunne jeg tenkt meg at boken var utstyrt med en diskografi, slik at i hvertfall de omtalte innspillingene ble mer presist angitt. Likevel gir boken en grei innføring i en jazzhistoriens stilskapere.
Anmeldt av Carl Petter Opsahl Jazznytt nr 4 2000

Graham Lock
Blutopia. Visions of the Future and Revisions of the Past in the Work of Sun Ra, Duke Ellington and Anthony Braxton
Duke University Press, Durham 1999
325 sider

Med Blutopia har Graham Lock levert et viktig bidrag til det vi kan kalle jazzens idéhistorie. I denne boken søker han å vise hvordan tre forskjelligartete musikere og komponister som Sun Ra, Duke Ellington og Anthony Braxton på ulike vis utvider forståelsen av hva afrikansk-amerikansk tradisjon og kunst kan være i en (musikk)verden som styres etter eurosentriske verdier. Dette er et prosjekt som for alle tres vedkommende innebærer både en reformulering av fortiden og en alternativ visjon for fremtiden, slik bokens undertittel indikerer. Felles for de tre er også at deres prosjekter ikke alltid har vært forstått av musikk-kritikere. Sun Ra for eksempel –selv om musikken hans slo godt an – var det vanskelig å ta en mann som hevdet at han kom fra en annen planet helt på alvor. Hans filosofi, eller "Astro-Black Mythology" bygger på elementer fra egyptologi, afrikansk-amerikansk tradisjon og populære forestillinger om verdensrommet og danner et fremtidsrettet alternativ til den kristne tradisjon som ellers står sterkt i afrikansk amerikansk kultur. Mens negro spirituals er "sorrow songs", legger Sun Ra i sine "space chants" vekt på glede og livskraft. Locke viser hvordan Sun Ras kreative bruk av mytologi er et relevant uttrykk for afrikansk-amerikaneres fremmedgjøring.

Et av Duke Ellingtons prosjekter var å presentere afrikansk-amerikaneres historie gjennom musikken. Dette er fremtredende i "Black, Brown and Beige", suiten som ble fremført første gang i Carnegie Hall 1943, og i den langt senere suiten "A Drum Is A Woman". Også Ellington hadde problemer med

en rasistisk musikkpresse. Ved flere anledninger ble han av hvite jazzskribenter beskylt for ikke å være "svart" nok. Ved å arbeide med større former inspirert av vestlig klassisk musikk, hevdet disse kritikerne at han distanserte seg fra dansegulvet og det "hotte" og primitive som kjennetegner svart musikk. Lignende beskyldninger er også komponisten og multiinstrumentalisten Anthony Braxton blitt utsatt for, men fra afrikansk-amerikansk hold. Dette fordi han angivelig ikke "svinger" og fordi han har interessert seg for vestlige komponister som Karlheinz Stockhausen og John Cage. Enkelte har ogspå kritisert ham for en altfor intelektuell og "kjølig" tilnærming. Braxton har overskredet mange grenser i sitt arbeid, hans diagram-aktige titler har utviklet seg fra å være et forsøk på å bryte ned ordenes styrende fortolkning av musikken, til å bli et utbygget notasjonssystem som inkorporerer improvisasjonsinstruksjoner og tanker fra numerologi og mytologi.

Graham Locke, som tidligere har skrevet om Braxton i Forces In Motion (1988), argumenterer overbevisende og skriver med et enkelt og lettfattelig språk. Selv om han enkelte ganger kan henge seg opp i polemikk mot andre kritikere – særlig de som kritiserer eller han mener har misforstått Ra, Ellington og Braxton – vitner boken om et grundig forskerarbeid og solid kjennskap til stoffet. Når materialet i tillegg er så spennende, er det duket for en bok som burde få en stor leserkrets. Boken er dessuten et godt studiemateriale til ny kritikerdebatt i Jazznytt, for eksempel om bruk av merkelapper som "afrikansk-amerikansk" og "europeisk" i jazzkritikken.
Anmeldt av Carl Petter Opsahl i Jazznytt nr 4 2000

Lewis Porter
John Coltrane. His Life and Music
The University of Michigan Press, Ann Arbor 1998

At John Coltrane er en merkestein i nyere musikk kan det ikke være mye tvil om. Men som ofte er med slike merkesteiner, er det ikke nødvendigvis slik at Coltrane alene fant frem til det nye som musikken hans representerer. Heller er det vel slik at han kombinerte forskjellige elementer som lå i hans samtid på en tydeligere og mer overbevisende eller mer tilgjengelig måte enn mange andre. Musikere som Thelonius Monk og senere Miles Davis forløste mange av de skapende kreftene i ham, senere mottok han impulser fra Albert Ayler, Ornette Coleman, Ravi Shankar og etnisk musikk fra forskjellige kanter av verden. Hans betydning for nyere musikkhistorie gjenspeiles i den forholdsvis store mengder tekster som er skrevet om ham, på blant annet engelsk, tysk , fransk og ungarsk – artikler i jazzmagasiner og fagtidsskrifter, doktorgradsavhandlinger, slik som Gerhard Putschögls John Coltrane Und Die Afroamerikanische Oraltradition, biografier, diskografier og transkripssjoner. Men mye av dette er vanskelig tilgjengelig. Blant de mest tilgjengelige bøker om Coltrane har J. C. Thomas' Chasin' the Trane. The Music and Mystique of John Coltrane vært den mest pålitelige. Men den er allerede blitt over 20 år gammel. Foreliggende bok av Lewis Porter fyller derfor et stort tomrom, og vil utvilsomt bli stående som referanseverket om Coltrane i lang tid fremover. Porter går grundig til verks. Han har forsket i Coltranes slektshistorie, han har oversatt fra fransk og tysk litteratur som ikke tidligere har vært tilgjengelig for engelsklesende publikum, og han har sjekket hver minste detalj med det som finnes av arkivmateriale, intervjuer og lignende.

Coltrane fremstilles som en kompromissløs søkende musiker, nærmest besatt av å finne ut av alle saxofonens muligheter. Porter viser at Coltrane ikke snubler over tonale, harmoniske og rytmiske oppdagelser ved tilfeldigheter eller at dette er idéer som plutselig dukker opp i et lysende genis hode, men er et resultat av metodisk og målrettet arbeid. Tvertimot viser Porter at Coltrane "blomstrer" relativt sent, at det tar forholdsvis lang tid før han finner sitt eget uttrykk.
Anmeldt av Carl Petter Opsahl i Jazznytt nr 2 1999