Tonene reiser, farvene reiser
fra langt, langt borte til her
fra lenge, lenge siden til nå
og enda lenger, til bortenfor
sted/tid

Det er knyttet mange mytiske og spirituelle forestillinger til farven blå. I kristen tradisjon helt tilbake til Bysants har blått vært knyttet til ydmykhet og hellighet, i hinduistisk tradisjon til evighet og til guden Krishna. I England på 1500-tallet ble blåfarven assosiert med ulike smådjevler, og følte man seg litt nedtrykt, kunne man skylde på "the blue devils". Mot slutten av 1800-tallet ble uttrykk som "I am blue" og "I have the blues" vanlig i dagligtale om å være deprimert eller trist. Litt innpå 1900-tallet begynte man å bruke "blues" om en egen musikkgenre. Blått har ofte blitt assosiert med de tonene som ligger utenfor den tempererte skalaen, og man snakker om blå tonalitet og blåtoner i folkemusikk, jazz og blues.

Indigo er en blåfarve som det er knyttet helt spesielle forestillinger til. Det er en av regnbuens farver, men en farve som ikke alle kan se. Indigo er dessuten det eldste farvestoffet vi kjenner til. Allerede 6000 år før Kristus kan man ha brukt indigofarve i Østen, men de eldste sikre funnene stammer fra Egypt rundt år 2400 før Kristus. Farvestoffet ble fremstilt gjennom en møysommelig prossess fra indigoplanten, Indigofera,som det finnes ca 800 arter av. Fra gammelt av var dette farvestoffet en viktig handelsvare. Navnet kommer fra det greske indikon, senere latinisert til indicum, som betyr "stoff fra India". På grunn av den møysommelige fremstillingsprosessen var dette et kostbart stoff, og i mange kulurer finner vi særskilte mytologiske forestillinger knyttet til farvestoffet. I Norge og resten av Europa, før farvestoffet fra indigoplanten ble tilgjengelig, fikk man blåfarve fra vaid-planten, Isatis tinctoria. Dette farvestoffet er funnet fra jernalderen og var mye brukt gjennom hele middelalderen, frem til indigo ble utbredt på 1600-tallet.

Vi finner referanser til indigofarven og fremstillingsprosessen imange skriftlige kilder, fra Seneca og Cæsar til Marco Polo. I senere nordiske skrifter leser vi at indigofarven kom best frem ved å bruke urin som løsemiddel. Jo eldre urin, jo kraftigere blåfarve. Helst skulle man bruke urin fra en drukken mann.

Siden farven var såpass kostbar ble den opprinnelig brukt til klær for kongelige og adelige, men etterhvert som farven ble mer utbredt, ble det vanlig å bruke indigofarven også i uniformer og arbeidsklær. Dette også fordi farvestoffet var så holdbart. Indigo blir blant annet brukt til å farve jeans.

Indigo er med andre ord en farve som brukes til høytid og fest, i alle sosiale lag over hele verden. Derfor synes jeg det også var en passende farve for musikken fra "Indigodalen".

Takk til Sissel Myhrvold og Geertje Gerhold ved Kunstindustrimuseet for nyttig informasjon og hjelp med litteratur