artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

Hymnologi 2. Reformasjonen og salmesang
forelesning ved Det praktisk teologiske seminar, UiO

av Carl Petter Opsahl

Innledning
Med reformasjonen kom salmesangen for alvor inn i gudstjenesten. Opp gjennom middelalderen ble gudstjenesten stadig mer utbygget og i økende grad profesjonalisert. Menigheten ble for en stor del tilskuere i messen. Messen foregikk dessuten på latin, så det var begrenset hva legfolk fikk med seg. Reformatorene la vekt på at messen skulle være på folkespråket og at menigheten skulle delta, blant annet gjennom salmesang. Salmesangen ble også et viktig pedagogisk middel, som var godt egnet til å spre den evangeliske lære i et knapt og poetisk språk.

Martin Luther
En av de sentrale skikkelsene i reformasjonen og en viktig var Martin Luther. Første gang han ga uttrykk for at gudstjenesten var moden for revisjon var i det lille skriftet "Om gudstjenestens ordning i menigheten" fra 1523. Her var han svært tilbakeholden i sine formuleringer og mante til forsiktighet. Meningen var ikke å lage en helt ny gudstjenesteform, men "å renske ut misbruk", som han sa. Det var særlig tre ting han ville få en slutt på:

  1. at man har fortiet Guds ord og kun lest og sunget. Det vil si at man hadde forsømt seg når det gjaldt preken.
  2. at fabler, løgner og legender hadde tatt Ordets plass. Med det tenkte han vel på helgenberetninger og kjente fortellinger som ikke kom fra Bibelen.
  3. at gudstjenesten hadde blitt en gjerning, et middel til å oppnå salighet.

Samme året ga han ut sitt første opplegg for en ny gudstjenesteordning, som ble kalt "Formula Missae". Denne ordningen, som fortsatt var på latin, var beregnet på menigheten i Wittenberg. Også her er det snakk om en svært forsiktige endringer – både i struktur og innhold bygger den i stor grad på den romerske messen. mer gjennomgripende var forandringene i "Deutsche Messe" fra 1526, der messeordningen var på tysk. Martin Luther var en stor tilhenger av det latinske språket, og så gjerne at messene ble holdt på latin i skolene og der folk kunne ha glede av det. Men for det enkle legfolk, som "Deutsche Messe" var tiltenkt, var det viktig at gudstjenesten ble holdt på et språk de forstod. Denne messen var misjonerende i formen og ikke spesielt myntet på de som var kristne fra før. Noen av de viktigste punktene med "Deutsche Messe" var:

  1. Vekt på forkynnelsen, som var blitt undertrykket av pavedømmet.
  2. Messen skulle holdes på morsmålet, slik at folk kunne få med seg det som ble forkynt.
  3. Messen var for hele menigheten, ikke bare for presten og korguttene. Viktig for messedeltagelsen var salmesangen. Etterhvert ble flere av messeleddene omformet til salmer, og man fikk den særpregete lutherske msseform som gjerne blir kalt Salmemessen.

Luther var ikke den første som feiret messe på tysk, og han var heller ikke den første som diktet salmer på morsmålet. Forrige gang (se Hymnologi 2) hørte vi om leiser og makaronske salmer. En viktig inspirasjon for Martin Luther og evangelisk salmediktning var tsjekkeren Jan Huus (1371-1415) og hans reformbevegelse, som etterhvert organiserte seg under navnet De Bøhmiske brødre. I Norsk salmebok finner vi "Jesus Kristus er vår frelse" (NoS 140) som er skrevet av Jan Huus, og "Syng trøstig til Guds ære" (NoS 527) etter de bøhmiske brødre. Martin Luther ble også inspirert av folkelig sang, noe vi blant annet kan se på oppbyggingen av hans egne salmer. Der kan versene gjerne ha en tredelt AAB-form, som i hans kanskje mest kjente salme, Vår Gud han er så fast en borg" (NoS 295, oversatt av M. B. Landstad):

Vår Gud han er så fast en borg,
han er vårt skjold og verge. A
Han frir oss ut av nød og sorg
og vet oss vel å berge. A
Vår gamle fiende hård
til strid i mot oss står.
Stor makt og arge list
han bruker mot oss visst.
På jord er ei hans like. B

Denne formen ble gjerne kalt for bar-form, og var svært vanlig blant tyske minnesangere og franske trubadurer. De to parallelle A-strofene ble kalt for Stollen og den avsluttende B-strofen for Abgesang. Luther og andre reformatorer kunne gjerne bruke verdslige melodier til sine nye salmetekster. Slik fikk menigheten mulighet til å synge salmene på melodier de kunne godt fra før. En slik omfunksjonering av melodier blir ofte kalt kontrafaktur. Ellers fant Martin Luther selv mye inspirasjon i de latinske hymnene og sekvensene, og han oversatte mange av dem til tysk.

Som de fleste med høyere utdannelse på den tiden, hadde Martin Luther også utdannelse i musikk. Musikk var en av de såkalte frie kunstarter, artes liberales, som hørte med i en god universitetsutdannelse. Men det er grunn til å tro at han var spesielt opptatt av diktning og musikk, noe vi ser av hvordan han omtaler musikk, og av hva noen av hans samtidige forteller om ham. Han spilte flere instrumenter selv – fløyte og lutt sies det – og han har antagelig også komponert noen av melodiene til sine egne salmer, deriblant den vi sang innledningsvis. hans oppriktige glede over musikken kommer klart frem i hans forord til Walter Rhaus salmebok fra 1538. Her kan vi også se at han var påvirket av antikk musikkfilosofi, som vi var inne på forrige gang:

Vær hilset i Kristus! Hvor gjerne skulle jeg ikke av hjertet lovprise og anbefale alle Musikken som den guddommelige og aldeles ypperlige gave den er. Men jeg er så overveldet av storheten og mangfoldet av gode og fine egenskaper at jeg hverken kan finne åpning eller avslutning eller noen måte å få ordnet stoffet på. (...) Nåvel, ser man på saken selv, så er det første som springer en i øynene at musikken like fra verdens begynnelse av har vært iboende eller innebygget i alle skapninger, både i hver enkelt for seg og i alle tilsammen. Det finnes nemlig ikke noe som er uten tone eller svingningstall. Om det så er luften, som i seg selv er usynlig og uråd å få fatt på eller sanse ved noen av sansenes hjelp, ja, som er det minst musikalske av alt, stum som en fisk og uanselig som den er, selv den får munn og mæle og blir til å få fatt på når den blir satt i bevegelse. (...) Men enda herligere er Musikken i levende vesener, især i fuglene. Den mest musikalske av alle konger, den benådede salmedikteren David var jo slått av undring og var i en oppløftet stemning da han i Salme 103 berømmet fuglenes forbløffende dyktighet og sikkerheten i sangkunsten: "Over dem bor himmelens fugler, mellom grenene lar de sin røst høre" (Luther 1982:44-7)

Martin Luther så opprinnelig ikke på seg selv som salmedikter, men oppfordret mange av samtidens diktere til å skrive nye salmer i "evangelisk ånd". Men han fikk liten respons, og ble derfor nødt til å skrive salmer selv. Den første salmen han skrev ble til i 1523 etter at han hadde fått vite at to av hans ordensbrødre hadde blitt brent på bålet som kjettere på grunn av sin evangeliske tro: "Vi tar en sang så ny og sterk" – eller som overkriften egentlig lyder: "En vakker vise om de to Kristusvitnene som ble brent i Brussel av Louvain-sofistene". Den har en såpass spesiell fortelling at den ikke har overlevd som menighetssalme (den finnes i Verker i utvalg, bind V). En salme som derimot fikk stor utbredelse var den noe senere "Nå fryd deg, kristne menighet" (NoS 322). Den ble en slags fanesang for reformasjonsbevegelsen, blant annet på grunn av sin sterke vektlegging av rettferdighet ved tro. Denne tematikken er særlig fremtredende i vers 2 og 3. I alt skrev Martin Luther 37 salmer til kirkelig bruk. I NoS er det 17 salmer tilskrevet Luther, både nydiktede salmer og oversettelser av eldre, latinske salmer.

Det var flere grunner til at Martin Luthers salmer ble så populære. En av de viktigste grunnene var at han var en god salmedikter med sans for rytmikk og gode bilder. Salmene hans ble dels distribuert gjennom salmebøker, men de var så dyre at vanlige folk ikke hadde råd til å kjøpe dem. Det heter at en menighet i Danmark anskaffet en salmebok, og den var like dyr som en ku! (sjekk Holter). Men salmene ble også distribuert som løpesedler på samme måte som skillingsviser. Hans salmer fikk avgjørende betydning for at det reformatoriske budskap fikk så rask og stor utbredelse. En jesuittpater skal ha sagt at Martin Luther hadde drept flere sjeler ved sine salmer enn ved sine skrifter og taler!

Ortodoksi og pietisme
Etterhvert som reformasjonen spredde og befestet seg, tiltok også diktningen av nye salmer. På slutten av 1600-tallet skal man ha hatt så mange som 10 000 salmer. De aller fleste spredd som flyveblad og tenkt til den personlige andakt eller sunget i hjemmet. Det var få av disse salmene som kom med i en salmebok.

Reformasjonens første salmer er preget av et kollektivt språkbruk, man synger "vi" og "vår", slik som "Vår Gud han er så fast en borg". Utover 1600-tallet blir salmene mer personlige, med et mer subjektivt språk, Den enkeltes personlige Gudsforhold og tro kommer mer i forgrunnen. Dette har blant annet sammenheng med nye religiøse strømninger, slik som pietismen. Blant de mest innflytelsesrike pietistiske salmediktere var den tyske presten Paul Gerhardt (1607-76). Han skrev nærmere 130 salmer, og hans salmer ble meget godt likt og fikk stor utbredelse. Den mest kjente av Gerhardts salmer er antagelig "Befiehl du Deine Wege", eller "Velt alle dine veie", som den heter på norsk. Dette er også et eksempel på en kontrafaktur, i det Hans Leo Hasslers melodi opprinnelig er skrevet til en kjærlighetssang. Johann Sebastian Bach brukte siden melodien som gjennomgangstema i sin Matteus-pasjon. Salmen har tolv vers, og han har i begynnelsen av versene flettet inn et akrostikon. Det var en teknikk mange diktere benyttet, dvs at hvisman tar den første bokstaven eller det første ordet i hvert vers, får man et ord, et navn eller en setning. Ofte kunne man på denne måten flette inn sitt eget navn eller navnet til en man var glad i, eller hvis det var et bestilt hyldningsdikt: navnet på den personen diktet var tilegnet. Akrostikonet i "Velt alle dine veie" utgjør et sitat fra salme 37, vers 5. I sin oversettelse av salmen har Magnus Brostrup Landstad klart å bevare dette akrostikonet, som vi ser av NoS 460:

Legg din vei i Herrens Hånd, stol på ham, så griper han inn.

De pietistiske salmene ble populære i norsk sangtradisjon, særlig salmene til den danske presten Brorson, noe vi skal komme tilbake til neste gang (se Hymnologi 3).

Isaac Watts og John Newton
I England fikk reformasjonen en annen utforming, i det den anglikanske kirke utviklet et slags mellomstandpunkt mellom reformasjonen og den katolske kirke. Også her ble det utviklet en rik sangtradisjon. Blant de enelske salmeforfatterne i en puritansk tradisjon var Isaac Watts (1674-1748). Han mente at prester skulle ha skolering i salmesang og salmeskriving såvel som i forkynnelse og bønn. Han klagde over tidens treige salmer, og kritiserte dem i forordet til sin salmebok Hymns and Spiritual Songs:

Some of 'em are almost opposite to the Spirit of the Gospel. Many of them foreign to the State of the New-Testament, and widely different from the present Circumstances of Christians. (etter Chase

Salmene hans ble veldig populære i de nye kirkene i Nord-Amerika. En av hans mest kjente salmer er den populære julesalmen "Joy to the world". I Norsk Salmebok er det tre salmer av Watts (NoS 157, 505 og 757).

En annen populær engelsk salmeforfatter var John Newton (1725-1808). Han var opprinnelig sjømann og opplevde en sterk vekkelse. Dette kommer til uttrykk i salmen "Amazing Grace". Den har siden blitt mye brukt i gospel-tradisjonen, og innspilt av blant andre Aretha Franklin. På norsk finnes den i to ulike oversettelser, "Kom, kom og hør (NoS 331) og Edvard Hoems oversettelse "Forunderleg, eit vrak som meg (S 97 61).

©2002 carl petter opsahl