artikler
Denne artikkelen kan være lenket opp mot flere sider. Bruk derfor manøvreringspilene på nettleseren for å komme tilbake.

Hymnologi 1. Salmesang frem til reformasjonen
forelesning for praktikum, De praktisk teologiske seminar, UiO

av Carl Petter Opsahl

Innledning
Hymnologi er et fag som har med salmer og salmesang å gjøre. Når dere nå går i kirken, og senere kanskje som prester, vil dere møte og forholde dere til salmesangen på mange forskjellige måter. Dels som hva vi kan kalle "menighetenes sangskatt", kjente salmer som menigheten liker å synge, som kanskje dere også liker å synge, dels som en del av forkynnelsen ettersom de som planlegger en gudstjeneste gjerne ser hvordan salmene passer tekstlig inn.

Men, som dere kanskje alt har erfaringer med, så vil dere også møte salmer som dere synes det er vanskelig å synge, kanskje fordi språket er alderdommelig og lite egnet til å kommunisere, kanskje fordi mange sanger uttrykker holdninger og tanker som dere tar avstand fra, eller fordi melodiene og det musikalske uttrykket er seigt og deprimerende trist. Hymnologi har tradisjonelt vært et presenterende fag, der vi blir presentert for salmeskatten, for salmenes historie, for salmenes tekstlige innhold. Men det bør også være et kritisk fag, der vi utvikler redskap for å vurdere om en salme er et godt uttrykk for det vi vil formidle eller ikke.

Det er ikke oppført noe pensumlitteratur, annet en Norsk Salmebok (NoS) og Salmer 97 (S 97), og i disse timene skal vi bli best mulig kjent med disse salmebøkene og de ulike tradisjonene de representerer. Her er det en enorm spennvidde, både når det gjelder tid, geografi og genre. Her er salmer som stammer fra de aller første hundreårene av kirkens historie, med salmetekster fra 300-tallet og i S 97 finner vi flere salmer som er bare en 6-7 år gamle. Og nesten hvert eneste århundre i mellom er representert. Mange av salmene stammer fra norsk eller nordisk tradisjon, endel salmer har tysk opprinnelse, men i begge bøkene er det også salmer fra de fleste kanter av verden, Latin Amerika, Asia, Afrika. Jeg har ennå ikke funnet salmer fra Australia, men ellers er alle verdensdeler representert. Musikalsk og tekstlig er genremangfoldet stort, fra enkle viser med et nært og direkte språk til pompøse og høytidelige sanger med snirklete og finurlige måter å ordlegge seg på. Det er noe av dette mangfoldet jeg håper vi skal bli kjent med i hymnologien.

Samtale: Hva er en salme?
Forslag som kom frem i timen:
sanger med religiøst innhold. Troen og livet uttrykt i sang. Sanger som kan synges i en gudstjeneste. Klage. Bønn. Melodisk lovprisning til Gud. Menighetens mulighet for komme til orde.Kristen livsfortolkning. Sanger som også kan formidle problematiske gudsbilder.

Jfr følgende punkter fra Stig Wernø Holter "Kom, tilbe med fryd"

Sangen i det nye testamente
Nå skal vi se på salmesangens historie fra urmenigheten og frem til reformasjonen. Jeg kommer til å si litt om musikkfilosofi i tilknytning til dette, slik at vi kan få et lite innblikk i hvordan man tenkte om musikk i tidligere tider. Mye av kirkemødrenes og kirkefedrenes musikktenkning bygger på den klassiske greske filosofi, og mye av dette levde videre lenge etter middelalderen. Kanskje noen av disse tankene fortsatt kan inspirere oss i vår tenkning om salmene i gudstjenesten.

I Mk 14:26 står det: Da de hadde sunget lovsangen, gikk de til Oljeberget." Etter at Jesus og disiplene var ferdige med nattverdsmåltidet, sang de altså en sang. Sangen var en viktig del av de første kristnes liv, noe som vi finner mange slags antydninger om i Det nye testamente. I evangeliene og brevene er det tekstfragmenter som man tenker seg er hentet fra tildlige kristne hymner. Av de mest kjente står fire i begynelsen av Lukasevangeliet. Det er Marias lovsang, Magnificat (Lk 1:46-55), Sakarjas lovsang, Benedictus (Lk 1:67-79) Englenes lovsang som vi kjenner fra liturgien (Lk 2:14) og Simeons lovsang, Nunc dimittis (Lk 2:29-35). Sangen var en viktig del av de første kristnes gudstjeneste, noe som blant annet stattholderen Plinius forteller om i sitt brev til keiser Trajan. Her forteller han at de kristne samlet seg på morgenkvuisten for å synge salmer til Kristus

Hva de sang og ikke minst hvordan de sang, vet vi lite om. Det finnes ingen innspillinger, ingen noteoppskrifter eller annet materiale som kan gi oss en idé om hvordan det lød. Et pålitelig system for noteopptegnelser kom ikke før ca år 1000, og det vi kan komme frem til om musikken før det bygger på rekonstruksjoner og kvalifiserte gjetninger.

Vi kan være nokså sikre på at de første kristnes sang var sterkt forankret i jødsk tradisjon, med rikt utsmykkede melodilinjer. Høyst sansynlig ble den kristne sangen også påvirket av hellenistisk musikk. I brevet til Efeserne og til Kolosserne beskrives tre former for sang. I Ef 5:19, oppfordrer Paulus menigheten til å "Si frem forhverandre salmer, hymner og åndelige sanger (yalmoiV, umnoiV, wdaiV pneumatikaiV)". Hva som ligger bak disse betegnelsene vet vi ikke, men lenge skilte man mellom salmer som var fra Salmenes bok, og hymner, som var nydiktet kristen poesi på fast metrisk form.

Salmenes bok var helt klart en viktig kilde for urmenighetene og har gjennom hele kirkemusikkhistorien fortsatt å være til inspirasjon. I denne samlingen finner vi en rekke forskjellige salmer til ulik bruk, klagesalmer, trøstesalmer, takkesalmer og lovprisningssalmer. Noen av salmene er individuelle, skildrer den enkeltes lidelse og glede, andre kollektive og uttrykker hele folkets Gudsforhold. I NoS er det flere salmer fra salmenes bok, noen av dem er samlet mellom nr 881-904. Her står bare menighetssvarene, mens versene finnes i Norsk Kantoribok, del II. Melodiene her er selvfølgelig lagt til senere, noen er fra middelalderen, andre av norske komponister som Trond Kverno og Egil Hovland. En av de kanskje mest berømte salmene i vår tradisjon med tekst fra Salmenes bok, er Martin Luthers "Vår Gud han er så fast en borg", som bygger på salme 46 (Nos 295/296). Sanger med bibelske tekster fra andre steder enn Salmenes bok, slik som Marias og Simeons lovsang, ble kalt Cantica.

I blant annet engelsk og fransk skiller man fortsatt mellom salmer fra salmenes bok og diktede salmer, et tilsvarende skille har vi ikke på norsk. Her sier vi salmer om alle sangene i salmebøkene, eventuelt bibelske salmer om salmer med tekst fra Bibelen. Noen salmekomponister har forsøkt å innføre begrepet kirkeviser om salmer som ikke har bibelsk tekstunderlag, men ordet er ikke så veldig utbredt.

Ambrosius
Hymnediktningen var utbredt blant heretikere, noe som gjorde at man i vestkirkene var skeptiske til sanger som ikke hadde tekster fra Bibelen. Men i Øst så man nettopp hymnediktningen som et middel til å imøtegå heretikere, og skrev nye hymner til kjente melodier. Efraim Syreren (306-373) er en av de viktigste tidlige hymnediktere. I en hymne tar han for seg heretikernes hymner og hevder at de er dissonerende fordi de ikke klinger sammen med Guds enhet.

Etterhvert kommer hymnene også til kirkene i vest, og en av dem som har fått æren for det, er Ambrosius, (340-397) som var biskop i Milano. Augustin, som gikk i lære hos Ambrosius, forteller i at moren til keiser Valentinianus den 2. var arianer, og hun ba keiseren om å anektere de katolske kirkene. Keiserens soldater omringet kirken til Ambrosius, som nektet å overgi kirken. Sammen med menigheten holdt han gudstjeneste i to dager og to netter, der de sang salmer og hymner på østerlandsk vis for å holde seg våkne. Tilslutt måtte soldatene gi seg. Ambrosius skrev en rekke hymner, og to av dem finnes i NoS, "Folkefrelsar til oss kom (NoS 1)" og kveldssalmen "Du sanne lys, treeining sæl" (nr 800).

Gregor den store og den gregorianske reformen
Med spredningen av kristendommen til stadig større deler av Europa, kom også en rekke lokale varianter av liturgi og kirkesang. I vest fikk man fire liturgiske hovedretninger, den mosarabiske i Spania og Portugal, den gallikanske i det som idag er Frankrike og Sveits, den ambrosianske knyttet til bispesetet i Milano og den romerske knyttet til pavestolen. Flere paver søkte å forene disse stilartene slik at man kunne ha en ensartet sang og liturgi i hele vestkirken. Den som fikk æren for å ha fått til det var Gregor den store, som var pave fra 590-604. Han fastla kirkeåret og de tekster som skulle brukes til de forskjellige gudstjenestene. I følge legenden skal han også ha samlet liturgiske melodier i en bok og opprettet en skole der prester fikk skolering i rett kirkesang, det såkalte Schola Cantorum. Men det er heller tvilsomt om han i sin levetid maktet å gjennomføre det som fikk navnet den gregorianske reform. Forskere regner i dag med at dette har vært en langvarig prosess som har strukket seg over flere århundre, der liturgiske reformer har vært knyttet til politiske prosesser. Frankiske kongene Pepin den lille og Karl den store inngikk en allianse med pavestolen, der kongene skulle beskytte paven, mot at de blant annet skulle sørge for å innføre den romerske liturgien. Karl den store, som var keiser fra 768 -814 gjorde en rekke fremstøt for å innføre den romerske liturgien, men møtte mye motstand blandt de galliske prester. Det finnes flere teorier om tilblivelsen av de gregorianske melodiene og utbredelsen av dem, men uansett er man enig om at den gregorianske reform skjedde lenge etter Gregors levetid.

Gregoriansk sang
I den gregorianske sangen videreføres mange av elementene fra tidligere kirkesang. Dette gjelder blant annet bruken av vekselsang, enten mellom to korgrupper, som kalles antifonal, eller mellom forsanger og menighet, eventuelt kor, som kalles responsorium. Det viktigste ved de gregorianske melodiene, var å fremheve teksten. Man fikk to melodityper etter som de forholdt seg til teksten. I de syllabiske melodiene er det en toner per tekststavelse, i de melismatiske melodiene er det flere toner per tekststavelse. På enkelte tekststavelser kunne man få nokså lange melodilinjer. Ved synging av bibelske tekster, benytte man gjerne en melodisk formel som man så tilpasset teksten. Disse formlene ble ordnet etter deres toneart. I middelalderen opererte man med de såkalte kirketoneartene, 8 ulike skalatyper. Man tenkte seg at de forskjellige kirketoneartene hadde forskjellig effekt, slik man tenkte seg i klassisk gresk musikkfilosofi.

Man regner med at de gregorianske melodiene var frirytmiske, det vil si uten fast meter. Dette passet godt til fremførelsen av de bibelske salmene, som fortsatt utgjorde det viktigste tekstmateriale. Kristne hymner ble sjeldent sunget under gudstjenestene. Derimot ble det laget en ny type tekster. For etterhvert som man i de melismatiske sangene fikk lengre og lengre linjer på enkeltstavelser, ble disse vanskelige å huske. Derfor diktet man ny tekst til disse linjene, så man bedre skulle kunne huske dem. Disse nye tekstene ble kalt for troper. Sekvens er en bestemt form for trope, som ble diktet til den lange ordløse sangen på Alleluja-leddet. Se noteeksempel. Disse tropene og sekvensene ble svært populære og spredte seg raskt over store deler av Europa.

Gregoriansk sang er ikke bare en viktig del av katolsk gudstjenestefeiring, men levde også videre i lutherske kirker. Luther oversatte flere av de gregorianske tropene og sekvensene til tysk, og disse ble også forbilder for luthersk koraldiktning. Det benyttes flere gregorianske melodier i Den norske kirkes gudstjenestefeiring. NoS og S 97 finner vi gregorianske melodier til bibelske salmer og liturgiske ledd under overskriften liturgiske sanger, og i NoS finner vi oversettelser av troper og sekvenser, blant annet påskesalmen "Vår herre Krist i dødens band" (NoS 166/67) og "Sion, pris, din saliggjører" skrevet av Thomas Aquinas (NoS 139).

Folkelig diktning i middelalderen
Liturgiens språk var latin, og sangene i gudstjenesten ble sunget på latin. Men på forskjellige måter kom folkespråkene inn i gudstjenesten. I Tyskland sang man såkalte leiser, korte firelinjede sanger med Kyrie eleison eller halleluja som refreng. Enkelte av disse kunne ha en frisk og dansbar melodilinje. Et godt eksempel på det er "Krist er oppstanden", som vi finner i NoS 169. Synge den

I enkelte sanger finner vi en sammenblanding av latinsk og folkespråk. I enkelte tilfelle dreide det seg om vekselsang der forsangeren eller et kor sang en strofe på latin, som så ble sunget i oversettelse av menigheten. Et eksempel på dette er julesalmen "Et barn er født i Betlehem". I andre tilfelle er latinen helt sammenblandet med folkespråket, som i "Jeg synger Julekvad". I Norsk Salmebok er hele teksten på norsk (nr 31/32), men i den opprinnelige versjonen, il dulci jubilo er latinske og tyske ord om hverandre:

Il dulci jubilo
Nun singet und seid froh!
Unser Herzens Wonne
leit in praesepio
und leuchtes als die Sonne
matris in gremio.
Alpha es et O.

Slike sanger blir ofte kalt makaroniske sanger, etter et komisk drama fra 1400-tallet som heter Carmen maccorum.

Salmediktning i Norge før reformasjonen
Rundt de forskjellige pilegrimsstedene i Europa oppstod det forskjellige liturgiske tradisjoner. Også i Norge hadde vi vi valfartssteder, og det mest kjente var selvfølgelig Nidarosdomen, der relikviene etter Hellig Olav ble bevart. Hellig Olav ble feiret med en oktav, det vil si en uke med liturgisk fest, der 29. juli var høydepunktet i feiringen. Olavsfeiringen ga inspirasjon til ny salmediktning. Olavssekvensen Lux illuxit laetebunda står i NoS 741, "Ljoset over landet dagna". Også til kulten rundt St Hallvard og St Sunniva ble det diktet. Av diktningen tilegnet St Hallvard er ingenting bevart, men i NoS 73 finner vi en versjon av en hymne til St Sunniva. Det ble også skrevet sanger på norsk, deriblant flere til ære for jomfru Maria. Mange av disse forsvant med reformasjonen, men enkelte finner man igjen i eldre salmebøker, men da gjerne omdiktet slik Kristus er hovedpersonen.

Litt om middelalderens musikktenkning
I dag overøses vi av ord ord fra alle kanter, med aviser, bøker, radio, tv, internett og tekstmeldinger på mobilen. Vi er også til stadighet omgitt av musikk, enten vi har valgt den selv eller vi utsettes for den når vi går i butikker. Og både ordene og musikken er lagret, nedtegnet, slik at de kan repeteres og gjentas med stor nøyaktighet. Derfor er det vanskelig å forestille seg hva slags forhold menneskene i middelalderen hadde til ord og tekst, hvor sterkt inntrykk en sang kunne gjøre på en, hvor stor respekt man hadde for ordet. Derfor har jeg tilslutt lyst til å se litt på middelalderens musikkfilosofi, hvordan man tenkte om forholdet mellom musikk og tekst og om musikkens kraft.

En av de tidlige kristne forfattere som skriver mye om musikk, er Augustin. Han skrev blant annet en filosofisk avhandling om musikk, og berører musikken i mange av sine salmekommentarer. Han både setter pris på musikken og er redd for den. Dette komemr tydelig frem i et lite avsnitt fra Bekjennelser, der han skriver om kristen sang:

Når jeg tenker på hvordan jeg, i den første tiden etter at jeg hadde funnet tilbake til troen, lot tårene strømmeunder sangen i din kirke, og hvordan jeg fremdelesblir grepet, ikke av sangen, men av ordene som synges, når de blir fremført med klar stemme og passende tone, da innser jeg også den store verdi denne skikken [med å synge] har. Så vakler jeg mellom faren for nytelse og erfaringen om sangens gagnlige virkning. Men uten å hevde det som min ugjenkallelige mening, er jeg tilbøyelig til å anerkjenne den skikken å synge i kirken. Det som tiltaler ørene, skal løfte de svake til andakt. Men når det hender at jeg gripes mer av sangen enn av det som synges, da synder jeg og fortjener straff, det tilstår jeg. Og da skulle jeg heller ønske at jeg ikke hørte på sangen.

I lang tid var kirkelig musikk rent vokal, etter mønster fra synagogen. Instrumenter spilte en viktig rolle i det gamle Israel og vi finner en rekke referanser til instrumenter i Salmene. men etter tempelets ødeleggelse i år 70 sluttet man med instrumentalledsagelse i synagogene. Enkelte kristne forfattere var til og med fientlig instilt til instrumentalmusikk, som ble forbundet med utsvevelser og drukkenskap. I følge hellensk musikkfilosofi hadde enkelte instrumenter en opphissende og eggende virkning, noe som var usømmelig. Dette gjaldt blant annet blåseinstrumentet aulos. Clemens av Alexandria gjør narr av kristne som først går til messe, deretter går på fester der de hengir seg til "...gudlløse ting, klimpring på strenger, auloens erotiske hyl, de vanhelliger seg med dans, drukkenskap og alt slags søppel". I de ortodokse kirkene bruker man fortsatt ikke instrumenter i gudstjenesten, mens de etterhvert fikk inpass i de katolske kirkene. Det skjedde ikke uten motstand. En lang rekke brev og forordninger forbyr prester å ansette instrumentalister i kirkelig tjeneste. Først i det 13. århundre ble orgelet allminnelig annerkjent til bruk i kirker. Etterhvert åpnet man også for andre musikkinstrumenter og rene instrumentale innslag i gudstjenesten.

Musikken var ordets tjener, melodien underlagt ordene. Men man mente også at musikken hadde en kosmisk dimensjon som ga mening i seg selv. Her var man innfluert av eldre gresk filosofi og tanken om den sfæriske harmoni. musikken var delt i tre nivåer. Lavest var musica instrumentalis, den klingende musikken som fremkommer ved bruk av stemmen, deretter kommer musica humana, som er den indre menneskelige harmoni som forener sjelens ulike deler og ånden med legemet, og høyest er musica mundana, verdens eller sfærenes musikk som styrer planetene og holder kosmos sammen.

Hildegard av Bingen 1098-1179) skrev mange hymner, og komponerte også musikken. For henne var musikken en livsviktig del av gudstjenesten. Når menneskene synger er det en gjenklang av englenes sang i himmelen. Musikken er en vei til Gud. Å la være å synge er djevelens verk og ikke villet av Gud. Mot slutten av sitt liv ble det klosteret hun var leder for pålagt å la være å synge i gudstjenesten, fordi de hadde begravet en mann i vigslet jord mot kirkeledernes vilje. I et skarpt brev til sine kirkelige overordnede skriver Hildegard at de må være på villspor, endog forført av Satan, som kan forby en menighet å synge til Guds ære:

De, som altså gjennom et interdikt pålegger kirken taushet med hensyn til å synge lovsang, kan umulig ha fellesskap med englenes lovsang i himmelen - da de jo her på jorden begikk den urett å frarøve Gud lovsangens ære - medmindre de gjennom sann og ydmyk bot igjen gjør uretten god.

Hildegard av Bingen skrev et syngespill om dydenes spill, Ordo Virtutum. Alle dydene har sine melodier, men djevelen kan ikke skape og derfor heller ikke synge. Derfor må djevelen hvese frem sine replikker.

©2002 carl petter opsahl