Innledning
I Norge er feiringen av halloween en relativt ny skikk, og gjerne inspirert av USA og England. Mange er av forskjellige grunner skeptiske til denne tradisjonen. I USA har den til en stor grad blitt gjennomkommersialisert, der godteri- og leketøysprodusenter regner halloween som den mest innbringende høytiden nest etter jul. Mange synes også at festlighetene kan utarte vel mye i grøss og uhygge, mens enkelte prester og andre kirkelige representanter er kritiske til feiringen fordi de opplever at den ikke er forenlig med kirkens budskap.
Fascinasjonen over det mørke og skumle, gleden over å kle seg ut og behovet for litt moro i mørketida er ikke spesielt ukristelig. Dessuten har halloween til felles med jul, påske og andre av de nå kristne høytidene at de bygger på eldre tradisjoner enn kristendommen. Dessuten bør vi ikke glemme at kristne merkedager som Alle helgens dag og Alle sjelers dag også ha satt sitt preg på halloween-tradisjonene. At feiringen har en tendens til å gå av hengslene, er det større grunn til å være skeptisk til. Men kanskje, hvis vi går tilbake til røttene, kan vi få inspirasjon til en meningsfull feiring. Vi har mye å lære av de som har gått foran oss, også langt tilbake i tid, om respekt for naturen og årstidene, for de som har gått bort, om sammenhengen mellom våre liv og kosmos.

Den romerske Pomonadagen
Pomona var den romerske gudinnen for frukt og hager. Hun ble feiret med en dag 1. november i vår tidsregning. Da romerne invaderte de britiske øyer i det første århundre, brakte de med seg denne merkedagen, som etter flere århundrer antagelig ble innlemmet i kelternes Samhain-fest. Epler, nøtter og andre ting av fra høstens grøde var en del av Pomonafeiringen som nå er endel av halloweenfeiringen mange steder. Se tips
Den keltiske Samhain-festen
Blant førkristne høytider som har hatt størst innvirkning på halloweenfeiringen, er den keltiske Samhain-festivalen som strakk seg over tre dager fra 1. november. Samhain (uttales Så-win, Sav-en) betyr “slutt på sommeren”, og er en av to hovedmarkeringene i den keltiske årssyklus. Kelterne delte året inn i lysets og mørkets tid. Samhain innledet den mørke tiden, vinteren, “season of darkness and cold”. Beltane, som ble feiret 1. mai, innledet lysets og sommerens tid, season of the sun. Vinteren ble regnet som den første av disse tidene, så på en måte var Samhain også en nyttårsfeiring. Mørket var tiden for nye begynnelser.
Ved Samhain, skulle kyr og sauer som var ute på markene og beitet sommerstid, føres tilbake til stallen. Dete var tiden for slakt og innsamling av dyrefor, korn, nøtter, epler og ved for vinteren. Samtidig var det tid for takksigelse for grøden, og i førkristen tid ble noe av grøden ofret til gudene. Ettersom dette også var inngangen til en ny tid, var det anledning for å be og ønske seg ting for det nye året. Alle bål skulle skulle være slukket og først bli tent av glørne fra de omreisende druidenes bål.
Kelterne tenkte seg at det i møtet mellom sommeren og vinteren oppstod et hull i tiden, der sløret som skiller denne verdenen fradet hinsidige var spesielt tynt. Slik kunne de døde vende tilbake til jorden, og onde ånder og rastløse sjeler kunne hjemsøke menneskene. De onde åndene måtte skremmes vekk. Skikken med gresskar og gresskarlamper, på engelsk kalt Jack-O-Lanterns, kan kanskje spores tilbake til en gammel irsk legende, der det heter seg at en man som het Jack, hverken kom inn i himmelen eller helvete, men måtte vandre om kring med et lys i en turnips til å vise vei. Siden man måtte slukke alle bålene, var også gresskarlanternene viktige lyskilder når det ble mørkt.
Kvelden før Samhain, dvs 31. oktober, var en tid da man tenkte seg at magiske krefter og egenskaper forbundet med visse urter, var spesielt sterke. Slik ble denne kvelden også forbundet med trolleri og heksekunst.

Fra 1. november til 1. mai kunne man dessuten "fortelle de lange historiene”

Alle helgens dag, alle sjelers dag
Kirken la ofte sine helligdager i nærheten av eksisterende, før-kristne høytider, slik tilfelle er med både jul og påske. Alle helgens dag og alle sjelers dag ble lagt til henholdsvis 1 og 2 november, sammenfallende med Samhain. Om man ville “erobre” eller kristne “hedenske” skikker, eller rett å slett legge kristne høytidsmarkeringer til førkristne høytidsdager som lignet av pedagogiske grunner, er det ulike teorier om. Uansett levde skikker og forestillinger forbundet med Samhain videre i allehelgensmarkeringen. Alle helgensdag var opprinnelig en oppsamlingsdag for å feire alle helgnene som ikke hadde sin egen helgendag ellers i året. Alle sjelers dag var en dag for å minnes alle døde og for å gå i forbønn for de som var i skjærsilden, så oppholdet her skulle bli kortest mulig.
Alle helgens dag blir i norsk sammenheng feiret nærmeste påfølgende søndag, mens alle sjelers dag falt bort med reformasjonen. Men skikken med å besøke kirkegårder og tenne lys å legge ned kranser på alle Helgens dag, og begravelsesbyråenes etterhvert befestete tradisjon med å invitere pårørende til Allehelgenskonsert, kan være trekk fra Alle sjelers dag som er bragt videre i Allehelgensdagen. Det er allehelgens dag som har gitt navnet til Halloween På engelsk ble alle helgens dag fra gammelt gjerne kalt Hallow Mass eller All Hallows, kvelden før, det vil si 31. oktober ble kalt All Hallow’s Even, som etterhvert ble til , Hallowe’en og til slutt Halloween.
I norsk overlevering finner vi trekk ved Allehelgenstradisjonen som kan minne om keltiske Samhain. Det gjelder for eksempel værvarsler knyttet til hvordan været var denne dagen og forestillinger om at man var sanndrømt kvelden før helgemess.

1. november er i luthersk tradisjon også markert som reformasjonsdagen, siden Martin Luther slo opp sine berømte teser om avlaten på kirkedøren kveldstid 31. oktober 1517.

Andre tradisjoner
Fra India kommer diwali-festen, som også blir feiret i overgangen mellom oktober og november. Denne markerer det godes seier over det onde, starten på et nytt år og livets fornyelse. Under Diwalihøytiden, som også blir kalt lysets fest, tennes hundrevis av stearinlys og lamper for å lede de dødes sjeler til himmelen. Festen er dessuten knyttet til Lakshmi, velstandens gudinne, som forbindes med gaver, overflod, nye klær og blomster.
I Mexico feires Los Dias Los Muertos, De dødes dag, fra 31. oktober til 2. november til ære for forfedre som man tenker besøker de levende i form av sommerfugler. Mange steder er det skikk å kle seg ut som skjeletter og spøkelser og pynte med kister, hodeskaller

Kilder
Alver, Brynjulv: Dag og Merke. Folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon, Universitetsforlaget, 1970
Bønnebok for den katolske kirke. St Olav Forlag 1990
Celtic spirit.org http://www.celticspirit.org/samhain
Sivertsen, Birger Mari Vassause og den hellige Birgitta. Andresen & Butenschøn 1998

©2003 carl petter