|
|
|
|
Carl Petter Opsahl (klarinett) Noe av den første musikken jeg husker fra barndommen, var en liten singelplate med Louis Armstrong hvor han har med seg klarinettisten Edmond Hall. Musikken fra denne plate ligger i blodet mitt, Armstrongs suverene tone, fyllt av lys og gnistrende kraft, Edmond Halls ertende og frekke klarinettspill. Så var det en gammel steinkake jeg hørte mye på, med trompetisten Bunk Johnson, som spilte ragtime. Jeg ville egentlig spille trompet, men det ble klarinett - fordi jeg hadde overbitt, sa dirigenten i korpset. Da jeg gikk på ungdomsskolen begynte jeg å spille i et gospelkor. Der var det folk som ville bli prester, og som digga John Coltrane og Miles Davis. Jeg bestemte meg for å bli prest, og ble mer opptatt av moderne jazz, jazzrock, frijazz, alt jeg kom over. *** |
|
Vel over i gymnaset ble jeg kjent med noen gutter som var litt eldre enn meg, de spurte om jeg ville være med i bandet deres, Royal Rakes. Det tok tid før jeg forstod hva denne musikken handlet om. Det var faktisk frijazzsaxofonisten Albert Ayler som satte meg på sporet av hva New Orleans Jazz egentlig dreier seg om: uttrykk, tone, å gi alt i det du spiller. Vi ble etterhvert til Caledonia Jazzband. Bonsak Scheldrop fra Magnolia Jazzband oppfordret oss til å dra til New Orleans, og det gjorde vi. Jeg ble kjent med mange new Orleans-klarinettister som har satt preg på min måte å spille på: Albert Burbank, Louis Cottrell, Albert Nicholas, Barney Bigard og ikke minst Willie Humphrey, som jeg møtte en rekke ganger. I 1986 reiste jeg til New Orleans for å bo der et år. Da ble jeg med i All Star Brass Band og fikk for alvor ørene opp for brassband-tradisjonen og den musikken som lever i New Orleans idag. Nå spille jeg mange typer musikk, men fortsatt er New Orleans-jazzen viktig for meg. Det er en musikk som er ærlig, som det er umulig å skjule seg bak. Dessuten er den umiddelbar og en musikkform som alle generasjoner ser ut til å like, bare den bli spilt bra. Ved siden av å spille klarinett
(det var også en periode jeg spilte mye saxofon, som kan høres
på Is You Is Or Is Yu Ain't), skriver jeg endel låter
for bandet. Noen av dem har vi spilt inn. Jeg har også skrevet
to Jazzmesser for bandet. "Celebration" ble skrevet til
vårt 10-årsjubileum og oppført i Oslo Domkirke
1992. "When The Saints" ble skrevet til Oslo Domkirkes
300-årsjubileum og fremføres med jevne mellomrom. Jeg har også skrevet en lærebok
i jazzhistorie, En fortelling om jazz, som kom på Unipub Forlag
mars 2001. Du kan lese mer om boken her:
Send e-brev til Carl Petter
|
|
